mandag 31. mars 2014

Jeg vil være seriøs.

Det jeg nå kommer til å fortelle, har faktisk hendt.

Sist lørdag var jeg hos Minx. Invitasjonen hadde vært til teselskap, korrekt antrekk og en stor porsjon galskap. Nesten som sist gang, altså.
Dessverre skulle det vise seg å være langt fra slik som sist gang.
Mitt kostyme var inspirert av spesialagent for FBI Dale Cooper, Twin Peaks, men resultatet ble mer lignende Albert Rosenfield. Likevel gikk jeg rundt med stor, hvit kopp til kaffe (som jeg ikke hadde kaffe i), FBI-solbriller (som jeg tok av og på hele tiden), et vinnende smil med bare en linse på venstre øye og gjorde thumb-up hele tiden: Dale Cooper-style. Mange andre var også der, få jeg kjente, mange jeg møtte for første gang. Flere hadde aldri vært hos Minx tidligere, så jeg fartet til busstopp og bussterminal flere ganger i løpet av kvelden, en gang helt frem til jernbanestasjonen i Døden By*. Gjester ble hentet og gjester ble fulgt til sine destinasjoner, når vi da ikke var samlet i små, samtalende grupper.
Så, under en av disse turene, løp jeg for å rekke en buss på vegne av de jeg fulgte. Dessverre rakk jeg ikke denne, jeg snublet. Og ble liggende. Pesende. Så kom de andre til og hjalp meg opp. Knærne sved og det var hull på buksebeina mine, men oppdraget skulle fortsatt utføres. Bussen var dratt, så da var det bare å snu og sette kursen mot toget. Vi kom frem, jeg forlot Minx’ gjester i god behold og returnerte til festlighetene, hvorpå jeg spurte Minx pent om å få låne en bukse og om å deretter sende Doktoren inn på badet. Doktoren kom, så mine knær og utførte sykepleierjobb. Dronningen var også der (Merk: må ikke forveksles med Dolkedronningen!), så en full rapport om ble gitt til tross for at jeg tydelig var i sjokktilstand og rablende delirisk, så Doktoren måtte oversette til hennes majestet for meg.
Senere på kvelden ble jeg også sminket som havmann. Denne sminken glemte jeg å fjerne før jeg la meg, så jeg vandret ned til hotellfrokost og fikk mange merkelige blikk, en del hevede øyebryn og kommentarer jeg ikke skal gjenta her. Jeg traff også en tidligere kollega av meg, Hero. Gjensynet foregikk gjennom solbriller og uten linser for min del, samt mer feilreplikkvekslet enn det burde ha vært. Etter hjemreisen brukte jeg resten av søndagen til å tusle rundt på Korriban sammen med en jeg enda ikke har funnet ut hva jeg skal kalle her.

Knærne plager meg fortsatt, helbredelse til tross. Trapper og sko har med ett blitt mye vanskeligere å håndtere og jeg har måttet bruke superlim for å få fikset brillene mine (de lå i lommen min på daværende tidspunkt og knakk i fallet på lørdag).
Jeg skal også få sjekket synet mitt denne uken.

*Dødens By er den byen i landet som dytter vekk sjelen din hvis du er der for lenge. Etter et kortere opphold kan sjelen din finne veien tilbake, men hvis det tar for lang tid risikerer du å miste den. En av teoriens opphavsmenn kommenterte med at jeg måte ha mye sjel fordi jeg alltid endte opp med dem uten. Jeg er fortsatt usikker på om han har helt rett, men jeg ser poenget hans i at jeg ønsker å dele av min sjel til andre som kanskje ikke har like mye.

tirsdag 11. mars 2014

En Fisk i mitt hav.

Så, Tim døde. Uventet. Og jeg har fått reagert.
Tror jeg.
En tilfeldighet, fulgt av et annet delvis tilfeldig månedsjubileum.
Det fikk meg tilbake til et sted jeg holdt meg unna. Det fikk vekk faren, de potensielle fallgruvene. En form for avreagering og skjelving på hendende som kan komme av mange ting. Å konfrontere sine redsler. På en måte. Og få bekreftet informasjonen som setter standarden for videre møter med nevnte person; Fisk.
Tim, enda en med et tidligere navn, to vidt motstridende følelser, begge på en gang i løpet av den tiende. Og hennes nærvær har effekt på meg. Og jeg har igjen klart å være den ubehagelige personen. Uten å forutse det. Selvsagt. Typisk meg.
Now I see the light.

Enda en grunn til å begynne å røyke.

Jeg skjelver, både på hender og venstre arm. Sittende på en barkrakk, skrivende i en sort, liten bok mens en bartender hvis historie om våre møter er både legendariske og episke forblir akoholbaserte.
Kortene mine er gjennomsiktige. I alle tilfeller er de synlige. Syrlige. Skadelige. Men jeg vil ikke gjøre noe som kan være ødeleggende.

Og midt i all denne selvmedlidenheten vil jeg presentere min sent (dog etterlengtede) Eliot Lefebvre. Den siste posten avsluttes, en blogg begynner. Ironisk.

Stoler du virkelig på løgner?

tirsdag 4. mars 2014

Jeg er min fars sønn. Dessverre.

Så, mye har hendt siden sist. Mye som har tatt mange følelser i prossessen. Som for eksempel en perfekt New England vær-inspirert dag med syn av blod og ikke-eksisterende varulver på agendaen. Et øyeblikk hvor Baba O'Riley beskriver livets situasjon matmessig. En bartenderhistorie uten valgfri fortsettelse. En mulig forklaring på nåværende status og potensielle effekter av krevende omveltning. En person som fortsatt venter på svar jeg enda ikke har orket å gi fra meg.

Av og til tror jeg at jeg liker på torturere meg selv, selv uten å nyte det.

Sally eller Veronica? Har du en anelse om hva jeg snakker om? La meg forklare. Sally er fiktiv. Veronica har vært, er og kan være. Veronica er ikke den samme. Sally forblir mystisk. Gir dette deg noen som helst form for forklaring? Det gjør det for meg.

Og på skjermen faller snøen langsomt ned...

En gang leste jeg om en som fant en pervers glede i å ødelegge seg selv. Å se kroppen forfalle. Og likevel elsker jeg fortsatt konseptet lojalitet. Ikke rart selvforaktelsen finner bolig i det som skulle vært noe mer. Men hva? Hva mer? Og hvordan? For å ikke snakke om hvorfor, hm?

Tre toner. Tre, små toner. Og en melankoli oppstår.