onsdag 9. oktober 2013

Darkness rises when silence dies

En historieforteller som ikke kan fortelle sin egen historie er ikke en historieforteller. Selvsagt skal ikke alltid alt nevnes og utbroderes, men det er fortsatt forventet, om ikke annet av meg selv, å kunne fortelle sin egen historie. Dessverre er sannheten at jeg har nedprioritert dette i svært lang tid, både i forhold til Internett og standardisert tid.

En historieforteller burde kunne huske historien sin og legge til fortsettelsen etter hvert som den utspiller seg. Nå har det seg slik at jeg ikke alltid er like flink til å huske det som har hendt, men jeg skal prøve å gi en kort beskrivelse av disse mine siste to måneder.

Jeg har ikke vært på noen form for laiv.
Jeg har måttet avlyse min deltagelse på noen arrangementer jeg skulle ønske jeg kunne vært med på.
Jeg har fått en mer utdypet innsikt vedrørende privat arena hos flere av mine gode venner.
Jeg har en del å gjøre i forhold til jobben. Jeg har funnet ut at det er mulig å være leser av mine Internettskriblerier med smarttelefon og blitt tilfreds med nettopp det.
Jeg har oppdaget Project Free TV (Og i den anledning kan det også nevnes at jeg har sett de fire første sesongene av the Community ((som min nye romkammerat anbefalte meg)) da sesong fem har ikke begynt helt enda, men likevel, hurra!).
Jeg har fått ett depresjonstilbakefall og har som følge av det vært mindre tilgjengelig, både for meg selv og andre.

Jeg vil fortsette å skrive, det kan jeg love meg selv. Likevel vet jeg ikke når neste gang mine skrevne ord blir lagt ut for lesning neste gang. Du er velkommen tilbake ved en senere anledning.