lørdag 25. desember 2010

"Pass deg for krabbene!" og "Hva er en sub-kultur?"

Det var gøy så lenge det varte. En hektisk måned med daglig deadline og skrivepress. Nå tror jeg at jeg gir meg. Kan godt være jeg dukker opp før neste år med ord, men det blir i så tilfelle på et helt annet nivå enn det som har vært før.

På en måte er det litt deilig å kunne si seg ferdig med dette prosjektet. På en annen side er det litt vemodig også.


Et sjakkbrett har 64 ruter.


Og svarene på overskriften? Krabbene var sagt bare på spøk til en kollega tidlig om morgenen. En sub-kultur er en kultur som eksisterer innenfor en annen kultur, gjerne med egne stiltrekk.

fredag 24. desember 2010

Winter Wonderland

Sleigh bells ring, are you listening,

In the lane, snow is glistening

A beautiful sight,

We're happy tonight.

Walking in a winter wonderland.


Gone away is the bluebird,

Here to stay is a new bird

He sings a love song,

As we go along,

Walking in a winter wonderland.


In the meadow we can build a snowman,

Then pretend that he is Parson Brown

He'll say: Are you married?

We'll say: No man,

But you can do the job

When you're in town.


Later on, we'll conspire,

As we dream by the fire

To face unafraid,

The plans that we've made,

Walking in a winter wonderland.


In the meadow we can build a snowman,

And pretend that he's a circus clown

We'll have lots of fun with mister snowman,

Until the other kids knock him down.


When it snows, ain't it thrilling,

Though your nose gets a chilling

We'll frolic and play, the Eskimo way,

Walking in a winter wonderland.


Jeg hadde egentlig tenkt å la dette stå alene, men enkelte aktuelle hendelser må bli tatt med i betraktningen. Jeg klarte nemlig å låse meg ute av skapet i garderoben.
Teknisk sett var det egentlig ikke min skyld heller. Personen som sveiper over gulvene var sikkert litt raskere enn hva som er godt for et lite sort tøystykke som ser ganske så feilplassert ut. Og siden folk stadig glemmer ting der herrene skifter kan man lett forstå at det lille sorte tøystykket ble et offer for søppelkassepolitikk og rengjøringsvirke. Og for andre gang i mitt liv har jeg måttet vandre ut av rennende vann uten å kunne komme til klærne mine. Lettere mistenksom over hva det er som kunne ha funnet sted trasker jeg av sted, kun iført et håndkle rundt livet, for å prate litt med rette vedkommende. Kan ikke si jeg følte meg helt på topp barbeint vandrende gjennom ganger folk normalt bruker yttersko og støvler, men det kunne heller ikke gjøres på en annen måte. Jeg fant mannen jeg ville ha tak i, forklarte situasjonen, fikk fremskaffet mitt lille sorte tøystykke med nøkkel i og en god latter i etterkant fra de som ble dratt med inn i situasjonen. Kan ikke si jeg ikke bebreider dem heller.


God jul, alle sammen.

torsdag 23. desember 2010

Stillhet til herr Snillhet‏

My fellow Kindred. Tonight we shall…*distracted by puppies*
(1277)
What? Oh.

Kathy.

Summer is gone. Now light is comming.

onsdag 22. desember 2010

Vi nærmer oss, gjør vi ikke?

I følge sikre kilder har svart-hvitt/lys-mørke snudd/endret seg.

Siden helter ikke er noir eller anti, velger jeg å ikke bli stemplet som en. Frivillig, greit, men det er ikke en rolle jeg aktivt søker. Nei, så langt der i fra. Helter er kjedelige. De kan godt ha mørke sider (sikle), være orginale og vittige, men til syvende og sist slipper vi ikke unna med at de fortsatt har den irriterende plassen som helt å fylle.
Og den plassen har heldigvis ikke mitt navn på seg
.

tirsdag 21. desember 2010

Hysj. Vær stille.

