Det er tydelig at kvaliteten på flere av de alt for mange løftene jeg har gitt meg selv denne måneden er sykende. Dette er ett av dem. Dessverre.

Som så mange andre mørketider virker lyset mer sparsomt, mer prisverdig, mer vesentlig, om du forstår hva jeg mener. Du strekker en arm ut for å tenne på i peisen, blir sittende foran flammene og stirre, borte i mer enn bare et øyeblikk. Ikke aner du at du nå er del av en tradisjon som går lenger tilbake enn til det vi kan regne oss frem til av historisk betydning for homo sapiens.

Om du har fulgt denne bloggen nøye, kan du se avvik som følger dette innlegget. Har du ikke... Gjett!