"Det er ingen som vil ha den jobben"‏

Har du noen gang hatt følelsen av å være ti fot høy? At alt du tar i blir til gull? At alt du sier får folk rundt deg til å le? At selvfølelsen din kunne være et fjell? At ansvaret er ditt og ditt alene, at du former skjebnen selv?

Jeg håper du kan svare ja på mist ett av spørsmålene. Personlig vil jeg signere med et stolt, rødt navnetrekk, rette meg opp og si med sprekkferdig, gylden stemme: Dette er hvordan jeg opplever det nå. Og det er en god følelse.

Du kan stille deg spørsmålet om denne tilstanden kommer utelukkende positiv energi. Det kan jeg allerede nå kna ut av hodet ditt. Om den samme energien hadde blitt tilført meg i et sort humør, ville jeg ha steget til samme nivå, men på en annen skala, og med helt andre forutsetninger for de rundt meg. Nå, etter å ha merket innsprøytningen av hva nå enn dette stoffet som drømmer lages av er, har fokuset endret seg en smule. Jeg er fortsatt meg selv, nei, jeg er alltid meg selv, selv når jeg er en annen, for uansett hvem det er jeg er, så er det en side av meg selv jeg er. Forvirret? Ikke egentlig, skulle jeg tro. Mitt poeng var følgende: Selv om jeg er meg selv, er det ikke utelukkende positivt. Mørke dukker også opp. Men det er styrken, kraften i meg som er sterk og holder meg fokusert, enten det er lys eller mørke som opptar meg for øyeblikket. Jeg lurer på når det vil avta. Mest sannsynlig innen jeg legger dette ut på spindelvevet av løse tråder. Men tenk om det ikke gjør det? Tenk om dette er meg for en lengre periode? Har jeg virkelig endret meg så mye siden sist? Denne kraften, magien, har den alltid ligget og dormet i meg, ventet på at noen eller noe skulle vekke den? En perfekt person, kanskje?

Nå vil du sikkert argumentere med at perfekte personer ikke egentlig eksisterer, og til det kan jeg si meg delvis enig. Men, at en person skal kunne være perfekt under enkelte omstendigheter, i en gitt situasjon, under faste forhold, det vil jeg si er mulig. Likeså kan det være andre som tolker en person som tilnærmet lik perfekt, selv om vedkommende ikke er det. Det hele kommer an på oppfattningen til denne personen. Og vet du hva? Nå tror jeg det er mulig å være en perfekt person, fordi det er slik enkelte andre vil oppleve deg. Det betyr ikke nødvendigvis at du er det eller ser det selv, men ovenfor denne andre er du, ganske enkelt, perfekt. Og det varmer, det gjør det. Det gjør meg myk og varm, hard og kald innvendig.

Og det verste av alt? Jeg finner ingen sang som er episk nok til å få frem det jeg føler.