torsdag 27. juni 2013

Struck by the holy hand grenade. Twice.

Hva jeg nå kommer til å beskrive er et forsøk på å forklare hendelser fra de siste to ukene.

"Min mysterinne, Dolkedronningen samt en (og jeg beklager ordvalget på det sterkeste) himmelsk skapning. Takket være sistnevnte er jeg nå eier av noe jeg ikke trodde jeg skulle ha på en stund. Personlig utvikling FTW, eh?

Nå har jeg to personer jeg har lyst til å møte igjen etter at jeg dør. Den ene er en kelner jeg traff i Praha, den andre er en, vel, jeg vet ikke helt hva den tekniske eller korrekte betegnelsen av yrket er, så jeg velger å definere det som medhjelper. Om jeg treffer en eller begge av dem etter å ha forlatt dette livet, så vet jeg med sikkerhet at jeg har kommet til et deilig sted. Et deilig sted.

Ærlighet er viktig. Klarhet og tydelighet er også det. Det er menneskelig å feile. Ikke se på meg, jeg er langt fra feilfri, det innrømmer jeg gladelig. Likevel, det endrer ikke surheten når oppdraget forandrer seg til en annen vanskelighetsgrad underveis. Men, det er begrenset hva som faktisk kan gjøres med det. La oss heller være ansvarlige og akseptere det som har hendt, prøve å unnlate skyldsspørsmålet, eventuelt ha en tilgivelse klar hvis skyldsspørsmålet må besvares og fortsette med det opprinnelige målet til tross for den utfordringen som ble lagt til. Starfleet ville vært stolt av meg, men stoltere hvis dette hadde vært min første og eneste reaksjon. På en annen side, jeg er også menneskelig."

Jeg vet at dette kan virke mer enn bare litt unnvikende og mystifistisk, men jeg kan forsikre deg, det er selve hensikten. Til å mislike konseptet om å skrive for en elite er jeg redd det er nettopp det mine ord er - forståelige nok for den som er innvidd. Og det, er jeg redd, er noe jeg ikke kan gjøre noe annet med enn å beklage.

onsdag 19. juni 2013

On his travel, come fly with me

Sushi. Dette var ikke måten jeg tenkte jeg skulle starte på, men det fungerer like bra som
"Captain Benjamin Sisko sat looking out the window..." eller... vel, noe lignende.

Jeg tenkte jeg skulle si pip. Gi et livstegn eller noe sånt. Uansett hvor lite eller manglende informativt det enn måtte være.

Piano. Jazz. Brian. Sax. Det er altså saksofon, ikke sex feilskrevet, bare så du vet det.

En times lang økt av prating, hovedsakelig uavbrutt. En tekst skrevet på en tid på døgnet hvor zombiesyndromet skulle vært i full sving. Takket være Vic Fontaine er ikke dette tilfelle. Jeg vet ikke om dette kommer til å endre seg siden jeg nå påpeker det.

Er livet en holosuite eller et holodekk? En illusjon, umerkbar før en er sikker på det. Som støv, gammelt støv. Støv som ar opp plass på tastaturet ditt. Støv som befinner seg på pulten din. Støv i sengen din. Støv. På alle andre steder enn på hjernen din. Støv. Et lite ord, egentlig. Så ubetydelig.

En knust glassflaske mot stupen din. Don Sitra's ordre. Skingrende latter. Skremt. Men ikke i kveld. I kveld er det nok med fantasien, selve tanken om det. Ikke mer. Ikke mindre. Men ikke i kveld.

Kyss glassflasken. Kyss glassflasken farvel. Farvel. Stjernenatt. Bryllupsreise. Langt vekk. Borte. Aruba. Eller lignende. Betyr egentlig ikke noe som helst. Tankesprang, bare.

Stoppe nå. Gjort nok for denne gangen. Ja.

Lev lenge. Lev vel.
Fred og langt liv.
/salute

lørdag 8. juni 2013

Å skrive er som oftest en ensom prosess.

Å fortelle er ikke nødvendigvis det. Som forteller har du gjerne noen å forholde deg til. Når du skriver har du også noen å forholde deg til. Forskjeller og ulikheter mellom de to kan diskuteres en annen gang. Nå er det noe annet jeg ønsker å fortelle.

For noen dager siden opplevde jeg noe jeg vil si var uhyggelig. Hva det var kan jeg ikke forklare, siden jeg selv ikke helt vet hva det var, men jeg kan beskrive hva det var som hendte.