I natt løfter vi ansiktet mot månen og uler.
En av flokken har gått bort.
Det er tid for å synge sorgsangen.

Vi er tause. Sangen er forbi.
Hyllesten til vår døde venn er over.
Det er tid for å ta vare på dem som er igjen.

Stikk snuten frem og dytt svakt bort i den som trenger det.
Vis litt omsorg, litt respekt og mest av alt, vær der.
Det er tid for samhold og varme.

mandag 20. desember 2010

Oppdatering følger...

...da jeg har jukset. Men bare litt.

Den egentlige overskriften skulle være noe helt annet. Du finner det opprinnelige innlegget under.

Darspawn som spør om hvordan du skal ha teen din

Det eksisterer mange plasser hvor mennesker samles. Noen av dem er mer attraktive enn andre. Kirker, barer, klubber, bensinstasjoner, bibliotek, kinoer, resturanter, toalett, gymsaler, dansegulv, togstasjoner, buss-stopp, bilkøer, lufthavner, strender, i sofaen foran TV'en, sportsarrangement, konserter, boksigneringer, dagligvarehandelen, skibakker, museer, kunstutstillinger, gallamiddager, valgkamper, demonstrasjoner, gallerier...

Akkurat den listen skled litt lenger enn det jeg hadde planlagt. Noe ala Beard Bottle. Men det er heller ikke poenget. Poenget er heller ikke at han fikk litt å stri med. Uansett, det jeg ville diskutere var ulike møtesteder, fordeler og ulemper. I dette tilfelle Barer VS Bensinstasjoner.

Flere jeg kjenner er innom barer på fritiden sin. Kan ikke si jeg ikke forstår dem, det er hyggelig der, du treffer nye mennekser, du er ute etter underholdening og de serverer alkohol. Men det er ikke så mange som regner med et besøk på en beninstasjon som det samme. Varevalget er større. De har som regel mye bedre mat. Stemningen er annerledes. Og du kommer inn dørene med en større følelse av hensikt og at du skal oppnå noe. Dessuten får du, som navnet indikerer, fyllt på med drivstoff på firhjulingen. Og det er noe alle med plast på nøkkelknippet setter pris på.
Kan også si at om jeg skulle velge, ta med ulike faktorer inn i bildet og beregne sannsynlighet på problemet vil jeg påstå at det er langt større sjangs for at jeg vil bli sett inne på en bensinstasjon fremfor inne på en bar. Bare sånn til informasjon.

Det er den første fulle av tre netter i natt. En pannekake av glassur og sukkersjokolade. Og du kan ikke sloss mot det.

søndag 19. desember 2010

Iceflames

My mind is black
With three frozen guitars
They seem to cry out
But my heart is cold

lørdag 18. desember 2010

Romorussisk

Hva skjuler seg bak denne mistenkelige og mystiske sammensettingen av ord?

Er det
- en russer full på rom?
- et rom med russisk tapet?
- definisjonen på damer man ikke ønsker å ha med seg hjem?
- et rom fullt av russisk blod på veggene?
- tilfeldig kobling og babling av Mobeus hvor O fryktløse leder versjon 1.02 oppfatter det galt forbi hammer og sadel?

Hva nå enn romorussisk er, så er det ikke en nasjonalitet du kan være stolt over.

Rommelskaft.

Rommel? Trommel? Tørketrommel?

Romorusk. Rollen Romorusk.

fredag 17. desember 2010

To minds, one thought. One body, both souls torn from home and hope, all forlorn and scared. Weep for the brother damned.

Jeg er i to typer humør nå. 1 og 2. Men begge sa meg det samme.

Facebook har gjort det. Igjen. Jeg kan virkelig ikke forstå det der, er det ikke mulig å finne en form og være fornøyd med den? Føler meg omtrent som Jack Ryan. Minus verdensforståelsen hans, selvsagt. Og det faktum at han er amerikaner kan vi også se bort i fra. Men sånn bortsett fra det, så ja. Å, Clancy, hvor meget har du ikke betydd for meg opp gjennom alle disse årene?

