Struck by the holy hand grenade. Twice.

Hva jeg nå kommer til å beskrive er et forsøk på å forklare hendelser fra de siste to ukene.

"Min mysterinne, Dolkedronningen samt en (og jeg beklager ordvalget på det sterkeste) himmelsk skapning. Takket være sistnevnte er jeg nå eier av noe jeg ikke trodde jeg skulle ha på en stund. Personlig utvikling FTW, eh?

Nå har jeg to personer jeg har lyst til å møte igjen etter at jeg dør. Den ene er en kelner jeg traff i Praha, den andre er en, vel, jeg vet ikke helt hva den tekniske eller korrekte betegnelsen av yrket er, så jeg velger å definere det som medhjelper. Om jeg treffer en eller begge av dem etter å ha forlatt dette livet, så vet jeg med sikkerhet at jeg har kommet til et deilig sted. Et deilig sted.

Ærlighet er viktig. Klarhet og tydelighet er også det. Det er menneskelig å feile. Ikke se på meg, jeg er langt fra feilfri, det innrømmer jeg gladelig. Likevel, det endrer ikke surheten når oppdraget forandrer seg til en annen vanskelighetsgrad underveis. Men, det er begrenset hva som faktisk kan gjøres med det. La oss heller være ansvarlige og akseptere det som har hendt, prøve å unnlate skyldsspørsmålet, eventuelt ha en tilgivelse klar hvis skyldsspørsmålet må besvares og fortsette med det opprinnelige målet til tross for den utfordringen som ble lagt til. Starfleet ville vært stolt av meg, men stoltere hvis dette hadde vært min første og eneste reaksjon. På en annen side, jeg er også menneskelig."

Jeg vet at dette kan virke mer enn bare litt unnvikende og mystifistisk, men jeg kan forsikre deg, det er selve hensikten. Til å mislike konseptet om å skrive for en elite er jeg redd det er nettopp det mine ord er - forståelige nok for den som er innvidd. Og det, er jeg redd, er noe jeg ikke kan gjøre noe annet med enn å beklage.