Tidligere denne uken har jeg opplevd redsel.

Det hele startet for lenge siden - gradvis, men ikke økende. Jeg hørte lyder av andre personer i huset og reagerte negativt på dette. Jeg ble urolig hvis det var for stille og måtte kikke meg rundt fra tid til annen. Det at jeg bor under bakken og at det av og til dukker opp insekter på veggene mine kan ha noe med saken å gjøre, men det er nok ikke utelukkende derfor. Særlig om nettene når jeg har kommet hjem fra jobb og satt meg ned for å slappe av - å gire ned før en går til sengs er det nok flere enn meg som gjør.

Så, en kveld for ikke så lenge siden, innså jeg med ett at zombiene kom for å ta meg.

Det var helt logisk, helt forståelig og helt troverdig at dette hendte. Apokalypsen hadde hendt og jeg hadde bare ikke fått det med meg. Jeg kunne ikke ha bena på gulvet i frykt for at de kunne bli grepet. Jeg måtte ha lyset på for å kunne se etter bevegelser i rommet. Jeg låste døren. Jeg satt oppe og ventet til det ble lyst ute så jeg kunne legge meg. Det skal nevnes at jeg fortsatt var redd og at det langt fra var noe jeg har lyst til å gjenta igjen, men jeg klarte det. Jeg sovnet.

Mens jeg satt oppe fikk jeg behov for å brått se meg om, hurtig og uten forbredelser. Dette var for å overraske de, dem eller det som snek seg innpå meg. Selvfølgelig fant jeg aldri noen, men det hindret meg ikke i å måtte gjøre det samme om igjen. Og om igjen. Og om igjen.

Jeg husker ikke om det var neste dag eller to dager senere da det samme hendte igjen. Jeg var på jobb og nærmet meg slutten av skiftet mitt da en av de jeg bor sammen med prøvde å ringe meg. Siden jeg var på vakt, kunne jeg ikke svare, bare observere at han ringte meg hele tre ganger. Dette er en person jeg ytterst sjelden telefonerer med, så jeg tolket dette i verste mening - noe var på ferde hjemme og han ville advare meg. Dessverre hjalp ikke dette meg i å vite hva det var jeg skulle forbrede meg på å møte når jeg kom hjem. En kvalme la seg i den nederste delen av magen min og forble der til jeg gikk av vakt. Jeg trasket oppover bakken langs bilveien med denne gruende følelsen av at noe var galt - noen eller noe ventet på meg når jeg kom frem. Det var så ille at jeg ringte en jeg visste var våken på dette tidspunktet ca ti minutter før jeg ankom huset for å snakke om noe annet i et forsøk på å koble av. Det hjalp også, til en viss grad.

Jeg kom til gaten der jeg svinger av. Det er den samme gaten huset mitt ligger i. På vei mot meg kom det en politibil. Dette var nok til å få redselen til å blusse opp igjen - de hadde selvsagt vært hjemme hos meg, det var dette han jeg bor sammen med ville advare meg om, politiet ville ha tak i meg, og nå hadde de noen som ventet på meg når jeg kom hjem. Jeg kan ikke si at jeg kaldsvettet, men det kan hende at det ikke var så langt unna.

Så kom jeg hjem. Jeg låste meg inn. Ingen spor av noen som ventet på meg. Ingenting utenom det normale. Likevel kunne jeg ikke kaste av meg denne følelsen av frykt, at noe var galt, at noen var ute etter meg. Jeg ville bare flykte. Vekk, bort, langt vekk fra alt det som fikk meg til å føle denne angsten.

Tiden gikk og klokken ble tre. Frem til den tid hadde det ikke vært like ille som sist gang, men ubehagelig nok i seg selv. Jeg skrev ned en melding og ba om hjelp før jeg sendte den til en jeg håpet kunne hjelpe. Det hjalp nok til at jeg kunne legge meg.

Av og til hjelper det å skrive. Du ender med å sette ord på følelser og forklare hva som har hendt så andre kan forstå. Jeg vet ikke hva du synes om denne fortellingen. For å være ærlig bryr jeg meg egentlig ikke heller. Det var ikke hensikten min å dele den med deg, men du er velkommen til å mene noe om den. For når du skal fortelle noe, så lønner det seg å ha noen som kan høre på hva du har å si.

Jeg skriver, altså er jeg.