mandag 28. februar 2011

Jeg kan da ikke noe for at jeg nyser høyt.

I litt over en uke har jeg gått armbåndsurløs. Dette er fordi undertegnede presterte det kunststykket å plassere sin verdifulle tidsmåler på et ubestemmelig område som selvsagt ikke ble lokalisert igjen. Men så, søndag kveld, ble klokken observert liggende på enden av spisebordet i stuen. Gleden over gjensynet var heldigvis gjensidig, så nå befinner nevnte gjenstand seg der den skal være - altså rundt skriverens venstre håndledd.

Etter å ha våknet på samme tid av (mest sannsynlig) samme grunn midt i søvnmønsteret har jeg nå fått råd om en løsning. Vakkert blir det ikke, men praktisk skal det være.

Fem dager kommer det til å bli fra tirsdag. Fem dager med sol, sommer, is og bading. Eller som det også heter; "fri fra arbeidet" (que Jon Almaas-stemme og Nytt på Nytt-latter). Vel, ferie er å gjøre noe annet, så jeg skal engasjere meg med minst en aktivitet daglig.

Tirsdag: Check.
Onsdag: Check.
Torsdag og fredag: Check, check.
Lørdag: Check.

Og søndag er det tilbake igjen.

søndag 27. februar 2011

"Når du er i tvil, gå alltid for sex."

Mia McMurray

Den langsome gitaren
Spiller moll igjen
Med blodige negler gråter jeg med

For å kunne bryte en regel må man først forstå den. Unnviker jeg de nedskrevne bevisst eller er det min trang til å forbi fangeløs som gjør seg gjeldende? Ikke godt å si.

For mange relasjoner.

lørdag 26. februar 2011

Gauper og xkcd‏

Da har vi altså gått dit hen å publisert Gaupeklanen på nett. Å si at jeg gleder meg er vel ikke langt fra sannheten.

Hver eneste gang jeg ser The Expendables (a sadistic mess of a movie) og nærmer meg slutten på filmen vil jeg alltid komme til å tenke på hva Jack O'Neill (Stargate SG-1)helst ville gjort.

Til tider føler jeg meg
slik. Eller slik. Eller slik som dette. Eller nesten slik. Og langt i fra dette. Heller ikke slik, men mer som dette. Uansett. Dette er ikke en av de gangene. For jeg er slik (som xkcd så fint forklarer det) nå.

Kjære? Kjære?! Kjære!
Og nå lurer jeg på hvorfor jeg ikke responderte lignende.
I en tidligere tid må mitt barnesinn ha vært kommet opp med denne typen argumenter.
… og
der har jeg en grunn til å starte å trene igjen.
Hvorfor har jeg aldri respondert
sånn? Det for holde med at jeg sjelden svarer ”fint”.
Til to som sikkert ikke ville gjort
det.
Å, åpent kontorlandskap og åpne
muligheter

Så. Da er vi vel ferdig, er vi ikke? Da gjenstår det bare å si
takk for meg.

fredag 25. februar 2011

Vedrørende paradoksale elementer‏

Denne overskriften burde være forklarende nok i seg selv, så ingen andre enn denne setningen vil bli brukt på den.

”Jeg er ikke et lysvesen. Jeg søker lyset, finner behag i det, benytter meg av det og er takknemlig for det. Men jeg er ikke noe lysvesen. For jeg kaster skygge.”

Vaktlisten for mars har ankommet og etter eget ønske ser den ikke ut slik som den vanligvis gjør, noe som etter omstendighetene egentlig er ganske så fornøyelig for min del. Hva andre mener om saken har jeg ikke gått i dybden for å få uttalelser om, men jeg skulle tro at det meget snart vil dukke opp endringer så fort ansvarspersonen godkjenner slike forslag.

Jeg er sulten.
Google er din venn.

Ekorn irriterer meg.


Te hjelper. Te varmer. Biter ikke. Knaser ikke. Synger ikke. Særlig.

Jeg vet ikke hva det er som har trigget det, men belter av krokodilleskinn på veggen fikk meg til å innse at jeg ikke liker jakt som sport. Det kan også ha noe med bildene av krypdyr som (det ser jo slik ut) regelrett henrettes for fotografen. Jeg har mange dårlige sider og lærer stadig om meg selv, så empati for dyr skulle egentlig ikke være et stort sjokk.

Heldigvis for meg var det ikke jeg som fikk det store sjokket heller.
"Det forventet du deg ikke, gjorde du vel?"‏

onsdag 23. februar 2011

Kle deg så kostbart som din pung kan tåle, men uten luksus - rikt, men ikke glorete, for ofte kunngjør drakten hvem man er.

Et godt råd, det der.

Av og til snubler man over ting som rett og slett bare passer om man kjenner sammenhengen.

- Mazes and Monsters, anyone?
- Nei, jeg holder meg til Witchcraft for tiden. Warhammer kommer vel noe senere, skulle jeg tro. Orcs, Dark Elves, Chaos... Orcs, Dark Elves, Chaos... Orcs, Dark Elves, Chaos...

Eple. Er. Godt. Ja?

fredag 18. februar 2011

Mobeus, Papa og Romeo Z.

Igjen er vi tre. Tre stolte soldater i en verden ganske så ulik gårsdagen. Heldigvis.

Historie. Bli brukt som ordbok oppslagsverk. Tilfredstillende. Lettere tilfredstillende, vel å merke. Men hold likevel en tone anstendighet og behold behjelpeligheten din for deg selv.

Den ruller, den lever. Alene med lilla. Og frivillig forlatt. Men ikke for lenge.

Skoene verker. Som vanlig. Ikke sitte med kryssede ben. Seriøst, slutt nå med det der.

I am no longer the storm. I am myself no more. I am Mobeus.

Da er det dermed blitt delt et navn så vi står tilbake med R.
R er for Romeo.

torsdag 17. februar 2011

Sirener

Jeg hørte en kjent uling da jeg rundet Universitetshjørnet. Hun på den andre enden bet seg fast i lyden, bemerket den også. Det var slik jeg fikk vite om lignende tilstander hadde det vart hele dagen. Lite visste jeg at dette bare var starten på det hele.(...)

Klokken ble to før jeg kunne sette meg ned. Da kom vekteren.

Vel, som Barny sa... Jeg er enig, men velger å la være. Hvorfor? For at når jeg er i dress er jeg awesome. Og den tanken hjelper meg langt mer enn isbiter.

Gå rolig nå. Gå i ro.
Stor takk til Sosial Legevakt.

Oh, and by the way? You don't want to know how tonight was. Trust me.

Snøen faller ned og dekker hele spekteret av synder. Mens jeg? Jeg er fortsatt skjelven innvendig.

tirsdag 15. februar 2011

I går fikk jeg en rose da jeg kom på jobb. "Remember, today is about the heart, not the relationship status."

Sånn, nesten helt ut av det blå (Greit, det var tross alt 14. februar i går…) får jeg tildelt en rød, langstilket rose av Romeo Zombie og den andre frøken jeg-kunne-kanskje-tenke-meg-å-dra-på-laiv-en-gang-fordi-det-høres-gøy-ut (Callsign vil komme, jeg lover!) da jeg trapper opp på arbeidsplassen min som egentlig ikke kan kalles et åpent kontorlandskap (Men som likevel passer utmerket godt til den beskrivelsen.). Paff som jeg blir, får jeg ikke summet meg til å gjøre annet enn å komme med noen halvveis uklarende setninger som egentlig ikke forklarer noe som helst. Til dette trekker de to hunnkjønnene til latter og tanngardglis, noe som selvfølgelig ikke gjør meg noe mindre satt ut. Mumlende svakt om rutiner og arbeidsoppgaver forsvinner jeg inn i en annen verden der jeg ikke affekteres av sådan sak som slikt. Selvsagt kom ikke dette til å holde gjennom natten heller.
Note to self – ikke forvent blomster, men vær forbredt på å si takk og ta imot.

Jeg leste
dette og unngår ikke å bli stolt over hva amerikanere kan finne på (igjen), samt starte å flørte med religion (igjen).

Mer om den gode sak (Nei, ikke den saken. Si meg, hva trodde du jeg mente?):
"So beautiful!!
Now excuse me, while I go kiss my boyfriend.."

"Darn it, I was all set to be all grumpy and meh about Valentine's day.

Then you had to go and make me go "
d'awwwwwwwwww"
You ruined my perfectly grumpy day. I hope you're happy."

Yamen O’Donnell; du har min respekt.

Etter å ha mentalt slått hodet mot tastaturet en stund (Mentalt, ikke fysisk!) legger man til en helt åpenlys link. Finner du den?


Og nevnte jeg at jeg er lykkelig?

mandag 14. februar 2011

Om ekteskap, gjensidig tillit og nye tegneserier‏

Nei, jeg har ikke giftet meg. Nei, jeg har ingen planer om det heller – skilsmisse holder man seg for god til. Nå som det er sagt, la meg fortsette uten avbrytelser.

Jeg liker ideen om ekteskap, det innrømmer jeg gladelig. To mennesker som kommer sammen, lover å elske og ære hverandre ovenfor andre mennesker i en rørende seremoni, selve feiring av hendelsen, en anledning til å trekke i fint tøy og er du riktig heldig blir det hele udødeliggjort i litteraturen. Joda, ekteskap har flere fordeler.

Problemet her er at folk glir fra hverandre. Dette skjer naturlig, unaturlig eller av andre omstendigheter. Trist er det uansett. En må jobbe for å holde et forhold, ekteskap eller partnerskap ved like og ikke ta hverandre for gitt. Jeg tror en av de største feilene er at de som befinner seg innenfor en av disse sjangerne har en tendens til å gjøre nettopp dette. Personlig har jeg falt i denne fellen flere ganger, men jeg har som regel klart å huke meg inn igjen. Uansett, det var ikke hovedsakelig det som var grunnen til at vi gikk hvert til vårt. Men nok om det.

Gjensidig tillit er noe jeg skulle ønske et ekteskap kunne være. Beklageligvis er jeg utstyrt slik at jeg ikke stoler på noen. Om jeg lar ting ligge frem og flyte er det ikke et tegn på at jeg tror du ikke vil gå igjennom dem så fort jeg snur ryggen til og forlater rommet, det er for min egen skyld så jeg skal kunne huske det når jeg kommer tilbake igjen. Jeg vet at enkelte vil ta seg nær av dette, men det er ikke vondt ment. Dårlig hukommelse og liten tillit til andre er ikke verdens beste kombinasjon, men jeg må leve med det likevel. Resten av mitt liv.

En sitter stille om natten, tankene vandrer og vips; så har du plutselig noe som du kan investere tiden din i (selv om jeg må innrømme at denne fikk meg til å føle meg gammel). Om du ikke er bevandret i enkelte kretser vil du kanskje sette pris på denne her istedenfor. Forhåpentligvis. Det er ikke kvaliteten til Neil Gaiman, men med en mer japanskrettet tegnestil, lett humor og happy endings fikk det hele meg til å smile likevel. (Bonuspoeng til meg fordi jeg visste og forsto hva fyren snakket om mesteparten av tiden!)

Vel, på snarlig gjensyn, kjære leser.

søndag 13. februar 2011

Sing along, silver girl‏

Jeg må slutte å se etter deg på stasjonen. Det er ikke sunt. Overraskelsesmomentet og gleden vil nok derimot alltid være der. Forhåpentligvis.

Å på forhånd bestemme seg for å skrive er aldri en god idé. Kanskje jeg ikke burde bli forfatter likevel? Jeg mener, om det blir arbeid, forsvinner noe av gleden. Misforstå meg rett, å ha en jobb du elsker er et mål i seg selv, men det er fortsatt en jobb, et yrke, noe du gjør for å tjene til livets opphold. Om jeg kjenner meg selv rett, så kan jeg umulig ta penger for noe jeg har skapt. Det var litt det samme som å stå på scenen, det for min egen skyld. Inngangssummen gikk direkte til klaseturkontoen, så de så jeg aldri noe av. Og siden jeg verken satt og solgte billetter eller lodd slapp jeg å ha et forhold til de myntene og sedlene som kom inn. Problemet er at med en publisert bok vil jeg jo tjene på et eventuelt salg. Men vil jeg kunne leve med meg selv om jeg gjorde det? Vil jeg ikke føle at jeg prostituerer en del av sjelen min? Konklusjonen er at jeg kanskje aldri vil gi ut noe som helst så lenge jeg lever. Kanskje. Eller kanskje ikke. Vi får se, får vi ikke?

tirsdag 8. februar 2011

Rød fisk, rødt blod

Huldra gjemmer seg bak fjøsdøra på min sæter. La meg si det igjen: Huldra gjemmer seg bak fjøsdøra på min sæter.

Peisdøren i berget slipper ut trollskap, ondskap og ei hvit badeand.

So, Rachel called. Or would have called, had she not lost my number. Can you say she called even if what she did was write me an email? Anyway; what Rachel wanted was to get together and talk. Cannot say that I blame her, as we do have things to talk about.
It's called brainstorming for a reason, you moron!

Jeg tror, at det å ha et hode som ikke fungerer på samme nivå som alle andre er både til bry og behagelighet. Eksempel, jeg kan se på et bilde av noen flyktninger fra Balkan og skrive en om en bjørn i Amerika hvor jeg kobler inn noen indianere helt på slutten. Hva kan jeg si? Jeg ble inspirert og oppgaven besto tross alt av å lage en historie til det dårlige sort/hvitt-fotografiet på utvasket skoleprinterpapir. Verken lærerinnen eller min mor kunne forstå hvordan jeg hadde kommet til tanken om å konstruere det jeg hadde gjort, men i mitt hodet var det en komplett og logisk forklaring på dette. Det var ikke det at selve stilen ikke var god, for det var den. Av den grunn alene fikk jeg bare fire av seks mulige, selv om karaktersetteren i ettertid innrømmet at hadde jeg "holdt meg til tema" og "svart på oppgaven" ville jeg i hvert fall fått en femmer. Nå i ettertid er jeg egentlig ganske stolt av historien, så det er derfor jeg velger å deler den.
Hva kan læres av denne historien? At mine tanker går i ulike (nesten unike) baner, men ikke alltid med nyskapende og positiv effekt. Det er vel en del av pakkeavtalen: du får med elementer du egentlig ikke har behov for på kjøpet.

Enkelte dager er enkelte objekter og situasjoner mindre samarbeidsvillige. I dag var det matematikken.

mandag 7. februar 2011

"THE HIGHEST OF DISTINCTIONS IS THE SERVICE OF OTHERS."

Etter å ha forstått betydningen av den strategiske tankegangen bak en Red Alert 2 mission, kan jeg si at the Green Bay, som holdt ledelsen gjennom hele kampen, fortjente å vinne.
Merkelig folkeslag, amerikanerne. Kan ikke forstå meg på dem.

Jeg er en anstendig mann, det vil jeg påstå. I det minste frem til det motsatte er bevist.

Warlockian party, anyone?

søndag 6. februar 2011

Say Hello To My (New) Friend:‏

Minion! (Det nye callsignet til JJ.) Apollo var det hun begynne som, men dette satt i følge damen ikke helt rett. Så, etter å ha sett noen episoder av Criminal Minds forsøkte jeg meg på å omtale henne som JJ. Dette ble, beklageligvis, heller ikke satt så særlig god pris på. Men, etter en felles vakt med to langs rekka og en bak roret kom det opp noe som kunne brukes: Minion! (Jeg beklager, men Prinsessa var allerede tatt lenge før deg.) Du kan trøste deg med at du har vært med på å skape et helt nytt laivunivers helt uten å gjøre annet enn å være deg selv og la fantasien min leke litt for seg selv. Denne ideen (Velkommen til en aften blant de onde trollmennene!) kommer jeg til å la gjære på samme hylle som eventyrkveldsfeiringenen, men på en annen flaske.
Callsign nummer to – Fightingbird. Ikke spør meg om hvorfor sinna fugler driver med kung fu, for det kan jeg ikke svare på. Uansett, nok om det.


”Vi er konservative og kaller oss selv for trollmenn selv om det kan være kvinner i våre rekker.”
Darling, jeg digger det allerede!


Siden vi alle er enten på en eller annen måte påvirket av, vel, noe, betyr det at jeg kan vrøvle i vei som en annen gal mann på et rusbringende stoff (endorfin, morfin, alkohol, tobakk, blod, sopp, søvn eller hva nå enn det er du foretrekker å bli borte på). Vel, selv en gal mann kan ha et poeng, kan han ikke? I den tro, håp og kjærlighet kaster jeg meg inn i et nettverk av løse tråder, hjernespinn og sprengte stemmer. Men det blir først en annen gang, for i denne posten skal jeg fokusere på noe helt annet, og det er nemlig laiv.
I litt over fire år har jeg holdt på med denne hobbyen. Spilt rolle, kjøpt kostyme, sydd kostyme, improvisert, fått levd ut sider av meg selv jeg ikke kan benytte med god samvittighet i denne verden, skrevet roller, brukt og benyttet meg av inspirasjon, hatt et utall mange kvelder, dager og møter med andre folk som skulle på samme laiv som meg selv og helt sikkert gjort enda mye mer også. Men det mest vesentlige av alt er at jeg har hatt det gøy. Jeg har rett og slett storkost meg. Funnet min nisje, så å si.


To ting. Du trenger ikke noe mer enn dette når Zombiene kommer!
Blankvåpen? Ja takk! Jeg tenker bestillingen tikker inn raskere enn den burde…

Oh, baby.

fredag 4. februar 2011

"Det er ingen som vil ha den jobben"‏

Har du noen gang hatt følelsen av å være ti fot høy? At alt du tar i blir til gull? At alt du sier får folk rundt deg til å le? At selvfølelsen din kunne være et fjell? At ansvaret er ditt og ditt alene, at du former skjebnen selv?

Jeg håper du kan svare ja på mist ett av spørsmålene. Personlig vil jeg signere med et stolt, rødt navnetrekk, rette meg opp og si med sprekkferdig, gylden stemme: Dette er hvordan jeg opplever det nå. Og det er en god følelse.

Du kan stille deg spørsmålet om denne tilstanden kommer utelukkende positiv energi. Det kan jeg allerede nå kna ut av hodet ditt. Om den samme energien hadde blitt tilført meg i et sort humør, ville jeg ha steget til samme nivå, men på en annen skala, og med helt andre forutsetninger for de rundt meg. Nå, etter å ha merket innsprøytningen av hva nå enn dette stoffet som drømmer lages av er, har fokuset endret seg en smule. Jeg er fortsatt meg selv, nei, jeg er alltid meg selv, selv når jeg er en annen, for uansett hvem det er jeg er, så er det en side av meg selv jeg er. Forvirret? Ikke egentlig, skulle jeg tro. Mitt poeng var følgende: Selv om jeg er meg selv, er det ikke utelukkende positivt. Mørke dukker også opp. Men det er styrken, kraften i meg som er sterk og holder meg fokusert, enten det er lys eller mørke som opptar meg for øyeblikket. Jeg lurer på når det vil avta. Mest sannsynlig innen jeg legger dette ut på spindelvevet av løse tråder. Men tenk om det ikke gjør det? Tenk om dette er meg for en lengre periode? Har jeg virkelig endret meg så mye siden sist? Denne kraften, magien, har den alltid ligget og dormet i meg, ventet på at noen eller noe skulle vekke den? En perfekt person, kanskje?

Nå vil du sikkert argumentere med at perfekte personer ikke egentlig eksisterer, og til det kan jeg si meg delvis enig. Men, at en person skal kunne være perfekt under enkelte omstendigheter, i en gitt situasjon, under faste forhold, det vil jeg si er mulig. Likeså kan det være andre som tolker en person som tilnærmet lik perfekt, selv om vedkommende ikke er det. Det hele kommer an på oppfattningen til denne personen. Og vet du hva? Nå tror jeg det er mulig å være en perfekt person, fordi det er slik enkelte andre vil oppleve deg. Det betyr ikke nødvendigvis at du er det eller ser det selv, men ovenfor denne andre er du, ganske enkelt, perfekt. Og det varmer, det gjør det. Det gjør meg myk og varm, hard og kald innvendig.

Og det verste av alt? Jeg finner ingen sang som er episk nok til å få frem det jeg føler.