søndag 27. november 2011

Som Leonard sa: "I'll friend you on facebook."

Soundtrack.

Dette er første gang jeg kan huske å ha sagt dette til flere personer i løpet av en kveld. Artig hvordan verden endrer seg, ikke sant? Eller for å være mer presis, artigh hvordan min oppfattning av verden endrer seg.

Så. Laiven. Didrik + Tina 4 ever. Andre oppsettning. Jeg var Bjørnstjerne Munch-Moen, tyve år. Styreformann, daglig leder, talentspeider og produsent i firmaet SuperStar Records. Forlover til brudgommen. Jomfru av legning, nerd av interesse, oppvokst på Oslos beste vestkant. Eldste sønn med en søster på sytten. Iceman blant gutta. Kostyme inspirert av Gordon Gekko og Wall Street. Personen som ikke smilte, sa lite og spiste mindre. En skikkelig arrogant drittsekk med tydelig artikulasjon og stormannskomplekser. Alt i alt kjempegøy.
Så, hva hendte, spør du kanskje. La meg få trekke frem noen høydepunkter. Disse er ikke rangert kronologisk eller på noen annen måte. Å ende talen til brudeparet med "live long and prosper" samt benytte seg av Spocks salutt. Å gjøre bruden oppmerksom på hennes ansvar som kommende mor og føle at jeg nådde frem til tross for kulturforskjellene. En irriterende lillesøster som søkte meg med det samme nyheten om vår fars usømmeligheter ble lest høyt hvorpå hun er hakket fra å gråte på skulderen min i full offentlighet. Argumentasjonen om fruktcocktail. Å hindre den uvelkomne gjesten adgang og få en knust nese til takk. Å ha selvsamme nese rettet på av brudens far for til det jeg med hånden på hjerte kan si var mitt høyeste lydnivå i rolle denne laiven. Å finne ut av at denne skaden sørget for sympatisex i ettertid. Å måtte forklare min søster om en forlovers mange plikter, deriblant den som består i å ha sex med den andre forloveren hvis ingen andre ville ha henne først. Bruke argumentet "tradisjoner må opprettholdes av noen da det er såpass stor brudd med dem i kveld at noen må holde fast ved det tradisjonelle for å veie opp og at denne rollen tilfaller meg da ingen andre viser seg evnet til oppgaven" seriøst. Beskrive en annen spillers tale som uintelligent og dysfunskjonelt (Jeg tror i alle fall det var uintelligent. Dysfunksjonell er jeg sikker på.) hvorpå hennes respons er å gjeipe til meg. Rive i stykker en sang alle andre så ut til å sette pris på uten reaksjon. Å stille seg beskyttende foran bruden når det yppet til slosskamp og alle de andre av hankjønn eglet seg innpå hverandre. Å komme gjennom laiven uten å bruke andre rusmidler enn alkohol (i moderate mengder, selvsagt).
Jeg tror det skulle dekke øyeblikkene.

Afterlaiven ble kort; vi kom aldri lenger enn til forspill før vi oppdaget at klokken var blitt 23.00 Totalt verd det. Skulle ønske vi ikke hadde hatt behov for å dra i det hele tatt.

onsdag 23. november 2011

Zombier, Cthulhu og Spock's håndsignal

I et forsøk på å finne en ny serie startet jeg på the Walking Dead. Nå, jeg har ikke lest tegneserien, så jeg kan ikke sammenligne de to, men så langt er jeg fornøyd selv om jeg bare har kommet til episode fire. Greit tall, det. Fire. Uansett.

Har også lest the Call of Cthulhu og forstår fortsatt ikke hvordan dette kan ha blitt så episk oppblåst som det har blitt, men jeg liker bølgen det har skapt og svømmer i utakt til den likevel.

Live long and prosper.

tirsdag 22. november 2011

Der skyggene rår

Etter å ha sovet til leet på en fridag sist uke befinner jeg meg på ny i morgenens glød. Skjønt, ordet glød er en symbolsk betydning - det har vært tåke hele måneden. Tykk tåke. Den gir en egen stemning, det dystre og dunkle teppet av grått. En stemning jeg kan sette pris på. Men ikke leve i. Som en skapning av solen er det mye jeg må gi slipp på: Mørke, dysterhet, kulde, uflid, skyggespill, hat og natt. Likevel, den tid vil komme da jeg vil måtte ta natten tilbake. Men ikke i dag. Nei. Ikke i dag. I dag er jeg et lysvesen.

Tidligere forsøk på å gripe min egen skjebne har ikke alltid vært like vellykket. Det er som å bli leid til en smie og måtte hamre frem et redskap i blinde. Du vet ikke hva du lager, hvilket jern eller metall du bruker, hvilken fremgangsmåte som er den beste eller hva det du hamrer løs på skal brukes til når du er ferdig. Resultatet vil kanskje bli noe sånt som dette.

"One Ring to rule them all, One Ring to find them,
One Ring to bring them all and in the darkness bind them."

Men ikke i dag.

søndag 20. november 2011

I'm Batman!

Tittelen henspeiler på dette sitatet. Trengte du virkelig å spørre?

Etter å ha sjekket rollelisten har jeg en far som ser ut som Spocks eldre bror, nok en mor av den bergenske sorten og en søster som passer til sjangeren vi går ut i fra å befinne oss i. Forøvrig får jeg stå til den høyre siden til herr brudgommen han selv (nå også med sol i øyet). Tale skal jeg til og med holde. Hm. Kan bli spennende, dette her.


De sa jeg ikke kunne klare det, men jeg gjorde det likevel.
Og nå skal jeg gå der alle har gått tidligere. Men ikke i kveld.

fredag 11. november 2011

11.11.11

Så, dette er en litt spesiell dag for flere av oss. Kaizers gir ut Volum II av triologien. (Morsomt, egentlig, da jeg for fem år siden, altså i null seks, så min tredje oppvisning med nevnte band, da ikledd dress og gassmaske. Så vidt jeg husker regnet det i Bergen også. Ah, minner.) Herr Snillhet fyller år, så gratulasjoner er på sin plass. Vi opplever 11.11.11 kl 11.11, noe som egentlig skal være en stor greie for dem som liker slikt (bare se hva jeg gjorde ut av det, bommet med et minutt).

Personlig har jeg også navnedag. I mangel på offentliggjørelse av dagen jeg først, vel, i mangel på andre ord, startet i denne verden, er ikke dette en dag jeg kan gjøre så mye med. Når sant sies, så vil jeg egentlig ikke sette fokus her da enkelte kan regne seg frem til hvem forfatteren er basert på denne informasjonen. Vel, jeg går ut i fra at uten denne informasjonen ville du ikke vært her heller, så jeg gjør trygt i å nevne det. Tror jeg.

Bortsett fra å ha akseptert at ”Ghosts of Ascalon” er bedre enn ”Edge of Destiny”, funnet nye følelser å føle ovenfor venting til bok tre, ”Sea of Sorrows” (skrevet av Ree Soesbee) og lokalisert lovord om spillet fra flere kanter (disse to videoene tar ca 20 min hver, så sørg for at du har tid når du setter deg ned, for det er verd det). Videre er jeg glad for at Guild Wars 2 kommer ut når det er klart og ikke tidligere, selv om jeg må innrømme at jeg fortsatt er håpefull på neste år.


Så, litt stemining.

tirsdag 1. november 2011

Mangler musikalsk intro

Hallo. Jeg er fullstendig klar over at jeg har begynt å bedrive samt overholde en Sheldonistisk (TBBT) handlingsplan, om enn hvor subtilt og ubevisst for andres vedkommende, for hvordan mitt språksenter og talemønster har endret seg til det jeg håper vil være det mer akademiske og irriterende for alle andre enn meg selv. Vel, bazinga til det.
Jeg tenkte jeg kunne dele med leseren en selvskrevet historie som tar sted i en verden ganske ulik vår egen. I denne verdenen er det flere ulike personligheter, noen av min egen design. Så, uten mer selvforklarende ord og ugrunnelige uttrykk, presenterer jeg det som ikke usannsynlig vil være en serie av korte historier.* (Siden jeg ikke har lyst til å bli beskyldt for misbruk av opphavsrett eller bli ilagt oversettelsesgebyr er engelske navn blitt omskrevet til mitt morsmål for min egen og en eventuell lesers ubesværlighet.)


"Gruppen skulle treffes ved katedralen i Stormvind da dette var det letteste møtestedet for flesteparten. Sanngrior var tidlig ute og ble stående ved fontenen.
Den neste til å dukke opp var Kråkefot. Sanngrior hadde aldri helt vent seg til å ha en udød under seg, til tross for at Kråkefots oppførsel hadde vært både eksemplarisk og beundringsverdig. Det var bare... unaturlig å ha slike som henne i Lysets rekker. At de tidligere stormtroppene til Svøpens Hersker hadde trosset hans vilje og makt for å sverge lojalitet ovenfor Aliansen var begivenheter som hadde blitt diskutert både i det vide og brede. Sanngrior hadde engasjert seg i saken, hovedsakelig av personlige grunner, men hun hadde etter hvert gått aktivt inn for å endre folks holdninger da hun la merke til hvor dårlig de udøde ble behandlet av hennes egen rase. Sammen med sin venninne Morslin startet hun en kampanje for å først endre sitt eget folks og deretter Aliansens syn på de udødes situasjon. Det var slik hun hadde kommet i kontakt med Kråkefot. Damen med det merkelige navnet hadde stoppet dem mens de var ute i gatene og gav pamfletter til forbipasserende. Undelig nok hadde hun bedt Sanngrior og Morslin om å slutte med dette. Det tjente ingen hensikt, mente Kråkefot, særlig ikke når Svøpens Hersker fortsatt regjerte i nord. Holdninger var for fredstid. Spurte to som sloss mot samme fiende om den andres motivasjon? Hvilken rolle spilte det om du bekjempet ondskap med sverd eller øks, ild eller is, lys eller mørke? Slike trivielle rykter hadde ingen innvirkning med mindre man gav dem næring. Morslin var uenig. Hvis ikke dette var tiden for rettferdighet og likhet, når da? Ville folk ta bedre imot sine dødsknekter etter krigen? En kriger som kom hjem og ble møtt med forrakt og mistro kom vel ikke hjem? Kråkefot skulte før hun svarte. En kriger som vant og beseiret sin fiende hadde bevist sin verdi. I krig var det den ytterste rettferdighet og likhet ovenfor døden. Hvem man så i en triumfmarsj var ikke på langt nær så viktig som hva man så - de overlevende, seiersherrene og vinnerne. Dessuten, la Kråkefot til bittert før paladinen kunne ta til motmæle, hadde ingen dødsknekter noe å vende tilbake til.
Sanngrior hadde fundert på dette i flere dager etterpå uten å finne noe som kunne bli sagt mot dødsknektens argumenter. Kunne det ha seg at den beste måten å annerkjenne dødsknektenes verdi på var å sloss side om side med dem? Etter å ha snakket med Morslin hvor paladinen sa at hun følte sorg for Kråkefots grimme skjebne bestemte de seg for å tilby dødsknekten en plass i gruppen deres, Skyggesverget. Til deres forbløffelse hadde Kråkefot takket ja på stedet.

Den neste til å ankomme var Norcia, skridende stolt fra byens magiske sentrum i en flagrende kutte. Lite var å vite om trollkvinnen utenom det åpenlyse - hennes bleke, uskjønne skikkelse med ubehagelige lange negler, uryddige hår og blodrøde øyne som stirret dødt fremfor seg tilsa ikke akkurat at damen tilbrakte mye tid ute. En demon var som alltid ved hennes venstre side. Sanngrior hadde med vilje unnlatt å tilkalle en av sine egne demoner for å ikke tiltrekke seg negativ og unødvendig oppmerksomhet, men Norcia virket hevet over slikt. Sanngrior kastet et blikk til høyre og ble oppmerksom på Rasolin. Opprinnelig en adelsmann fra et lenge isolert kongedømme sto han nå uten formue og eiendom, men med et okkupert land og en kondisjon få missunte han var det sjelden å se glede i noe Rasolin gjorde eller sa. Sanngrior skalv ved tanken på hva som kunne bringe frem et smil hos varulven. Heldigvis holdt han seg til menneskeskikkelse innenfor bymurene, men om det var av gammel vane eller noe annet var det ikke til å bli klok på. Det eneste han hadde sagt om saken da Morslin hadde spurt han var at det var lettere å bruke hender til å brygge eliksirer og klør til å flå huder. Klok av skade hadde de andre latt temaet forbli urørt.
Sanngrior hilste pent på begge, av høffelighet såvel som yrkesmessig annerkjennelse. Kråkefot sa ingenting. Hvorfor dødsknekten ikke kom bedre overens med noen av de andre i gruppen bortsett fra Morslin og Victaemita til tross for talløse forsøk fra hennes egen side var noe Sanngrior aldri ville forstå.

Den store klokken flyttet på den lengste viseren sin. Fem minutter igjen til de alle skulle være samlet.

Den rytmiske klangen av hover på vei mot fontenen gjorde Sanngrior på at nok et gruppemedlem hadde ankommet. Victaemita var som vanlig antrukket i skinnende rustning og med en stor øks hengende over skulderen. Sittende på en stolt bukk fremsto hun som en fordums helt, både edel og ærefull. De blå øynene hennes sang utfordringer til verden om henne mens det røde håret blafret i vinden. Til tross for hennes fremtredende ytre var Victaemita langt fra beundringsverdig. Dvergen var grådig og arrogant, langt mer tradisjonell enn noen andre av gruppen og en kilde til irritasjon for alle andre enn Kråkefot og Morslin. Hva som gjorde at en dødsridder og en paladin kunne komme så godt overens befant seg utenfor Sanngriors fatteevne.
Victaemita stoppet bukken nikket til Sanngrior og resten av gruppen før hun steg av. Så ble hun stående, avventende.

Det var slik Marcallian fant dem, en ung kvinne i kjole og spiss hatt, speidende til alle kanter. En mann i kostbar kledning og flosshatt stående sammen med en ble og gusten kvinneskikkelse med en demon ved hennes side. En dverg i glitrende rustning som holdt reimen til en bukk. En person, sannsynligvis en kvinne, med to sverd hengende i beltet og ansiktet skjult under en mørk hjelm. Selv kom han gående ned katedraltrappen i det klokkene begynte å slå. Prestedrakten feide imponerende langs føttene hans. Kvinnen med den spisse hatten strålte opp da hun fikk øye på han og kom gående for å ta han imot. Mannen med flosshatt gav et høffelig nikk i hans retning før han snudde seg tilbake for å fortsette samtalen med den sykelige kvinnen. Sanngrior møtte han med en kort, klønete omfavnelse og ble sprutrød. Resten av gruppen ventet til han kommet nærmere før de tok til å hilse: Kråkefot og Victaemita respektfullt og høffelig, Rasolin med en frase fra gamlelandet og Norcia ved å stirre litt lenger på han enn det som var sosialt akseptert.
- Så, smilte presten, hvor skal vi?
Svaret gav seg nesten av seg selv. Victaemita ville til et sted hvor de serverte godt, altså dvergebrygget, øl. Kråkefot ytret et ønske om et sted hvor de kunne sitte uten å bli forstyrret av uvedkommende. Sanngrior ville at alle skulle være komfertable med hvor nå enn de valgte og nenvte dette. Og selv om hun ikke sa det høyt var det tydelig Norcia ikke ville akseptere et sted ute eller i nærheten av et religiøst område.
Siden de ikke hadde hatt et møte på denne størrelsen tidligere, hadde ikke Sanngrior sett behovet for et felles hovedkvarter. Victaemita foreslo at de kunne dra til et ølhus i dvergedistriktet. Norcia nikket til dette og da måtte selvsagt Rasolin si at det var en ytmerket idè og at de burde gjøre nettopp det. Kråkefot trakk på skuldrene og deretter kappen tettere om seg. Sanngrior sendte et panisk blikk til Marcallian, men presten bare smilte forståelsesfullt. Synlig lettet annonserte Sanngrior at et vertshus i dvergedistriktet ville være perfekt og om noen visste om ett som samsvarte med samtliges kriterier? Etter en kort og noe unødvendig diskusjon satte gruppen kurs mot Den Gyldne Tønne."

*Hvis leseren ikke finner slikt underholdende er det anbefalt å finne en annen blogg.