Overse den melodramatiske overskriften. Det var ikke meningen å skremme deg, men mest for den dramatiske effekten ordene hadde.

Tankene vandrer tilbake til bevegelsesformingtentamen i andre klasse på videregående der vi også brukte lignende virkemidler. Tricksing og mixing med lyd, lys og bruk av våre kropper til rytme, stemning og uttrykk som formidles gjennom en endeløs (tre minutter) sekvens av vrengte sannheter, tøyde begreper og et produkt vi klarte å komme oss unna med til slutt. Det var egentlig ganske episk nå som jeg minnes det. Smakebit?

Og fordi man ikke kan forlate leseren i slik en setting uten å selv være der og forklare hensikt... her.

torsdag 16. desember 2010

Jeg har vært syk.

Sykere enn ellers, må jeg påstå. Selv om det verste hadde gitt seg innen nærmere 24 timer, er jeg fortsatt ikke i knallform. Jeg er glad for at en fortsatt kan ha et fungerende forhold med toalettskålen selv etter en såpass lang historie av ubruk og benyttelse. Det jeg tror jeg prøver å si er at jeg er glad i toalettskålen min for at den alltid er der for meg når jeg trenger den uten å dømme meg eller få meg til å føle meg verre enn det jeg allerede gjør.

onsdag 15. desember 2010

Om å stikke pennen gjennom fingeren

Grønne blad på blanke ark. Og vi liker det.

Soundtracket denne gangen er inspirert av tittelen. Vi har It's Only Rock n' Roll av Rolling Stones. En av mine favoritter. Ah, goode minner.

Papa og Mobeus som holder oversikten, navigasjonen, de matematiske leketøyene og vortekvalmelikørfjernere.

Evig Pint. Jeg sier ikke mer.

Du bringer grått gir til spake for tenning, setter av sted med løpende tenner, en enslig jente skriker, men det er alt sammen i mitt hode.

tirsdag 14. desember 2010

Pennen er mannens puppe-erstatning‏

Nei, vent, hør meg forklare litt før du stempler meg som helt på jordet. Enkelte menn går rundt med penner på innelommen, ikke sant? Kvinner, derimot, har pupper over hele innelommen (størrelsen spiller ingen rolle) og dette gjør det derfor vanskeligere for dem å stikke en hånd innenfor dressjakken/jakken/blusen i offentlighet. Menn har (heldigvis(Heldigvis? Heldigvis? Ville ikke du som mann ha funnet det behagelig i å ha pupper over innelommen din, kanskje?)) ikke samme kondisjon og står derfor helt fritt til å benytte seg av slike oppbevaringsplasser. Og om du først skal starte å argumentere er det bedre med penner eller pupper fremfor en pistol som ødelegger snittet i dressen din.

Timmy? The usual, please.

Popper små røde sirkler jeg ikke har hatt i munnen siden tirsdag 27. juni. Kan det virkelig være så lenge siden?

mandag 13. desember 2010

Nattens fyrste

Jeg har tenkt en del. På hva, spør leseren seg sikkert, for har ikke forfatteren låst seg inne i fem dager til ende for å leke seg i en annen verden? Jo, det stemmer det. Men jeg har også gått vekk fra hovedaktiviteten til tider også. Dolkedronningens nærvær, kontinuerlig i glimt, minner, speil og smil. Ringenes Herre, zombier, vennskapelighet, behagelig falsk frykt, vampyrer, briller og kulde krever en plass på fortidens fem dager.

Worgen Warlock. I mitt hode er disse to uløselig knyttet sammen. Omtrent som Goblin. Nei, vent, det ble galt. Goblin. Nei, ikke det heller... Goblin?
Men bare nesten.

Uansett, da jeg nevnte at jeg hadde tenkt, var det et poeng jeg skulle frem til. Jeg har det, må jeg innrømme, ganske så bra. Tilfreds. Nesten lykkelig, vil jeg si. Det var alt.

søndag 12. desember 2010

Osteklokken tikker, den tikker for deg.

