tirsdag 22. januar 2013

Om steinveier og motorbiler i Sør-Australia og Egans hjørne

Etter noe som har vært, er forfatteren tilbake med hva som krever respekt for det det er, langt mer enn det det kan bli. Hvor lenge det varer, det vet jeg ikke, men vi får nyte det mens vi kan.

De irske har vekket det som sov; Dolkedronningen pleiet det gjennom den første perioden mens det enda var svakt, trøtt og grettent; de medsammensvorende hjalp til på sin måte; et varemerke kom tilbake sammen med en OOTS-situasjon (som faktisk fungerte, til min egen og andres store tilfredshet); en opplevelse utenom lignende sidestykket i undertegnedes histore tok sted, både på godt og ondt; en kald glede, strupestrup, gult og rød, jordgrødens søte, bitre, elskede og hatede, beryktede og påskyldte, men akk så utskjellte. Og Minx. Må ikke glemme Minx (som indirekte gav meg en paladins posisjon og satte seg selv i dødens sete med rom til meg ved siden av seg). Og jeg husker byen i den sjeldne gamle tiden, den gangen den var min. Det er den ikke lenger. Nå er det en annen by som er min. Og jeg som skulle bo på landet...

Hva som var før, det var. Vi er her og nå. Og her og nå er ikke så verst, er det vel?

Hjem, gutter, hjem!

Ingen kommentarer: