The damage I have done

For fem år siden satte jeg meg ned og startet denne bloggen. For å være ærlig hadde jeg ikke trodd jeg ville fortsette å skrive etter så lang tid. Jeg håpet, selv om det også var kun et lite håp. Etter å ha tenkt tilbake på perioden som har vært, er min første tanke at jeg ikke har endret meg så mye. Vel, noe må en regne med, men likevel vil jeg si at jeg er i relativt stor grad den samme personen jeg var. Blant annet ønsker jeg fortsatt å være noe som ikke er så ulikt fra den tiden.
Årene har vært gode mot meg, det kan jeg ikke benekte. Mangt har hendt, mye blitt forandret, erfaringer er tilegnet på godt og ondt, men i bunn og grunn er jeg fortsatt den samme.
En annen tanke som slo meg var at etter fem år burde jeg kanskje føle meg eldre. Gammel, til og med. Dette var en passerende følelse, delvis dvelende, men flyktig likevel. Mer moden, kanskje. Sikrere på hva jeg vil. Det gjør det nødvendigvis ikke lettere å få det, men jeg har en klarere liste av prioriteringer å gå etter. På godt og ondt.

Mitt lille område av Internett kommer nok fortsatt til å leve. Hvor lenge, det vet jeg ikke. Forhåpentligvis en stund til.
Vi får se.

Tradisjonelt skal en blogger takke alle de som har vært med vedkommende i løpet av denne tiden. Vel, folk har kommet og gått, lest og ikke lest, så hvem som fortsatt følger mine ord etter så lang tid vet jeg ikke, og for å være ærlig, bryr meg heller ikke om. Denne saken her er for min egen del, min og min egen, så hvorfor skal jeg lovprise folk som ikke er en del av verken prosessen eller produktet? Mitt hjerte har ikke annen plass til slike enn et publikumsforhold sett fra scenen. På en annen side, det er kanskje slik det skal være også. Og jeg klager ikke.

Så, fem år. Vi får se hva som skjer i løpet av de fem neste. Gleder du deg?