Vel, siden vi har så mange som følger så spente med på hva det er som egentlig foregår, stiller jeg meg helt uforstående til det som tar sted i verden, i dag, i vår tid. Jeg tror det kan ha noe med min søte lille tvangstanke om å alltid skille meg ut, være vepsen i sukkerskålen, strikketøyet i regnfrakken, marken på taket og jekken i pipa. Fortsette kunne jeg gjøre, men det vil ikke gavne andre enn Tiden, og da er det best å stoppe.

Begrensinger er som regel noe komplett menneskelig ikke kan settes på en pinne. Selve konseptet, selve ideen, om å ikke la det være fullt ut, appelerer til meg. Kjenn dine begrensinger.

lørdag 11. desember 2010

Sverdsvingeren

En eventyrer er som oftest utrustet med et slags våpen, eller mangel på sådan. Enten det er pil og bue, kniv, dolk, pistol, rifle, kampteknikk, stategi, hell og lykke, kårde, øks, spyd, maskingevær, AK-47, Uzi, slynge... Listen er for lang til å ha i sin fullstendighet da det ville være å ramse opp samtlige saker i det menneskelige arsenal opp gjennom tidene, noe jeg selvsagt ikke kommer til å gjøre her. Noe som derimot kommer som standar utstyr hos de fleste eventyrere er sverdet.

Sverd, et typisk symbol på krig og makt, kan det sies ufattelig mye om. Beklageligvis har jeg ikke tid til å utbrodere særlig mer enn dette.

Helten har som regel sverd. Du har den som plukker fienden ned en etter en på avstand, rolig og kalkulert. Du har den som griper første og beste gjenstand som kan gjøre skade og kaster seg inn der fienden er tettest, ofte uten tanke på egen sikkerhet eller allierte. Så har du den med sverd. Dette er som oftest alltid kommandøren, krigeren, kongen og den som holder gruppen samlet. Ubevisst gjør dette at du forbinner sverd med høy rang og lederskap. En person du kan se opp til. En person som inspirerer deg. En person du lar deg lede av.

Om jeg har et sverd? Joda, men jeg kan ikke bruke det.

fredag 10. desember 2010

Det er tydelig at kvaliteten på flere av de alt for mange løftene jeg har gitt meg selv denne måneden er sykende. Dette er ett av dem. Dessverre.

Som så mange andre mørketider virker lyset mer sparsomt, mer prisverdig, mer vesentlig, om du forstår hva jeg mener. Du strekker en arm ut for å tenne på i peisen, blir sittende foran flammene og stirre, borte i mer enn bare et øyeblikk. Ikke aner du at du nå er del av en tradisjon som går lenger tilbake enn til det vi kan regne oss frem til av historisk betydning for homo sapiens.

Om du har fulgt denne bloggen nøye, kan du se avvik som følger dette innlegget. Har du ikke... Gjett!

onsdag 8. desember 2010

Firkantøyne, eh?

Det var vinter. Det var kaldt. Så jeg tok et glass ekte sammen med Rachel. Vi har nå funnet grunnen til 3. verdenskrig, som i og for seg var festlig.

Praktisk å ha flere mennesker å ringe til når Z kommer, ikke sant? Kan ærlig si at om jeg skulle være i fare for å bli spist, ville Rachel vært en perfekt kandidat til å bli spist sammen med. Men det er selvfølgelig ikke plan A heller, da. Synd det mest sannsynlig er dette som kommer til å skje i steden for.

Vi flyr langs landegrenser, søppelfyllinger og bjørneklør uten så mye som en skramme. Chuck!

Dette nydelige stedet er oversvømt av varulver, marsboere og vandrende lik (rangert etter stigende grad av mislikbarhet). Og laiv skal det bli, laiv skal det bli!

tirsdag 7. desember 2010

To ord:

Cataclysm. Fri.

Lag tid, knekk linjer.

La meg ta deg tilbake til en tid hvor menn var menn, kvinner var kvinner og små, hårete vesner fra Alpha Sentury var små, hårete vesner fra Alpha Sentury. En tid med brukne spyd og spintret skjold. En tid hvor dagen blir til natt. En sverddag. En rød dag over lavalandskapet. En tid for å svinge periskopet og rifleløpet mot ville horder av levende bevegelse. En tid for å gjøre jobben du blir betalt for.

Et blaff av mørkelampe langs vinduet. Mørkelys.

Callsign: Mobeus.
Romeo og Gresskar som tar over videre. For nå.
Siste callsign: Papa. Endelig!

Benyttelse er neste post. Benyttelse, beskyttelse og brukbar behagelighet. Alt dette er hva som forventes av meg. Frivillig, vel å merke. Jeg gjør dette for en venn. Og det utgjør hele forskjellen.

Knatringen av automatvåpen synger i ørene mine. Jeg dukker ned, hiver glisende etter pusten, tar ladegrep og fyrer av kuler i fiendens retning. En eksplosjon følger like ved. Tanks ruller forbi, de store maskinene haster av sted, så er de borte. En rakett fyker over hodet på meg og fortsetter uten å stoppe. Jeg slenger et par skudd mot der jeg tror den kom fra før jeg krøker meg sammen bak restene av en mur. Bakken rister, et dumpt drønn ruller over oss. Artilleri. Om det er vårt eller fiendens vet jeg ikke. Alt jeg ber om er å ikke bli truffet. Fienden! Jeg lukker fingeren om avtrekkeren. Salve etter salve følger. Bakken ved siden av meg blir levende og sluker meg. Halvt begravet ser jeg de andre storme mot meg. En kraftig knitring river dem i filler. Gjør meg døv en stund også. En bygning kollapser tilsynelatende av seg selv. Ikke en lyd høres. En enslig soldat kommer innenfor synsvidde og snur seg. Forgjeves forsøker jeg å grave meg frem før han får øye på meg. For sent. Det rykende våpenet er nesten tomt da fienden synker sammen.

Fuel? Rage.

mandag 6. desember 2010

Dra som mann alene på Ikea

Særlig når det bare er rotmos på kjøkkenet ditt og to uker igjen til jul.

Flatt batteri.
Batterisyre i magen.
Cookie cut me.

søndag 5. desember 2010

I am the storm.

Soundtrack - do you dare?
. .. With no place to go.
I dare you. I do.

Etter å ha blitt sagt "du skulle vært diplomat" til som respons på et unvikende svar ble jeg i godt humør. Diplomat... En kanal, en kurer av informasjon. Ambasadør? Fristende. Ansatt i vårt lands tjeneste... Hvorfor klarer jeg å få det til å lyde romantisk?


Gjester som leter og jakter på troll.

Kaos.

Ville tilstander.

Vanskelige mennesker.

Katastrofe.

Max Payne på vei til toget.

Jack with the hat and Jaina with a box of bronze.

Cathy, Kate, Cathrine, the Cat and Carrot.

lørdag 4. desember 2010

Fragmentariske blink, daglig gjennom sort tøy, holdbart uten virkelighet.‏

Etter avtale med Ekorn har jeg pålagt meg selv sølibat frem til jeg ser en bestemt person igjen. Hvorfor? Fordi jeg har lyst til å teste selvkontrollen min. Fordi jeg aksepterer og ikke blokkerer når forslag kommer på bordet. Fordi jeg har andre måter å få brukt seksuell energi på som jeg vet jeg bare har godt av å overføre andre steder og utføre istedenfor. Gleder jeg meg? Nei. Kommer jeg til å hate dette ute underveis i prosessen? Å, ja da. Gjennomførbart? Definitivt, jeg setter jo pris på en utfordring i ny og ne. Reel prognose? Dette skal jeg klare!

Tobias reddet meg i kveld. Flere ganger.
Og dette da jeg kom hjem.

Grant me the serenity
To accept the things I cannot change;
Courage to change the things I can;
And wisdom to know the difference.


I must not (verb form of an emotion). (emotion) is the mind-killer. (emotion) is the little-death that brings total obliteration. I will face my (emotion). I will permit it to pass over me and through me. And when it has gone past I will turn the inner eye to see its path. Where the (emotion) has gone there will be nothing. Only I will remain.

fredag 3. desember 2010

Pain... Agony... My hatred burns through the cavernous deeps.

Nok en snøstormreferanse. Kudos til den som gaper (eller har gapt) over denne godbiten.

Soundtrack - Wuthering Heights av Kate Bush. Jeg var i den type humør da jeg skrev dette og har lengtet lenge etter å slippe denne linken. Musikkvideoen fra da sangen ble sluppet i USA befinner seg her. Den britiske versjonen har bedre lyd, men jeg liker den andre bedre rent visuelt. Mest fordi den minner meg om en liten heks fra Tellus Anima... Men det har ingen ting med saken å gjøre, har det vel? *kremt* La oss gå videre til neste avsnitt, skal vi?

Jeg er en kjøtteter. Dette er ikke noe jeg skammer meg over å innrømme. Tvert om, jeg er stolt av å kunne si til meg selv (og alle andre som tilfeldigvis befinner seg innenfor informasjonsradiusen (Selve ordet ”informasjonsradiusen” tok Word helt pent, men ”kjøtteter” måtte det selvfølgelig komme en rød strek under. Av og til forstår jeg virkelig ikke logikken bak Wordbaserte mailsystemer.)), jeg spiser kjøtt. Tross alt ble jeg oppdratt til det.

Det slo meg da jeg var på butikken i går morges og tittet tilfeldig ned i handlekurven at nærmere halvparten av varene hadde dyrisk opprinnelse. Etter et kort overblikk kunne jeg konstantere at vi hadde hest, sau, kylling, kalkun, storfe, reinsdyr, pølser, servelat, vossafår, skinke, joikakaker, fårepølse – alt utenom svin var med oss på vei mot kassen. (Lang historie om hvorfor grisen er utelatt, kortversjonen er at vi ikke følger Muhammeds vei på dette punktet. Fisk, derimot, står høyt oppe på listen.) Nå var kurven halvfull, så jeg sjekket resten også. Dette besto av grønnsaker, frukt, juice, samt diverse bakevarer som egg, grov rug og fløte. Man skal da ha et sunt kosthold, skal man da ikke? Dessuten har tunge handleposer sin egen sjarm.

Først, så får du mus som advarsel!

Sagt til meg i symbolsk og bokstavelig betydning av Ekorn, dog under noe mentalt pinlige og smertefulle omstendigheter. Om det var Ekorn eller meg som fikk mest ut av situasjonen er fortsatt usikkert. Vakkert. And, if by pretty you mean ”daintily leaping about as though donned in a magenta-pink tutu”, then yes.

Varm Cola eller kald Pepsi? Om du MÅTTE velge, hva ville du valgt? Wow, selvsagt!

torsdag 2. desember 2010

Well, butter my biscuit!‏

Poeng til den som tar referansen.


Nazgûl i Sithkappe. Av alle steder tror jeg Northrend er mer sannsynlig enn Hoth eller Caradhras. Så lenge det varer.


Toalettet? Rett ned trappen.
Oversettelse: I’m blind, not deaf!


And for my very own Queen of Blades
”So she was turned away /
To hide her face, her lips, her guilt among the trees, / Even their leaves, to haunt caves of the forest, / To feed her love on melancholy sorrow / Which, sleepless, turned her body to a shade, / First pale and wrinkled, then a sheet of air, / Then bones, which some say turned to thin-worn rocks; / And last her voice remained. Vanished in forest, / Far from her usual walks on hills and valleys, / She’s heard by all who call; her voice has life.”
The Metamorphoses

onsdag 1. desember 2010

Well, this is it.

Nazgûl i jedikappe. Det er vintertid.

På gjensyn.