En dag for stille raseri

Etter en særdeles mislykket dag på jobben (merk, verken sykehus- eller helvetesvakt) har jeg frest inne i meg, kaldkvelt fiktive personer i hodet mitt og prosjektert mitt sinne til energi en kommende Sith verdig. Mai måned har vært fullbooket på alle mulige måter. Jeg gleder meg til juni.

Dusørjeger. Definitivt dusørjeger. Twi’lek dusørjeger. Berale.
La meg få fortelle deg om han ved en senere anledning. Men ikke nå.

Vest og lommeur er antrukket, det beste er at det faller meg så naturlig. Vurderer å la det bli en del av min daglige (Yeah, right!) klesstil. Kan hende det bare er en periode, men det har en sjarm jeg ikke helt kan komme over. Det, og det går en hettegenser langt over hodet. På tide å plassere den slags klær som kostyme. Nærmere femten år tok det meg å komme til dette punktet, så det er lov å være stolt av meg.

Den originale CSI er så langt den som har fenget meg best og mest av de tre. Og den har de beste karakterene. Etter min mening, selvsagt.

Etter et møte med hun som inlaiv kommer til å være min kone i sommer mistet vi begge litt begrepet tid og tog. Begge deler ble hentet inn igjen, selvfølgelig, men det er lenge, virkelig lenge siden jeg har hatt følelsen av at klokken har flydd når jeg har vært sammen med noen. Jeg kan ikke si at jeg har savnet det bevist, men på en måte har jeg glemt litt hvordan det var å bare prate, prate og prate og så oppdage at det med ett har blitt sent. Typisk, egentlig – å finne en sånn person når jeg skal sørover etter sommeren. For å er det offisielt.