Red 5, standing by.

Advarsel. Det følgende innlegget er skrevet i en ukes tidsom. Overgangene kan være både krassere og mer forvirrende enn ellers. Nå som du har fått denne beskjeden det bare å fortsette på eget ansvar.

...

Nå hadde jeg allerede begynt på et godt og fint innlegg, men så ble det borte for meg. Sukk.

Strømbrudd?

Kjære? Det er enkelte ting vi burde holde oss unna…

Det er ikke helt smart at man fører på et skjær av en politisk mening som blir borte, argumentert og latt sitt syn være ganske så klart, men deretter ikke gå videre når denne informasjonen forsvinner. La meg bare si at jeg som dataspiller ikke liker det kollektive angrepet på gruppen jeg tilhører som rollespiller. Jeg får rable videre om dataspill, avhengighet og frustrasjon ved en senere anledning, får jeg vel ikke?

Kortversjonen av glede – den nye dragen er kosete, godlydlagende og generelt sett meget ufarlig.

Tyvenes Brorskap vil dukke opp igjen, denne gangen i Skottland. Gleder meg, gleder meg, gleder meg.

Første utkast følger.
”Så var det oss to igjen, da. Du og meg. Alene.

Dette var dagen da arbeidsplassen min symbolsk gikk fra PC til MAC. Overgangen har så langt vært grusomt smertefri. Merkelig, egentlig. Jeg forventet meg noe mer, for å være ærlig. Mer hva? Tja, det vet jeg faktisk ikke. Men at det skulle være så lett å hoppe inn og bare starte på nytt. Og vet du hva? Jeg gleder meg faktisk til denne uken. Jeg tror den blir fin, jeg. Ingen grunn til bekymring eller panikk. Dra en japaner, kan du si.

Kjære? Dette er kanskje noe vi burde holde oss unna?

Aftenposten hadde en artikkel i går om dataspilling og avhengighet. Dessverre sa de ingenting nytt, men bare terpet videre på hvordan statistikken tilsier at unge gutter er sterkt i faresonen og at så mange som en av seks spillere sliter med angst og depresjon. Dette er en sak som allerede er i vinden, så i stedet for å gjenta de gamle argumentene om ”dette må vi informere om”, kunne de heller valgt å være litt mer løsningsrettet. Som dataspiller synes jeg at det er et alt for stort negativt fokus på aktiviteten samt at det har blitt så uholdelig mainstream å rakke ned på. Det fremstår jo som om dataspillavhengighet er den nye AIDS, den nye kreft, den nye Svartedauden. Dude, stress ned, sier jeg. Dette er ikke noe som kom over natten. Dette er ikke noe som blir løst i en vending. Det er en situasjon, men den er ikke uløselig. Som så mange andre avhengige må de bare selv se at de har et problem.

Strømbrudd…”

En av de tingene som gjør det lettere å holde ut på jobben er en særegen versjon for humor. Denne formen er min, altså er det ingen andre som ler av den. Merker jeg liker og foretrekker å ha det slik. La oss heller synge med, eller hva?

Det er så når det hender at ord faller fra meg.

Det er deilig når det vokser frem et nytt lag fett(?)/hud(?)/beskyttelse(?) på leppene. Skal gjøre mitt beste for å ikke bite det av.

Igjen denne usammenhengendeheten som gjør seg fremtredende. De små blå som blinker mot meg, hvite for anledningen, kledd opp så pent, men ikke i uniform. Felles bekledning er så vanskelig å få til, er det ikke?

Min mestringsfølelse har steget. De dager hvor forandring forskrekker, forvirrer og gjør deg forgjeves tok ikke sted i mer enn absolutt korthet. Nå er løvestyrken på plass for nå. Dette hjelper når en har en flokk som befinner seg foran deg og alle sammen vil det samme. Men, hodet kaldt, smilet på plass, nervene i stand på stål, så ordner dette seg. Og det beste av alt? Dette er slik det skal være også. Jeg kunne ikke finne på nå i ettertid en annen måte som det kunne blitt gjort bedre på fra min del. Vel, jo, en ting, men ut i fra omstendighetene er det en ”feil” (om man kan kalle hendelsen for deg) på maks 1,7 prosent av 100. Ergo er det bare forskjellen på 98,3 mot helt perfekt og den marginen er noe jeg kan være meget fornøyd med.
Arbeidsglede? Check.

Er det så vesentlig om det er 150 eller 50 meter når du skal til en minibank? Jeg tror ikke det, nei.

Herr Stillhet er i Sannhet herr Snillhet. Hvorfor må jeg få det bekreftet hver gang jeg har noe med han å gjøre?

De tomme emnene som ikke lenger fester seg ved den lange grensen ut mot tankene slår kraftig inn mot hodets hule og halshammer i kor. Snart, sier de. Aldri noe mer. Snart.

De ti mangler mangt og meget, men ikke på grunn av meg.

Dette er noe jeg bare er nødt til å gjøre en gang.

Romeo har måttet ta over for Fightingbird og herr Snillhet kvelden før det. Ingen isbjørner som er ute og går heller. Jeg liker det. Mobeus fungerer med så mange, virker det som. Det gjør meg glad. Heldigvis.