tirsdag 1. november 2011

Mangler musikalsk intro

Hallo. Jeg er fullstendig klar over at jeg har begynt å bedrive samt overholde en Sheldonistisk (TBBT) handlingsplan, om enn hvor subtilt og ubevisst for andres vedkommende, for hvordan mitt språksenter og talemønster har endret seg til det jeg håper vil være det mer akademiske og irriterende for alle andre enn meg selv. Vel, bazinga til det.
Jeg tenkte jeg kunne dele med leseren en selvskrevet historie som tar sted i en verden ganske ulik vår egen. I denne verdenen er det flere ulike personligheter, noen av min egen design. Så, uten mer selvforklarende ord og ugrunnelige uttrykk, presenterer jeg det som ikke usannsynlig vil være en serie av korte historier.* (Siden jeg ikke har lyst til å bli beskyldt for misbruk av opphavsrett eller bli ilagt oversettelsesgebyr er engelske navn blitt omskrevet til mitt morsmål for min egen og en eventuell lesers ubesværlighet.)


"Gruppen skulle treffes ved katedralen i Stormvind da dette var det letteste møtestedet for flesteparten. Sanngrior var tidlig ute og ble stående ved fontenen.
Den neste til å dukke opp var Kråkefot. Sanngrior hadde aldri helt vent seg til å ha en udød under seg, til tross for at Kråkefots oppførsel hadde vært både eksemplarisk og beundringsverdig. Det var bare... unaturlig å ha slike som henne i Lysets rekker. At de tidligere stormtroppene til Svøpens Hersker hadde trosset hans vilje og makt for å sverge lojalitet ovenfor Aliansen var begivenheter som hadde blitt diskutert både i det vide og brede. Sanngrior hadde engasjert seg i saken, hovedsakelig av personlige grunner, men hun hadde etter hvert gått aktivt inn for å endre folks holdninger da hun la merke til hvor dårlig de udøde ble behandlet av hennes egen rase. Sammen med sin venninne Morslin startet hun en kampanje for å først endre sitt eget folks og deretter Aliansens syn på de udødes situasjon. Det var slik hun hadde kommet i kontakt med Kråkefot. Damen med det merkelige navnet hadde stoppet dem mens de var ute i gatene og gav pamfletter til forbipasserende. Undelig nok hadde hun bedt Sanngrior og Morslin om å slutte med dette. Det tjente ingen hensikt, mente Kråkefot, særlig ikke når Svøpens Hersker fortsatt regjerte i nord. Holdninger var for fredstid. Spurte to som sloss mot samme fiende om den andres motivasjon? Hvilken rolle spilte det om du bekjempet ondskap med sverd eller øks, ild eller is, lys eller mørke? Slike trivielle rykter hadde ingen innvirkning med mindre man gav dem næring. Morslin var uenig. Hvis ikke dette var tiden for rettferdighet og likhet, når da? Ville folk ta bedre imot sine dødsknekter etter krigen? En kriger som kom hjem og ble møtt med forrakt og mistro kom vel ikke hjem? Kråkefot skulte før hun svarte. En kriger som vant og beseiret sin fiende hadde bevist sin verdi. I krig var det den ytterste rettferdighet og likhet ovenfor døden. Hvem man så i en triumfmarsj var ikke på langt nær så viktig som hva man så - de overlevende, seiersherrene og vinnerne. Dessuten, la Kråkefot til bittert før paladinen kunne ta til motmæle, hadde ingen dødsknekter noe å vende tilbake til.
Sanngrior hadde fundert på dette i flere dager etterpå uten å finne noe som kunne bli sagt mot dødsknektens argumenter. Kunne det ha seg at den beste måten å annerkjenne dødsknektenes verdi på var å sloss side om side med dem? Etter å ha snakket med Morslin hvor paladinen sa at hun følte sorg for Kråkefots grimme skjebne bestemte de seg for å tilby dødsknekten en plass i gruppen deres, Skyggesverget. Til deres forbløffelse hadde Kråkefot takket ja på stedet.

