En patetisk, parasitisk tilværelse

Eventuelt et liv i melankoli, om du vil. Et mønster beskrevet best av agent Smith, the Matrix. Et virus. En organisme som ikke har en naturlig balanse å opprettholde. Meg.

Jeg er den som har parasitiske venneforhold. Jeg utnytter dem til det ikke er mer igjen å gi før jeg beveger meg til neste. Jeg blir oppslukt, følelsesmessig påvirket og altoppslukende av den andre personen. Jeg tar og tar, men gir intet eller lite tilbake. Og det tragiske ved denne åpenbaringen? Den er basert på historikk av forfalte vennskap. Kjærester. Potensielle livspartnere. Bak denne sannheten ligger det mørke tall. Knuste håp, knuste hjerter og knuste drømmer. Mine og andres.

Selv ikke det vi vil se på som godt, er ikke nødvendigvis det. En posjon vann kan redde eller drepe, alt ettersom. Teknisk sett er det mulig å bli vannforgiftet. Måtehold, med andre ord. Alt med måtehold. Og med det, resignert, aksepterer jeg denne sannheten om meg selv.

I accept, submit and withdraw. Then repeat.