mandag 30. desember 2013

Så, jeg hadde en drøm...

En drøm som omhandler to jenter som er veldig glad i hverandre som bestemmer seg for å hjelpe en gutt. En av de to jentene fotograferer prosjektet og skriver en beskrivelse under hvert bilde. Denne gutten fungerer ikke helt på samme måte som de andre i skolesammenheng, han blir uthengt og finner seg ikke til rette. Jentene gjør sitt beste, men finner ut sammen med gutten at gutten ikke er sikker på om han skal forbli gutt. De tre befinner seg i en sosial samling av andre på samme alder for å snakke sammen. På dette tidspunktet kommer det en person bort, en gutt som er jente. H*n har langt, sort og krøllete hår og sier noe som hjelper gutten og gjør han trygg. De to jentene forstår og er støttende ovenfor gutten. Nå hopper vi litt frem i tid. En av jentene og gutten, nå delvis jente, rusler bortover langs ved lærerbordet og setter seg ned. Den andre av jentene tar bilder av situasjonen og skriver notater til hva som skal stå til de ulike bildene. Der legger de de to, en av jentene og gutten som vil bli jente, ut om hvem de skal snakke med: rektor, skolestyret og presse, alt for å få lærerne til å innse at de er nødt til å endre holdning og unnskylde seg for tidligere oppførsel vedrørende gutten som vil bli jente. Det hele fungerer og lærerne legger seg flate. Gutten som vil bli jente er nå sammen med h*n som gav råd tidligere. Jeg er ikke sikker på om de to jentene er sammen eller om de er bestevenninner. Og jeg har veldig lyst til å kjøpe denne boken. Hvorfor eksisterer ikke denne boken?

Hva som får underbevisstheten min til å komme frem til slike ting, er jeg usikker på. Drømmen fortsatte og omhandlet strand, båt, venting, løping fra bølger, løping på bord, sykkel, bacon i sushi og en gjeng på fire. En annen drøm jeg hadde var slik som dette: om påbegynt verdensherredømme fordi jeg var lillakappekledd vampyr som hadde sovet i mange hundre år som væske i en elv med mørk, dyp røst og magiske krefter som kom gjennom jordens hemmelige Stargate: planen var først å stille som britisk statsminister på veien som planetens enehersker, lære meg dette stedets historie underveis samt forhekse og true nok folk til å følge meg. Så hvorfor måtte det hele utvikle seg til laiviske regler og legostjerneskipjakt hvor "den onde" måtte selge sine kunnskaper og tjenester til menneskene for å overleve etter å ha gjort en dårlig forhåndsresearch over hvem som styrte galaksen på nåværende tidspunkt?

Jeg tror det kan ha noe med søvnmønsteret mitt å gjøre. De siste dagene har jeg sovet lenge og stått opp sent. Veldig sent. Og lagt meg enda senere. Behagelig har det vært, å sove med åpent vindu, uten vekkeklokke eller noen som vil ha tak i meg. Selvpålagt familieisolasjon.

lørdag 21. desember 2013

Så, vi har kommet til dette...

Dessverre er det nettopp det vi har. Først strekker jeg venstreleggen før jeg har stått opp grunnet krampe, så klarer jeg å overanstrenge muskelsenene (Er det noe som egentlig heter muskelsener?) mellom høyre skulder og hals pga en dum plassering av mobilladeren min. Nei, dette er ikke en klage etter sympati, men ment som en statusrapport. På en måte.

Sist gang jeg snublet over en webtegnesterie fra -03 endte jeg med å legge inn mange linker i flere innlegg. Da jeg nå har forstått hvor upraktisk og mindre gjennomtenkt dette var fra min side, skal jeg gjøre mitt beste for å unngå denne fallgruven denne gangen. Derfor skal jeg kjapt (unngå å) forklare konseptet QC.
Klar? Okei, her tre sykker jeg finner meget humoristiske (kan ha mye med at jeg ikke er i det musikalske nivået som forventes av seriens lesere):
Nr. 720.
Nr. 897.
Og nr. 1425.
Ferdig for denne gangen.

Jeg har også hatt planer om å introdusere en annen internettskriver en god stund nå, men det får bli en annen gang.
Gratulerer hvis du allerede vet hvem det er.

lørdag 14. desember 2013

Hiding behind a wall made ​​of pens

Å, hei. Lenge siden. Takk for sist. Så… eh, planer for tiden? Type nå? Okei, men det passer jo bra, for jeg har også tid nå. La oss ta en kopp digital kaffe.

Ja, jeg er fullstendig klar over at jeg har vært fraværende. Ja, det har blitt påpekt. Nei, jeg har ikke tenkt å komme med en lang og kronglete unnskyldning heller. Stryk det, jeg kommer ikke til å unnskylde meg i det hele tatt! Og nå som vi har fått det ut av verden, kan returnere til det som faktisk er litt mer vesentlig her.

Så, jeg har blitt mer enn bare litt hekta på SWTOR. Ja, jeg har selvsagt gått fullstendig over bord med mine spillbare, vel, la oss kalle dem personer, karakterutvikling, bakgrunnshistorier, relasjoner og navngivning. En rollespillerarrangørs våte drøm, altså. Av mine favoritter (eventuelt de jeg ikke har slettet og laget på ny x antall ganger) er det mitt hjertebarn: Berale, en skrupuløs dusørjeger med ondskapsfulle tendenser (hankjønn, twilek). Norcia, en gal Sith med en forkjærlighet for lyn og tortur (hunkjønn, menneske). Kerni, ett sympatisk og medfølende Jedi-prakteksempel (hunkjønn, menneske).
Videre er det noen jeg har måttet starte om igjen, men som jeg nå tror har kommet til rette: Xarlderth, en født blind Sith med (til Sith å være) samvittighet av ikke-menneskelig oppprinnelse (hankjønn, miraluka). Urthewour, en rødhudet og sann fullblods (beklager HP-referansen, men det er det beste oversettelsesbare ordet) Sith med innsnevret eliteholdning (hankjønn, fullblods Sith). D’amar, fanatisk Imperialistisk patriot og hemmeligstemplet etterretningsoffiser (hankjønn, menneske). Til sist er det Thok’ir, en ung og hatefull elev ved akademiet på Korriban (hunkjønn, menneske). Ser vi et mønster her? Muligens mer enn bare ett også?

Regnet faller og mine tanker vandrer av sted til den alternative versjonen av White Christmas, dvs White Woman (Referanse: Scary Movie 2. Faktisk skrev jeg selv denne sangen ved en tidligere anledning (mest for å bare ha gjort det, men likevel). Og nei, jeg kommer ikke til å legge ut den her nå.), så det er lov til å le. Høyt. FYI, LOL betyr ikke lots of love.

onsdag 9. oktober 2013

Darkness rises when silence dies

En historieforteller som ikke kan fortelle sin egen historie er ikke en historieforteller. Selvsagt skal ikke alltid alt nevnes og utbroderes, men det er fortsatt forventet, om ikke annet av meg selv, å kunne fortelle sin egen historie. Dessverre er sannheten at jeg har nedprioritert dette i svært lang tid, både i forhold til Internett og standardisert tid.

En historieforteller burde kunne huske historien sin og legge til fortsettelsen etter hvert som den utspiller seg. Nå har det seg slik at jeg ikke alltid er like flink til å huske det som har hendt, men jeg skal prøve å gi en kort beskrivelse av disse mine siste to måneder.

Jeg har ikke vært på noen form for laiv.
Jeg har måttet avlyse min deltagelse på noen arrangementer jeg skulle ønske jeg kunne vært med på.
Jeg har fått en mer utdypet innsikt vedrørende privat arena hos flere av mine gode venner.
Jeg har en del å gjøre i forhold til jobben. Jeg har funnet ut at det er mulig å være leser av mine Internettskriblerier med smarttelefon og blitt tilfreds med nettopp det.
Jeg har oppdaget Project Free TV (Og i den anledning kan det også nevnes at jeg har sett de fire første sesongene av the Community ((som min nye romkammerat anbefalte meg)) da sesong fem har ikke begynt helt enda, men likevel, hurra!).
Jeg har fått ett depresjonstilbakefall og har som følge av det vært mindre tilgjengelig, både for meg selv og andre.

Jeg vil fortsette å skrive, det kan jeg love meg selv. Likevel vet jeg ikke når neste gang mine skrevne ord blir lagt ut for lesning neste gang. Du er velkommen tilbake ved en senere anledning.

onsdag 31. juli 2013

"I also live in a basement. Just wish I knew who's house this was..."

Sitatet er ment ironisk, både om folk som bor i kjellere og gamere, samt gamere som bor i kjellere. Ja, jeg bor i en kjeller. Ja, jeg er en gamer. Nei, jeg har ikke sett på Jay Leno, men jeg tenkte jeg skulle sjekke ut hva alt oppstyret var (link under) før jeg uttalte meg mer om hans forsøk på humor.
Og jeg tror det hele var litt vel overdrevet fra folk som skriver rasende innlegg på nettet.
 

World War Z
Boka var bedre.

Ikke det at jeg har sett filmen enda. Usikker på om jeg burde dele opplevelsen med noen eller ikke. Okei, forfatteren ønsket seg Brad Pitt i en eller annen rolle, så han er nok fornøyd. Forhåpentlig. Traileren var også rimelig skremmende. Soundtracket gav meg frysninger. Men for George A. Romero’s skyld, ikke la dem ta for mange kunstneriske friheter når det kommer til originalmaterialet (jeg skal tross alt sove etterpå)! Tittelsitatet ble med ett ganske mye mer dystert og apokalyptisk.

søndag 7. juli 2013

måneden han som fikk meg til å føle meg som en hobbitt flyttet ut

Eller Kaptein Kosedyr, som jeg tenkte å kalle han.
Uansett, poenget er at han nå har emigrert til hovedstaden sammen med kjæresten. Hans kjæreste, ikke min, altså. Det gjør det lettere av to grunner. For de første, så er det ingen som opptar den tittelen i mitt liv. For det andre, så har det konseptet dramatisk potensialet av såpeoperaformat. Og siden verken han eller jeg setter pris på slik drama, er det kanskje det beste også. Det jeg prøver å si, er at jeg kommer til å savne han. Litt snurt for at jeg aldri fikk sendt han en slik en*(1:28), selvsagt.

En hyggelig person mindre i nærområdet. Enda en vi mister til urbaniseringen. Nok et par som skal skrubbe albuer og såret stolthet. Ønsker dem all lykke til. Ikke det at det trengs, det jeg har sett av deres samhold har vært både eksemplarisk og behagelig. Min konklusjon er at jeg har mangelfull data på området og derfor egentlig ikke kan uttale meg i det hele tatt. Noe som kan forklare lykkeønskningen fra min side, med andre ord.

Kommandør, ikke kaptein. Som fra Command and Conquer-seriene.

Like sørgelig som de økonomiske og sosiale forskjellene.

Månefisk.

*Two days ago I received a text from my roommate saying, "When you walk into the room don't freak out, I've goot it under control."
#thatsmyroommate

torsdag 27. juni 2013

Struck by the holy hand grenade. Twice.

Hva jeg nå kommer til å beskrive er et forsøk på å forklare hendelser fra de siste to ukene.

"Min mysterinne, Dolkedronningen samt en (og jeg beklager ordvalget på det sterkeste) himmelsk skapning. Takket være sistnevnte er jeg nå eier av noe jeg ikke trodde jeg skulle ha på en stund. Personlig utvikling FTW, eh?

Nå har jeg to personer jeg har lyst til å møte igjen etter at jeg dør. Den ene er en kelner jeg traff i Praha, den andre er en, vel, jeg vet ikke helt hva den tekniske eller korrekte betegnelsen av yrket er, så jeg velger å definere det som medhjelper. Om jeg treffer en eller begge av dem etter å ha forlatt dette livet, så vet jeg med sikkerhet at jeg har kommet til et deilig sted. Et deilig sted.

Ærlighet er viktig. Klarhet og tydelighet er også det. Det er menneskelig å feile. Ikke se på meg, jeg er langt fra feilfri, det innrømmer jeg gladelig. Likevel, det endrer ikke surheten når oppdraget forandrer seg til en annen vanskelighetsgrad underveis. Men, det er begrenset hva som faktisk kan gjøres med det. La oss heller være ansvarlige og akseptere det som har hendt, prøve å unnlate skyldsspørsmålet, eventuelt ha en tilgivelse klar hvis skyldsspørsmålet må besvares og fortsette med det opprinnelige målet til tross for den utfordringen som ble lagt til. Starfleet ville vært stolt av meg, men stoltere hvis dette hadde vært min første og eneste reaksjon. På en annen side, jeg er også menneskelig."

Jeg vet at dette kan virke mer enn bare litt unnvikende og mystifistisk, men jeg kan forsikre deg, det er selve hensikten. Til å mislike konseptet om å skrive for en elite er jeg redd det er nettopp det mine ord er - forståelige nok for den som er innvidd. Og det, er jeg redd, er noe jeg ikke kan gjøre noe annet med enn å beklage.

onsdag 19. juni 2013

On his travel, come fly with me

Sushi. Dette var ikke måten jeg tenkte jeg skulle starte på, men det fungerer like bra som
"Captain Benjamin Sisko sat looking out the window..." eller... vel, noe lignende.

Jeg tenkte jeg skulle si pip. Gi et livstegn eller noe sånt. Uansett hvor lite eller manglende informativt det enn måtte være.

Piano. Jazz. Brian. Sax. Det er altså saksofon, ikke sex feilskrevet, bare så du vet det.

En times lang økt av prating, hovedsakelig uavbrutt. En tekst skrevet på en tid på døgnet hvor zombiesyndromet skulle vært i full sving. Takket være Vic Fontaine er ikke dette tilfelle. Jeg vet ikke om dette kommer til å endre seg siden jeg nå påpeker det.

Er livet en holosuite eller et holodekk? En illusjon, umerkbar før en er sikker på det. Som støv, gammelt støv. Støv som ar opp plass på tastaturet ditt. Støv som befinner seg på pulten din. Støv i sengen din. Støv. På alle andre steder enn på hjernen din. Støv. Et lite ord, egentlig. Så ubetydelig.

En knust glassflaske mot stupen din. Don Sitra's ordre. Skingrende latter. Skremt. Men ikke i kveld. I kveld er det nok med fantasien, selve tanken om det. Ikke mer. Ikke mindre. Men ikke i kveld.

Kyss glassflasken. Kyss glassflasken farvel. Farvel. Stjernenatt. Bryllupsreise. Langt vekk. Borte. Aruba. Eller lignende. Betyr egentlig ikke noe som helst. Tankesprang, bare.

Stoppe nå. Gjort nok for denne gangen. Ja.

Lev lenge. Lev vel.
Fred og langt liv.
/salute

lørdag 8. juni 2013

Å skrive er som oftest en ensom prosess.

Å fortelle er ikke nødvendigvis det. Som forteller har du gjerne noen å forholde deg til. Når du skriver har du også noen å forholde deg til. Forskjeller og ulikheter mellom de to kan diskuteres en annen gang. Nå er det noe annet jeg ønsker å fortelle.

For noen dager siden opplevde jeg noe jeg vil si var uhyggelig. Hva det var kan jeg ikke forklare, siden jeg selv ikke helt vet hva det var, men jeg kan beskrive hva det var som hendte.

Tidligere denne uken har jeg opplevd redsel.

Det hele startet for lenge siden - gradvis, men ikke økende. Jeg hørte lyder av andre personer i huset og reagerte negativt på dette. Jeg ble urolig hvis det var for stille og måtte kikke meg rundt fra tid til annen. Det at jeg bor under bakken og at det av og til dukker opp insekter på veggene mine kan ha noe med saken å gjøre, men det er nok ikke utelukkende derfor. Særlig om nettene når jeg har kommet hjem fra jobb og satt meg ned for å slappe av - å gire ned før en går til sengs er det nok flere enn meg som gjør.

Så, en kveld for ikke så lenge siden, innså jeg med ett at zombiene kom for å ta meg.

Det var helt logisk, helt forståelig og helt troverdig at dette hendte. Apokalypsen hadde hendt og jeg hadde bare ikke fått det med meg. Jeg kunne ikke ha bena på gulvet i frykt for at de kunne bli grepet. Jeg måtte ha lyset på for å kunne se etter bevegelser i rommet. Jeg låste døren. Jeg satt oppe og ventet til det ble lyst ute så jeg kunne legge meg. Det skal nevnes at jeg fortsatt var redd og at det langt fra var noe jeg har lyst til å gjenta igjen, men jeg klarte det. Jeg sovnet.

Mens jeg satt oppe fikk jeg behov for å brått se meg om, hurtig og uten forbredelser. Dette var for å overraske de, dem eller det som snek seg innpå meg. Selvfølgelig fant jeg aldri noen, men det hindret meg ikke i å måtte gjøre det samme om igjen. Og om igjen. Og om igjen.

Jeg husker ikke om det var neste dag eller to dager senere da det samme hendte igjen. Jeg var på jobb og nærmet meg slutten av skiftet mitt da en av de jeg bor sammen med prøvde å ringe meg. Siden jeg var på vakt, kunne jeg ikke svare, bare observere at han ringte meg hele tre ganger. Dette er en person jeg ytterst sjelden telefonerer med, så jeg tolket dette i verste mening - noe var på ferde hjemme og han ville advare meg. Dessverre hjalp ikke dette meg i å vite hva det var jeg skulle forbrede meg på å møte når jeg kom hjem. En kvalme la seg i den nederste delen av magen min og forble der til jeg gikk av vakt. Jeg trasket oppover bakken langs bilveien med denne gruende følelsen av at noe var galt - noen eller noe ventet på meg når jeg kom frem. Det var så ille at jeg ringte en jeg visste var våken på dette tidspunktet ca ti minutter før jeg ankom huset for å snakke om noe annet i et forsøk på å koble av. Det hjalp også, til en viss grad.

Jeg kom til gaten der jeg svinger av. Det er den samme gaten huset mitt ligger i. På vei mot meg kom det en politibil. Dette var nok til å få redselen til å blusse opp igjen - de hadde selvsagt vært hjemme hos meg, det var dette han jeg bor sammen med ville advare meg om, politiet ville ha tak i meg, og nå hadde de noen som ventet på meg når jeg kom hjem. Jeg kan ikke si at jeg kaldsvettet, men det kan hende at det ikke var så langt unna.

Så kom jeg hjem. Jeg låste meg inn. Ingen spor av noen som ventet på meg. Ingenting utenom det normale. Likevel kunne jeg ikke kaste av meg denne følelsen av frykt, at noe var galt, at noen var ute etter meg. Jeg ville bare flykte. Vekk, bort, langt vekk fra alt det som fikk meg til å føle denne angsten.

Tiden gikk og klokken ble tre. Frem til den tid hadde det ikke vært like ille som sist gang, men ubehagelig nok i seg selv. Jeg skrev ned en melding og ba om hjelp før jeg sendte den til en jeg håpet kunne hjelpe. Det hjalp nok til at jeg kunne legge meg.

Av og til hjelper det å skrive. Du ender med å sette ord på følelser og forklare hva som har hendt så andre kan forstå. Jeg vet ikke hva du synes om denne fortellingen. For å være ærlig bryr jeg meg egentlig ikke heller. Det var ikke hensikten min å dele den med deg, men du er velkommen til å mene noe om den. For når du skal fortelle noe, så lønner det seg å ha noen som kan høre på hva du har å si.

Jeg skriver, altså er jeg.

lørdag 20. april 2013

Star Trek - a short story

The forcefield around the cell made escape impossible. I was trapped.
All the other cells, it must have been six of them, were empty. So I waited. Whoever had brought me here would reveal themself in their own time.

The cave had decent air supply. Life support systems seemed to be working. Most of the prison had an old look, almost a feeling of long absence before used again. The original creators must have moved on, left this place behind untill rediscovered by my captivitors.
Then, suddenly, a voice. The door opens. The forcefield is party redirected to embrace my cell, but to form a corridor futher in as well. I walk out of the cell and continue down the corridor. I come to an armory filled with melee weapons: Swords, Bat'leths and Lirpas, mostly. Probably not the Klingons, then. Posible Orions.
I am told to pick up a weapon. I choose a sword before I proceed to the gate at the end of the corridor. It's closed. I prepare myself for whatever unknown on the other side.
The gate opens with a shrieking noice. I step through it...


...and find myself in an old fashioned arena. Huge and with massive weaponry among key points in the seating area. Walls to high for any humanoid to climb. Two other gates, one similar to the on I just passed through, the other older, rusted, like in an oversized fence. Remains of what I can only assume are fallen along the walls. Too many for my taste.
The voice over the speaker system tells me the tests are now begining. It sounds programed, detached.

They beam in several creatures. I'm lost in battle for a while.
Finaly the voice orders me to return to the cell. I have no other choice but to obey.
They allow me to keep the sword. I find it careless of them. Unusable on the metal bars or the forcefield, perhaps, but theoretical a way out. I can't do it. My ship needs me. My crew needs me. Anthi, Sila, Skan and the cute Bajorian I never can remember the name of needs me. Starfleet expects me to return. And I shall do so.

There is movement in the cell to my left. I spin around instantly, holding the sword out in front of me. The forcefield between the two cells are gone. A large shape rises in the dark, towering over me.
Then it speaks.

- Hello, Human.

- My name is Aso'gsah. I am Gorn.
The Gorn takes a step towards me. I raise the sword, almost on instinct.
- I mean you no harm, warmblood.

The Gorn spreads its hands and takes a step back. I do not lower the sword.
- How did you get here?

- I don't know.
Silence.

- You do not trust me.
- You're Gorn.

- And you are Human. A Starfleet Officer. Why should I trust you?
More silence. I refuse to be provoked into an argument with the overgrown reptilian. I can see it clearer now, my eyes have gotten used to the dark again. It's skin, or scales, have a yellow and greenish hue. Claws on both hands and feet. Barefooted. Almost twice my own hight. Fangs. A foridable foe. A fighter.
- I thought Gorns didn't used clothes.
The reptile smiled. Or did something with it's mouth to express what I hoped was a smile.
- We do. Sometimes. And please, call me Aso'gsah.

The smile widened into a grin. Most unsettling.

- You have not given your own name.
I didn't ansor, unsure if I should or not, then if I should use the cover name or my own. I decided to stay in character.

- Call me Mira. Everyone else does.
The Gorn made a slow nod. I finaly lower my sword. Let it think I belive it.
- All right, Aso...
- Aso'gsah.
- What?
- Aso is not Aso'gsah. In my tounge, it is not... polite... to shorten the name of another.
- Do you prefer to be called Gorn?
- Commander Mira, please. There is no reason not to be civil, even in this cage.
Bloody Gorn. How did it know I was wearing Commander-stripes? First the assumption I was with Starfleet, now my rank as well? Quickly I tried to remember if there was any connection about Gorn and telepathy. I come up empty.
- If you are ready to stop wondering if I can read your mind or not, I suggest we...
The voice over the speaker system interupted. The cell door opened. The Gorn's cell door, not mine.
The force field had changed. The Gorn stepped through.
- Do not worry, Commander Mira. I will return.


I was not worried. Not for him, anyway. I scanned the memory banks of my portable tricorder to little use: The Gorns had been absorbed into the Klingon Empire in 2404, but they were still allowed to rule their own home world. Rumors of rebels, nothing conclusive. First contact on Cestus III where James T. Kirk fought one and won. Known to have long racial memories, being very territorial and to carry grudges over several generations. Age spawn currently unknown.  Highly intelligent. Reproduction unknown, but with multiple theories on the subject. Death rate by Gorn bite 47,63% unless treated within two hours, 62,85% within three. 21,79% chance of survival if attached.
Darn! I shut it down and hid the tricorder in a buttoned pocket. Aso’gsah was toying with me. One way or the other, I had to trust him. For now.
The door to the arena opened with the same shriek as before. It gives me a few seconds warning. The Gorn is returning to his cell. I see that he too is permitted to keep his weapon – a bat’leth. A Klingon weapon. But did that mean that he fought Klingons with it to “uphold the Klingon honor” or that he had been trained by Klingons to use it on the Empire’s enemies? Like Aso’gsah needed an additional deadly item in his already impressive, natural arsenal: Fangs, claws, poisonous bite, superior strength to most humanoids, long reach, sharp instincts, a coldblooded conscious – why not give him a spikey tail and the ability to breath fire during the next “upgrade”? No, wait, that would probably not work with his already racial trait of underwater breathing and surviving skills.
- You were quick.
- It was not difficult.
Bloody Gorn.
Aso’gsah placed the bat’leth careful in a corner and sat down, well within easy reach of it.
- So what do we do now?
- We rest.
Aso’gsah closed his eyes. His breathing slowed down. Did Gorns sleep or did they shut down, much like a Vulcan trance? Well, I wasn’t going to ask him.
- Be prepared, Commander Mira.
- For what?
- Our escape.
Almost on cue the lights dimmed. It was enough to give anyone goose bumps. And I was already having a bad day.

tirsdag 19. mars 2013

Hadde jeg hatt et bedre språkøre, hadde jeg lært meg klingonsk.

Yepp, det hadde jeg gjort. Men, hvis jeg hadde hatt flere liv, hadde jeg også gjort mange andre ting. Lært meg Romulan, for eksempel. Perfeksjonert en fascinerende form for ferdighet ikke mange andre hadde kunnet. Koblet meg opp så jeg kunne brukt en livstid på, vel, det jeg ville, egentlig*. Under forutsetning at jeg kan ha samme kropp, hukommelse og lignende i mitt neste liv. Omtrent som i the Commonwealth Saga.
Likevel, "Hab SoSlI' Quch" har sin sjarm, har det ikke?

*Som om du ikke har gjettet det allerede.

søndag 10. mars 2013

Star Trek, part three

Part Two.

Captains log, additional entry.
On the way to search an unexplored area in the Delta Vanis Cluster, we are now under attack by several ships of unknown orign.

Captains log, Stardate 2409,32.
After the successfull battle at a metior field in the Delta Volanis Cluster, I have been reassigned to a Nova class craft Science Vessel, the USS Oribaza. I have made an offer to the entire crew: if there is anyone who want to leave the USS Hamilton, I'd be happy to welcome them onboard my new ship if there was a spot open for them. 67% of the crew accepted my offer. However, the Oribaza have need of a much lesser crew than the Hamilton, and despite the size differences, not everyone who applied for transfer got assigned to my command. I was able to make room for the rest on the USS Celeste with a promise of a job on my ship as soon as any available positions opens up.
Lieutenant Anthi have joined me on the ship's maiden voyage and is pleased to be able to continue to serve as my First Officer. I hope this may this prove to be a better mission than the last.

---

Captains log, additional entry.
After a True Way attack, I have watched the destruction of the advanced warning satellite Aello, along with with several of my crew on it. What was suposed to be a simple repair job ended with the death of Chief Engineering Officer Jhryn Jhahl. We pursued the enemy ships and made sure that none of them escaped.
Yet there it is little or no comfort in the thought that he and the rest of the team was revenged.

Catains log, additional entry.
First Officer Anthi have been emotionally compromised and is relieved of duty untill futher notice. The USS Oribaza now lack both a First Officer and a Chief Engineering Officer.
Morale is low. We are setting course for the Sol System.

Diary.
The loss of a great friend and coworker takes it's toll on both Anthi and my self. I'm thinking of giving all hands shore leave, Officers included. We just need to go home, first.

torsdag 7. mars 2013

Star Trek - the blog. Part Two.

Part One.

Acting Captain log, additional entry.
After the accident, we transported Captain Sovngarde and the rest of the survivors to the Sick Bay. The Chief Medical Officer had grim hopes and expressed his sincere fear to me after one crewman had an incident and startet to develop curiously sympthoms. The USS Hamilton is, as of this moment, under quarantine.

Captain Mobeus' log, stardate 2378,5.
Captain Sovngarde died tonight. Murdered. Along with the late mr. Reid. I have ordered Lieutenant Skjor to handle the investigation.

Captains log.
We have lost all possible contact with Starfleet. Chief Specialist Natasja Volkova have sealed the bridge from the rest of the ship. Until reinforcements arrives, we must fight the Borg alone.

Captains log.
Last entry.
We have been hailed by what we think is another Starfleet vessel. Help is on the way. And we need it desperately.

---

Acting Captain Reid's log, stardate 2409,3.
First entry.
The USS Hamilton has been reclaimed by Starfleet personel. Whatever enemy who captured the ship have been long gone since the slaughter. All what is left here are the dead. Yet there is still a foul precence of danger onboard. I rallied my team and took back most of the ship. Tactical Officer Anthi have just secured the brigde. As the highest ranking Officer left alive, I am now Commanding Officer aswell as acting Captain.

Captains log.
I, Cathrine Miranda Reid, have been promoted to Captain of the USS Hamilton by Admiral Quinn. As my First Officer, I have selected Tactical Officer Anthi. Together we shall set out to the end of the universe and bring back knowledge from strange, new worlds. This ship have a purpose again.


Dr. Reid's diary.
I never wanted to be Captain. Never. I was happy with my research and the company of my music. Yet, here I am, almost field promoted to what most of the crew calls a cursed ship. One of my few comforts is that Anthi is here with me and sharing my discomfort. The USS Hamilton is not a happy ship, that's for sure. I have little of argument against the rumors. This is, after all, the ship where my father was killed.
First stop; Andoria, followed by a trip to the Memory Alpha.

mandag 4. mars 2013

Følelsesmessig blottstilt

Tidligere når jeg var trist hørte jeg på Guns'N'Roses. Det hjalp, på en måte. Jeg dukket ned i følelsen, lot den komme til overflaten, omfavnet den.

Lot den leve i meg, lot den oppsluke alt annet, lot den brenne i meg.

Så, etter en stund, ble det bedre igjen. Ikke nødvendigvis helt bra, men bedre enn jeg hadde vært før jeg trykket på Play. For de som kjenner meg, virkelig har kjent meg, vet at Guns'N'Roses er en stor, rød varsellampe, akkompagnert med en høy, ulende sirene. Det krever tiltak og det krever tiltak NÅ.

Det er kanskje to, muligens tre, jeg har sagt dette til tidligere. Nå hører jeg på Linkin Park, men jeg vet ikke om det er et faresignal. Jeg tror det er mer for å dempe smerten. En slags bedøvelse, om du vil. En bedøvelse som hjelper. For nå. Men når jeg skrur av maskinen og går til et annet sted, så stopper det.

Jeg ønsker meg et bedre sted nå. Et deilig sted.

Lest litt om BPD. Nå har jeg to mennesker jeg forstår bedre; både den som sendte meg materialet i utgangspunktet og en av de smarteste personene jeg noen gang har vært så heldig å kjenne:
En sann Asura.

Og jeg er følelsesmessig påvirket. Blottstilt.

Måtte vi alle leve lenge nok og vel.

søndag 3. mars 2013

Save me

Dagen skygge henger over meg. Bare nattens lys gir meg fred. Klassisk kontrast, selvsagt. Hvordan kan en natt lyse? La meg først starte med å forklare dagens skygge. Dagen er som oftest full av sollys, noe som gjør at ting, personer og hendelser fremstår som klarere og skarpere i synet vårt. Likevel, hvis du vender en lyskilde mot et objekt, vil dette objektet kaste en skygge. Hvis vinkelen til lyskilden endres, endres skyggen også. Poenget er at skyggen eksisterer. Slik er naturloven.
Ved fravær av lys svekkes øyesyn. Ting, personer og hendelser blir uklare. Det er som om det har senket seg et romantisk mysterium over det hele. Våre resterende sanser blir mer benyttet og kan fremstå som sterkere mens synet svekkes. Slik er det alltid hvis en sans dempes, en må stole mer på de andre.
Mørket, liksom natten, har en egen for for lys. Et dunklere lys som ikke er like lett å få øye på. En må merke seg dette lyset uten særlig hjelp av øynene, for først da kan en være obs på nattens og mørkets lys.
Det er lettere å holde ting skjult om natten. Både fordi de fleste sover om natten og at der er vanskeligere å bruke øynene i fravær av lys. Likevel føler jeg meg bedre i dette lyset enn i skyggen. Kanskje fordi jeg har hemmeligheter jeg ønsker å holde skjult. Kanskje jeg er innstillt på en annen døgnrytme. Kanskje det er fordi jeg ikke er så glad i mennesker for tiden.
Kanskje det er mange grunner til at jeg finner nattens lys lettere å leve i enn dagens skygge. For på meg virker det i alle fall slik nå.
Dolkedronningen hadde rett hele tiden. Det bare tok en stund før jeg oppdaget det.

Frem til neste måne, full eller halv, får håpet holde. Selv om det føles som det er lenge siden jeg har hatt noe håp nå. Jeg får vel dele kong Vinters frykt for en stund fremover.

tirsdag 26. februar 2013

En dag for mental kaffe. Gårsdagen, altså.



Hei. Jeg tenkte det var uforpliktende nok til å starte med. Hei. Å, der sa jeg det igjen. Det var ikke meningen.
I dag er det en dag hvor jeg mentalt trenger kaffe. Hvorfor? Jeg er trøtt. Konklusjon: jeg trenger kaffe for å våkne. Og i følge SatW drikker nemlig nordmenn masse kaffe, så da burde jeg prøve meg på det jeg også. Og siden virkelig kaffe gjør meg trøtt, så tar jeg det mentalt istedenfor. Logisk, ikke sant?
Hvorfor jeg er trøtt? Å, jeg har ikke sovet så mye som jeg skulle. Eller, jeg har sovet, men sovemønsteret mitt er ikke tilpasset arbeidstidene mine nå for tiden. Så for å holde meg våken trenger jeg mental kaffe.
En stund senere og jeg merker at jeg ikke trenger mental kaffe lenger. Spørsmålet er da som følger, fungerte det eller ikke? Og benyttet jeg meg av mental kaffe? Har dette egentlig noe med saken å gjøre i det hele tatt? I utgangspunktet nei, men det gjør vel ikke så mye.
Jeg er egentlig ganske lett slik å ha med å gjøre. Dette er til tross for at trøttheten kommer og går i løpet av timene. Tror jeg. Dessuten er det snart fullmåne, og det får søvnmønsteret mitt til å være så på tvers av standardisert døgnrytme at jeg skulle tro jeg var varulv. Hurra.
Jeg er seriøst trøtt nå. Klarer knapt å holde øynene åpne. Sitter og vingler på krakken. Kveler gjesp etter gjesp. Snart seng. Gleder meg. Må bare ikke sovne på bussen.

Kom nå også på hvorfor jeg liker fremtiden – konseptet hypersøvn. Nei, det er ikke en søvn som er kort som du får mye ut av, men den lange, kanskje drømmeløse søvn som du sover mens du reiser mellom stjernene, langt der ute i det kalde og sorte som intet ord kan beskrive bedre enn Space.

lørdag 23. februar 2013

"You know, like guns."

Min mysterinne er glad i det alfabetiske ord. Den metalliske pennen. Cleaveland. Kniv. Kniv på kjøtt. Kjøtt på kniven. Skjegg på kniven. Et skrikende kvinnesyn. En ensom monolitt kald under skyene og i elektrisk, dempet lys. Alt sammen under en hvit hund og en rød himmel i frakk. Matrixstil. Svømmende. Til øyen man ikke kan nå alene. Et bilde av noe som kom før. Et fortidspust gjennom en nypusset stank av forræderi. En drages husfrue. Londons Dublin.

Teens varme er din varme.
Kaffens varme er andres varme.
Bare vannets varme er min.

Min mysterinne bor utenfor Dødens By. En sjarmerende skapning, noe yngre enn meg selv, mellom tvillinghøydene: det vil si de to kontrastene. Hun er også den eneste andre som har samme fokus på et tema som står meg vesentlig nærme (vel, mer plantet dypt i røttene til mitt hjerte, hvis jeg skal være ærlig) og det å ha likesinnede rundt seg selv er en ypperlig måte å få bekreftet sine synspunkter på. Vi traff hverandre ut i fra en omgangskretsdefinisjon hun nekter å vedkjenne seg som medlem av (noe jeg har fått inntrykket at bare en annen person har gjort suksessfullt frem til nå) og har siden den gang oppgradert vår relasjon til å omfatte langt mer enn tilfeldighetene skulle tilsi. Ah, søte komplikasjoner som forvirrer og forverrer menneskelig kontaktinformasjon og mønstre. Over tid.

I våre hjerter og sinn, låst.
Voldsomme hjerter ender voldsomt.
Og vårt sinn er ikke vårt eget.

Min mysterinne har dratt meg med på en fremtidig sammenkomst hvor jeg mest sannsynlig skal være klovn i forkledning blant andre i rolleløse kostymer. Opplevelsen vil bli interessant, for å bruke et sjeldent skrevet ord.
En annen fascinerende sak er at undertegnede, sammen med personen hvis fysiske styrke er til en klassisk game-tank, prøvde i nesten en skoletime å få opp en låst dør. Faktisk. Dette er en dør som er sjelden åpen og som må ha en spesialnøkkel, men likevel. Til sist, takket være kraften til den som ikke er meg selv, fikk vi det til. Hvorfor nevner jeg dette? Enkelt. Situasjonen endte ikke med at vi fikk åpnet døren – den eskalerte til det punktet hvor vi måtte tilkalle assistanse fra en høyere oppe på næringskjeden. Vel, det var noe bak den låste døren som vi ikke fikk til å få gjort alene, derfor en kjapp telefon til kavaleriet som kom springene til unnsetning på apostlenes hester. Alltid morsomt med slike ting. I ettertid, selvfølgelig.

Sitatet? Å, det er Eliot Lefebvre. Tatt ut av sammenhengen, selvsagt. Ikke forventet at du skal lese det samme som meg.

Som lysglimt blant stjernene suser de
Små snuter blant stjernene
Som to små sjeler i en ekse
Laget av tann og tare og magesyre
Gjemt i mors glemte kjellertrapp
Der mørket mellom avstanden til lyset
Er elektrisk støv i verdensstøyen

torsdag 14. februar 2013

Engelsk om morgenen

Eller irsk, om du vil. Det hjelper på et humør som er fylt med blod og fyll og faenskap. Kan ikke forstå helt hvorfor, men når et internasjonalt språk og klemmer hjelper deg gjennom dagen, så er det det som hjelper deg gjennom dagen. Ignorer det at alle tror det er fordi det er Valentinsdagen.

Tillat meg å presentere verdens nest beste. Dette er et individ jeg bare har kjent noen måneder, men som allerede er regnet som en venn. En god venn. En livslang venn. En venn som på et eller annet tidspunkt kommer til å være med på et verdensomspennende eventyr og en episk reise med et uoverkommelig mål hvor vi begge vender trygt hjem igjen etterpå når vi er ferdige med det som skal gjøres og gjøres er gjort. Hun er, som tittelen tilsier, verdens nest beste. Og jeg er glad for å ha henne i mitt liv, for det er en fin ting å fylle livet sitt med fine ting.

søndag 10. februar 2013

Følelser er egentlig en fantastisk ting.

Det var også alt jeg ville formidle. Følelser er egentlig en fantastisk ting. Tenk det, du. Takke seg til muligheten å ha følelser, for alternativet er langt verre.

torsdag 7. februar 2013

A shout out

Jeg ønsker å tilegne dette innlegget til Dolkedronningen og min mor, to vidt forskjellige personer. Likevel, det er de to som har gitt meg rådet jeg har fulgt. Begge hadde det samme motivet også.

Jeg vet ikke om det kommer til å fungere. Jeg vet heller ikke om det vil virke. Jeg vet ikke hvor lenge jeg vil holde ut.
Det er så mye jeg ikke vet. Men jeg prøver. Og for det er jeg dem stor takk skyldig.

Av alle de usannsynlige kombinasjonene var dette en jeg ikke kunne se eller forvente meg.

onsdag 6. februar 2013

Pink Sone, Shadowdancing, ØYA

Jeg har tenkt en stund. Potensielle kandidater, både gamle og nye, for en ny allianse er under vurdering og spekulering fra min side. Flere av scenarioene vil ikke forløpe seg som annet enn tankespinn, men muligens, kanskje, vil det være et glimt av hvordan ting en gang vil være.
Så kom jeg fram til at en beskrivelse Styx uttalte om min tidligere laivsøster i Bergen mens førstnevnte og undertegnede var sammen passer nå ganske så godt på meg selv. Dette var mens jeg tenkte på Styx, Dolkedronningen og andre som ikke er verd å nevne ved navn om hvordan det var å være en involverende person og påvirkende kraft i deres liv, hvorpå en forklaring Styx kom med på hvordan det er mulig å være som studinen som så vidt meg bekjent fortsatt residerer på Vestlandet. Det at hennes ord kan brukes om meg, tar jeg egentlig ikke så tungt. Det forteller mer om meg selv i nuet, den behagelige akseptheten rundt tema og konsekvensene som følger med den.
Så, ut av det blå tok frøken S kontakt med meg igjen. Med dette i bakhode ble selvsagt nok et fantasifoster skapt, logisk nok. Likevel, selv om det er en fremtid jeg kan ønske meg og finne behag i, er det lite trolig for at situasjonene vil utspille sine roller til forslagets fordel. På en annen side, så kan det tenkes at en annerledes form for utvikling tar sted. Slikt som frøken S og jeg har snakket sammen tidligere, vil et kompaniskap innenfor gitte rammer ikke være utelukket. Dessverre har vi flere hindringer som vil sørge for en meget langsom felles reise til sådan et mål, det vil ta både tid, krefter, planlegging og vilje fra samtlige sider, noe jeg er usikker på vil holde etter hvert som vi beveger oss i den retningen de fleste andre velger å kalle forover. Personlig er jeg åpen for negativ utvikling, så vel som positiv tilbaketrekning, hopp til siden og lignende.

Og på toppen av det hele går jeg nå rundt og prøver å tenke meg til hva en kollega av meg har i hodet sent på kvelden. Som om jeg virkelig trengte enda en digresjon i topplokket.
Å, ja, digresjon. Jeg vil ha pannekaker. Fornøyd nå?

 Fine girl you are the girl I do adore
And still I live in hopes to see
The holy ground once more, fine girl you are

tirsdag 5. februar 2013

The damage I have done

For fem år siden satte jeg meg ned og startet denne bloggen. For å være ærlig hadde jeg ikke trodd jeg ville fortsette å skrive etter så lang tid. Jeg håpet, selv om det også var kun et lite håp. Etter å ha tenkt tilbake på perioden som har vært, er min første tanke at jeg ikke har endret meg så mye. Vel, noe må en regne med, men likevel vil jeg si at jeg er i relativt stor grad den samme personen jeg var. Blant annet ønsker jeg fortsatt å være noe som ikke er så ulikt fra den tiden.
Årene har vært gode mot meg, det kan jeg ikke benekte. Mangt har hendt, mye blitt forandret, erfaringer er tilegnet på godt og ondt, men i bunn og grunn er jeg fortsatt den samme.
En annen tanke som slo meg var at etter fem år burde jeg kanskje føle meg eldre. Gammel, til og med. Dette var en passerende følelse, delvis dvelende, men flyktig likevel. Mer moden, kanskje. Sikrere på hva jeg vil. Det gjør det nødvendigvis ikke lettere å få det, men jeg har en klarere liste av prioriteringer å gå etter. På godt og ondt.

Mitt lille område av Internett kommer nok fortsatt til å leve. Hvor lenge, det vet jeg ikke. Forhåpentligvis en stund til.
Vi får se.

Tradisjonelt skal en blogger takke alle de som har vært med vedkommende i løpet av denne tiden. Vel, folk har kommet og gått, lest og ikke lest, så hvem som fortsatt følger mine ord etter så lang tid vet jeg ikke, og for å være ærlig, bryr meg heller ikke om. Denne saken her er for min egen del, min og min egen, så hvorfor skal jeg lovprise folk som ikke er en del av verken prosessen eller produktet? Mitt hjerte har ikke annen plass til slike enn et publikumsforhold sett fra scenen. På en annen side, det er kanskje slik det skal være også. Og jeg klager ikke.

Så, fem år. Vi får se hva som skjer i løpet av de fem neste. Gleder du deg?

søndag 3. februar 2013

En dans over blokken blant penn og papir, Roses in the Sockets, fra helg til fri og På en annen side...

En måned gryr.
En fersk stemme synger om det gamle.
Olivia har ikke oppført seg pent i kveld.

Tro verdner møtes. To små sjeler klamrer seg til meg, den ene modigere enn den andre. F og E har hun navngitt dem. Jeg har fortsatt merkene i nakken.

Sysselsetting av hobbitter har aldri vært et særlig stort tema for meg og det er mitt ønske å ikke måtte starte med det nå heller. Gammelt brød smaker meg ikke nå lenger.

En livsstil og løgn ikke så ulik min egen er egentlig ganske forståelig, må jeg innrømme.

Nakkemark! Nattemakk!
Og trollet tok en hatt på hodet.

Etter en dump i blodet ble en tidligere suksessfull redningsmanøver gjentatt. Oppskriften beholdt sin gyldenhet og glans. Jeg er stor takk skyldig et Individ. Og Snøstjerne.

"Is it not a strange fate that we should suffer so much fear and doubt for so small a thing?"

Sykehus får meg alltid til å reagere på min egen måte. Vel, jeg er sikker på at det er flere som har samme reaksjonsmønster når de er på på det geografiske området som kalles sykehus, men selv om denne beskrivelsen kan falle på så mange, så er det fortsatt jeg som opplever det fra mitt synspunkt. Og det er ikke nødvendigvis en god opplevelse.

Og dansen går fortsatt videre på den grønne øy...

tirsdag 29. januar 2013

"Er cashen din gul?"

Et sitat tatt ut av sammenheng er alltid litt morsomt så lenge det ikke skader. Det er derfor jeg gjør det. Lettere uskyldig underholdning, ikke sant?

Etter sist uke er det mye som har hendt, både på godt og ondt. Det verste som fortsetter denne uken er det nåværende søvnmønsteret mitt. Og det gjør meg sliten. En natt i løpet av en uke sov jeg ca åtte timer uten avbryteleser av våken art. På en annen side, jeg har større forutsetninger for å klare situasjonen nå enn jeg har hatt tidligere. Det betyr ikke at jeg har lyst til å la ting være slik de er heller. Nei, jeg gjør heller noe med situasjonen. Så i morgen jeg drar nordover for å sove sammenhengende og uforstyrret med en som kan våke over meg.

I tretten dager og tretten netter har parfymen vært spart. Nå skal seglet brytes og godlukten slippe ut. Og hvilken duft det er! Jeg himler med øynene, sikler med munnen, peser med strupen og kjenner hjertebanken i brystet.

Betavideo til the Elder Scrolls Online.
Need I say more?

lørdag 26. januar 2013

A note

Goodbye dear friend
I'm losing you today
Goodbye
Goodbye
Goodbye
Goodbye and best wishes
There's nothing left to say
To make you change
Your mind
Goodbye.

fredag 25. januar 2013

La oss være ærlige.

Du husker kanskje det jeg sa på lørdag om at best case scenario var at jeg byttet ut depresjonen min med en ulykkelig forelskelse? Vel, jeg tror jeg er forelsket, men jeg vet ikke om den er ulykkelig eller ikke.

tirsdag 22. januar 2013

Om steinveier og motorbiler i Sør-Australia og Egans hjørne

Etter noe som har vært, er forfatteren tilbake med hva som krever respekt for det det er, langt mer enn det det kan bli. Hvor lenge det varer, det vet jeg ikke, men vi får nyte det mens vi kan.

De irske har vekket det som sov; Dolkedronningen pleiet det gjennom den første perioden mens det enda var svakt, trøtt og grettent; de medsammensvorende hjalp til på sin måte; et varemerke kom tilbake sammen med en OOTS-situasjon (som faktisk fungerte, til min egen og andres store tilfredshet); en opplevelse utenom lignende sidestykket i undertegnedes histore tok sted, både på godt og ondt; en kald glede, strupestrup, gult og rød, jordgrødens søte, bitre, elskede og hatede, beryktede og påskyldte, men akk så utskjellte. Og Minx. Må ikke glemme Minx (som indirekte gav meg en paladins posisjon og satte seg selv i dødens sete med rom til meg ved siden av seg). Og jeg husker byen i den sjeldne gamle tiden, den gangen den var min. Det er den ikke lenger. Nå er det en annen by som er min. Og jeg som skulle bo på landet...

Hva som var før, det var. Vi er her og nå. Og her og nå er ikke så verst, er det vel?

Hjem, gutter, hjem!

tirsdag 1. januar 2013

Ended

Så, vi overlevde 2012, gjorde vi ikke?
Får håpe det samme for 2013.

Eksposjonene ruller over åsene. I tåken kan jeg verken ikke se nedslagene eller de falne. Pokker ta befalet som sendte meg hit! Jeg griper buen min og prøver å hindre meg selv i å se opp. Må ikke glemme treningen nå.
Bygningene er enten sprengt eller i flammer. Ingen beskyttelse eller mulighet til å gjemme seg der. Skygger beveger seg rundt om meg. Om det er venn eller fiende, det kan jeg ikke si. Et skudd er alt jeg trenger. Ett skudd, så er det over.
Jeg huker meg sammen igjen. Bakke spruter opp rundt meg. Jord, sand, asfalt eller hva nå det enn var her i utgangspunktet før krigen kom. Jeg rister på hodet. Prøver å klarne ørene og øynene mine. Det piper. Det rister. Det svømmer av muligheter til å bli værende her. Bli værende. Likevel karrer jeg meg opp.