En dag for mental kaffe. Gårsdagen, altså.

Hei. Jeg tenkte det var uforpliktende nok til å starte med. Hei. Å, der sa jeg det igjen. Det var ikke meningen.

I dag er det en dag hvor jeg mentalt trenger kaffe. Hvorfor? Jeg er trøtt. Konklusjon: jeg trenger kaffe for å våkne. Og i følge SatW drikker nemlig nordmenn masse kaffe, så da burde jeg prøve meg på det jeg også. Og siden virkelig kaffe gjør meg trøtt, så tar jeg det mentalt istedenfor. Logisk, ikke sant?

Hvorfor jeg er trøtt? Å, jeg har ikke sovet så mye som jeg skulle. Eller, jeg har sovet, men sovemønsteret mitt er ikke tilpasset arbeidstidene mine nå for tiden. Så for å holde meg våken trenger jeg mental kaffe.

En stund senere og jeg merker at jeg ikke trenger mental kaffe lenger. Spørsmålet er da som følger, fungerte det eller ikke? Og benyttet jeg meg av mental kaffe? Har dette egentlig noe med saken å gjøre i det hele tatt? I utgangspunktet nei, men det gjør vel ikke så mye.

Jeg er egentlig ganske lett slik å ha med å gjøre. Dette er til tross for at trøttheten kommer og går i løpet av timene. Tror jeg. Dessuten er det snart fullmåne, og det får søvnmønsteret mitt til å være så på tvers av standardisert døgnrytme at jeg skulle tro jeg var varulv. Hurra.

Jeg er seriøst trøtt nå. Klarer knapt å holde øynene åpne. Sitter og vingler på krakken. Kveler gjesp etter gjesp. Snart seng. Gleder meg. Må bare ikke sovne på bussen.

Kom nå også på hvorfor jeg liker fremtiden – konseptet hypersøvn. Nei, det er ikke en søvn som er kort som du får mye ut av, men den lange, kanskje drømmeløse søvn som du sover mens du reiser mellom stjernene, langt der ute i det kalde og sorte som intet ord kan beskrive bedre enn Space.