Den neste til å ankomme var Norcia, skridende stolt fra byens magiske sentrum i en flagrende kutte. Lite var å vite om trollkvinnen utenom det åpenlyse - hennes bleke, uskjønne skikkelse med ubehagelige lange negler, uryddige hår og blodrøde øyne som stirret dødt fremfor seg tilsa ikke akkurat at damen tilbrakte mye tid ute. En demon var som alltid ved hennes venstre side. Sanngrior hadde med vilje unnlatt å tilkalle en av sine egne demoner for å ikke tiltrekke seg negativ og unødvendig oppmerksomhet, men Norcia virket hevet over slikt. Sanngrior kastet et blikk til høyre og ble oppmerksom på Rasolin. Opprinnelig en adelsmann fra et lenge isolert kongedømme sto han nå uten formue og eiendom, men med et okkupert land og en kondisjon få missunte han var det sjelden å se glede i noe Rasolin gjorde eller sa. Sanngrior skalv ved tanken på hva som kunne bringe frem et smil hos varulven. Heldigvis holdt han seg til menneskeskikkelse innenfor bymurene, men om det var av gammel vane eller noe annet var det ikke til å bli klok på. Det eneste han hadde sagt om saken da Morslin hadde spurt han var at det var lettere å bruke hender til å brygge eliksirer og klør til å flå huder. Klok av skade hadde de andre latt temaet forbli urørt.
Sanngrior hilste pent på begge, av høffelighet såvel som yrkesmessig annerkjennelse. Kråkefot sa ingenting. Hvorfor dødsknekten ikke kom bedre overens med noen av de andre i gruppen bortsett fra Morslin og Victaemita til tross for talløse forsøk fra hennes egen side var noe Sanngrior aldri ville forstå.

Den store klokken flyttet på den lengste viseren sin. Fem minutter igjen til de alle skulle være samlet.

Den rytmiske klangen av hover på vei mot fontenen gjorde Sanngrior på at nok et gruppemedlem hadde ankommet. Victaemita var som vanlig antrukket i skinnende rustning og med en stor øks hengende over skulderen. Sittende på en stolt bukk fremsto hun som en fordums helt, både edel og ærefull. De blå øynene hennes sang utfordringer til verden om henne mens det røde håret blafret i vinden. Til tross for hennes fremtredende ytre var Victaemita langt fra beundringsverdig. Dvergen var grådig og arrogant, langt mer tradisjonell enn noen andre av gruppen og en kilde til irritasjon for alle andre enn Kråkefot og Morslin. Hva som gjorde at en dødsridder og en paladin kunne komme så godt overens befant seg utenfor Sanngriors fatteevne.
Victaemita stoppet bukken nikket til Sanngrior og resten av gruppen før hun steg av. Så ble hun stående, avventende.

Det var slik Marcallian fant dem, en ung kvinne i kjole og spiss hatt, speidende til alle kanter. En mann i kostbar kledning og flosshatt stående sammen med en ble og gusten kvinneskikkelse med en demon ved hennes side. En dverg i glitrende rustning som holdt reimen til en bukk. En person, sannsynligvis en kvinne, med to sverd hengende i beltet og ansiktet skjult under en mørk hjelm. Selv kom han gående ned katedraltrappen i det klokkene begynte å slå. Prestedrakten feide imponerende langs føttene hans. Kvinnen med den spisse hatten strålte opp da hun fikk øye på han og kom gående for å ta han imot. Mannen med flosshatt gav et høffelig nikk i hans retning før han snudde seg tilbake for å fortsette samtalen med den sykelige kvinnen. Sanngrior møtte han med en kort, klønete omfavnelse og ble sprutrød. Resten av gruppen ventet til han kommet nærmere før de tok til å hilse: Kråkefot og Victaemita respektfullt og høffelig, Rasolin med en frase fra gamlelandet og Norcia ved å stirre litt lenger på han enn det som var sosialt akseptert.
- Så, smilte presten, hvor skal vi?
Svaret gav seg nesten av seg selv. Victaemita ville til et sted hvor de serverte godt, altså dvergebrygget, øl. Kråkefot ytret et ønske om et sted hvor de kunne sitte uten å bli forstyrret av uvedkommende. Sanngrior ville at alle skulle være komfertable med hvor nå enn de valgte og nenvte dette. Og selv om hun ikke sa det høyt var det tydelig Norcia ikke ville akseptere et sted ute eller i nærheten av et religiøst område.
Siden de ikke hadde hatt et møte på denne størrelsen tidligere, hadde ikke Sanngrior sett behovet for et felles hovedkvarter. Victaemita foreslo at de kunne dra til et ølhus i dvergedistriktet. Norcia nikket til dette og da måtte selvsagt Rasolin si at det var en ytmerket idè og at de burde gjøre nettopp det. Kråkefot trakk på skuldrene og deretter kappen tettere om seg. Sanngrior sendte et panisk blikk til Marcallian, men presten bare smilte forståelsesfullt. Synlig lettet annonserte Sanngrior at et vertshus i dvergedistriktet ville være perfekt og om noen visste om ett som samsvarte med samtliges kriterier? Etter en kort og noe unødvendig diskusjon satte gruppen kurs mot Den Gyldne Tønne."

*Hvis leseren ikke finner slikt underholdende er det anbefalt å finne en annen blogg.

Ingen kommentarer: