søndag 11. desember 2011

Strømbrudd, fullmåne og oppdatering av status på Facebook

Det første er en tekst jeg skrev som jeg tenkte et publikum kanskje ville sette pris på. Om det hadde vært meg, ville jeg likt å lese den for første gang. Passende å slippe den en natt med fullmåne også. Resten av bloggingen fortsetter etter denne teksten.

"Jeg skriver dette i skjæret av to stearinlys. Strømmen har gått. Det er midt på natten, midt i mørketiden, tidlig vinter. Det er under to uker til jul. Snøen, som kom i går, kaster et gråhvitt skyggelys utenfor og gjennom vinduene. Vinden gjennom pipa og knirkingen i veggene er de eneste lydene utenom pennens skraping på papiret. Klokken var 00:42 sist jeg så på den. Jeg er alene, våken, og lurer på når strømmen vil komme tilbake.

Når jeg ser ut, ser jeg langt. Detaljer som vanligvis ikke er synlige, fester seg på netthinnen. Nå som jeg sitter i skredderstilling mellom to tente flammer, opplever jeg omverdenen som mer truende. Gleden over stemningen som kommer av fravær av elektroniske hjelpemidler har forduftet. Tilbake er den stigende uroen og fareindikatoren. Jeg har blitt lysblind. Jeg tør ikke reise meg eller bevege meg fra denne plassen, langt nærmere legge meg. Ingen av naboene har en alternativ lyskilde. Altså vil de forsøke å ta min. Scenarioer av uhyggelig art springer frem på innsiden av øyelokkene. Den begynnende verdens ende virker mer troverdig enn ellers og mitt eneste våpen er pennen jeg skriver med. Enten så mørkner det, eller så blir jeg mer og mer lysblind. Jeg vet ikke hva som er verst. Følelsen i magen vrir hender nå. Treet, som var opplyst tidligere, kan nå så vidt skimtes gjennom vinduet. Strømmen kommer tilbake i et glimt, blender meg og forsvinner igjen. Kort etterpå høres en lyd som minner om et dumpt fall. Den selvsamme lyden kom etter de andre gangene også. Et blått lys blir hengende igjen litt lengre enn de andre. Lyset forsøker å komme på igjen. Jeg liker det ikke. Jeg er bekymret for hva jeg kan komme til å se når det vender tilbake. Den smellende lyden blir høyere og skarpere. Jeg er redd. Redd for at lyset skal komme på, redd for at verden ikke går under like vel, redd for hva som kan skje, redd for å sitte badet i lys, ubeskyttet og uforsvarlig. Jeg trekker ut kontakten til lampen i rommet før jeg vender tilbake til plassen min på gulvet. Toget tuter. Et livstegn jeg kan relatere til, både kjært og familinært i sin normalitet. Det hjelper på å roe meg ned.

Lyset har var borte lenge nå. Jeg begynner å lure på hvordan maten vil holde seg. Jeg begynner å lure på hvor lenge jeg har igjen å leve. Jeg begynner å lure på hvordan jeg vil dø.

Klokken er 01:23 og jeg har fortsatt ikke lagt meg, selv om jeg har begynt å gjespe, hovedsakelig av trøtthet, tretthet og mangel på søvn. Jeg er våken og på vakt. For nå.

Det tryggeste stedet man kan være under tordenvær er i en bil. Lyner det, er dette prosedyren å følge hvis man er redd. Hva som er standar prossedyre for å fjerne redsel under ett strømbrudd vet jeg ikke. Eller kanskje jeg gjør det, men har glemt det. Det lyder mer troverdig enn å si at jeg er lammet av frykt, tross alt sitter jeg og skriver, og folk som kjenner meg er vant til gullfiskevne. Jeg klemmer meg selv og stryker skjeggstubbene over knærne. Raspelyden er en vant lyd. Akkurat nå er jeg glad jeg ikke er nybarbert. Jeg vugger litt frem og tilbake mens jeg klemmer meg selv. Komfort er viktig. Klokken er nå 01:34 og lyset har fortsatt ikke kommet tilbake.

Det begynner å halge og drumle i vindkastene. Det knitrer i veggene og på rutene.

Noe kommer for meg nå. Noe kommer for meg nå. Noe kommer for meg. Noe kommer.

Det er her."

Må også oppdatere status på Facebook. Men ikke før jeg returner hit igjen.

Ingen kommentarer: