To ord:

Cataclysm. Fri.

Lag tid, knekk linjer.

La meg ta deg tilbake til en tid hvor menn var menn, kvinner var kvinner og små, hårete vesner fra Alpha Sentury var små, hårete vesner fra Alpha Sentury. En tid med brukne spyd og spintret skjold. En tid hvor dagen blir til natt. En sverddag. En rød dag over lavalandskapet. En tid for å svinge periskopet og rifleløpet mot ville horder av levende bevegelse. En tid for å gjøre jobben du blir betalt for.

Et blaff av mørkelampe langs vinduet. Mørkelys.

Callsign: Mobeus.
Romeo og Gresskar som tar over videre. For nå.
Siste callsign: Papa. Endelig!

Benyttelse er neste post. Benyttelse, beskyttelse og brukbar behagelighet. Alt dette er hva som forventes av meg. Frivillig, vel å merke. Jeg gjør dette for en venn. Og det utgjør hele forskjellen.

Knatringen av automatvåpen synger i ørene mine. Jeg dukker ned, hiver glisende etter pusten, tar ladegrep og fyrer av kuler i fiendens retning. En eksplosjon følger like ved. Tanks ruller forbi, de store maskinene haster av sted, så er de borte. En rakett fyker over hodet på meg og fortsetter uten å stoppe. Jeg slenger et par skudd mot der jeg tror den kom fra før jeg krøker meg sammen bak restene av en mur. Bakken rister, et dumpt drønn ruller over oss. Artilleri. Om det er vårt eller fiendens vet jeg ikke. Alt jeg ber om er å ikke bli truffet. Fienden! Jeg lukker fingeren om avtrekkeren. Salve etter salve følger. Bakken ved siden av meg blir levende og sluker meg. Halvt begravet ser jeg de andre storme mot meg. En kraftig knitring river dem i filler. Gjør meg døv en stund også. En bygning kollapser tilsynelatende av seg selv. Ikke en lyd høres. En enslig soldat kommer innenfor synsvidde og snur seg. Forgjeves forsøker jeg å grave meg frem før han får øye på meg. For sent. Det rykende våpenet er nesten tomt da fienden synker sammen.

Fuel? Rage.