"Jeg foreslår forsiktig å gå tre skritt til høyre og du klatrer opp i et tre på venstre side."

Å bruke bilder i samtalene mine har jeg gjort, vel, lenge. Hvor lenge vet jeg ikke, men jeg mistenker at det er år, hvis ikke tiår, det er snakk om her. Av åpenlyse grunner finner jeg denne metoden å føre en samtale på tilfreds, hvis ikke hadde jeg endret den for evigheter siden. En halv evighet, i alle fall. Og nå har mennesker rundt meg startet å ta til seg min form for kommunikasjon. Lære seg mitt språk, nærmest. Jeg setter pris på det, selv om det senker standaren på mystifisert og usammenhengende for min del. Likevel er det godt å kunne bli forstått.

En mild hopepine sprer seg langs oversiden av skallen min og hindrer tankebanene å optimalisere oppgavene foran meg fra tid til annen. Blodårene burde ha nok å arbeide med fra før av.

Å ha et sett bestående av nyaktig to ferdigheter er ikke helt verdens ende. Dessverre får du ikke velge de to ferdighetene selv.

Uansett. Ikke viktig. La meg tomle med småsyken min i fred, så skal jeg ikke forstyrre deg.