tirsdag 30. november 2010

I enden av november finnes det en knust, liten verden.

Jeg har en sterk fascinasjon for apokalypser. Det stemmer, apokalypser. Som i mer enn en. Jeg får nevne noen av dem* i alfabetisk rekkefølge, så kanskje det hjelper deg. Jeg skal til og med legge ved alfabetet, så kan du dobbeltsjekke selv.
(A,B,C,D,E,F,G,H,I,J,K,L,M,N,O,P,Q,R,S,T,U,V,W,Q,Y,Z,Æ,Ø,Å)

Alien: Vondt i magen? Sår hals? Mannlig fødsel, sa du? Advarsel; verten vil ikke overleve prosessen.
Helvetes hærskare: Herlig, enda en grunn til å være religiøs.
Menneskemassakrerende maskiner: Ingen mulighet for at Kyle Reese, John Connor, Morpheus eller Neo vil vente på meg.
Meteor på kollisjonskurs: Flodbølge, sjokkbølge, varmebølge, bølger av folk på flukt…
Naturkatastrofer: Sure, I’ll be around. I think.
Ny sykdom, kjemiske utslipp, Svartedauen versjon 1.02 eller kjøttetende virus: Tviler at immunforsvaret mitt er såpass sterkt til å bekjempe noen av disse.
Rituell ofring: Ups, dette var kanskje ikke den rette kulten for meg likevel.
Revolusjonen: I de rette øynene vil min side best beskrives som gråsone.
Solstorm: Skinnet mitt vil bli brent.
Space invasion: C’mon, bring it!
Tukling med gener, arvestoff og DNA: *rekker opp hånden og melder seg selv som frivillig*
Uforutsigbare hendelser som vil føre til dommedag: Greit det så lenge jeg slipper å ha en finger med i prologen.
Verden etter atombombene: Mutasjon, atomvinter, radiasjon, pene soppskyer, sur nedbør, hardt regn...
Vår selvdestruktive natur: Ja, dessverre.
Zombieinvasjon: Jeg har planene klare allerede.
2012: Kommer til å se filmen i 2013 om jeg får sjansen og peke på alt av hva filmfolkene gjorde galt.

Hva det er som trigger dette perverse, nærmest sykelige forholdet til verdens undergang, det vet jeg ikke. Antagelig kommer jeg heller aldri til å få svar på det heller. Det jeg derimot kan svare på, er hva som kommer til å skje når tekoppen knuser. Jeg kommer til å dø. Ganske enkelt, i grunn. Merk, jeg har ingen illusjoner om noe annet enn mine bitte små tanker om flaks, heldige omstendigheter og pur dumsnilt, lykkelig og vanskelig-å-ta-livet-av håp. Men jeg regner ikke med at det vil være nok til å redde meg.

Når apokalypsen inntreffer spiller dens natur en mindre rolle. Mest sannsynlig vil tusenvis dø de første timene, om ikke minuttene. Folk vil ikke vite hva det er som har truffet dem før det er for sent. I dette tilfelle er jeg meget sikker på at en av de som ikke får med seg annet av de to første sekundene vil være en ung herre som lyder mitt navn. Jeg kommer i hug en scene fra teaterstykket Bortenfor Bifrost: Ragnarok har hendt, Finbulsvinteren er over, Hel bringer med seg de døde, æsene samler sine styrker og det episke slaget mellom godt og ondt har nettopp startet. Den første til å falle? Jepp, det var meg, det. Og på eget initiativ også, skal jeg si deg. Hvorfor? Vel, noen må jo nødvendigvis få den rollen, og siden ingen av de andre ville ha den… *forfatteren peker smilende på seg selv og vinker* Hei.

Tenk på hvilken som helst kamp der to hærer braser inni hverandre. Det er alltid, ALLTID noen som går under i den første trefningen, til og med før du vil kunne kalle den første trefningen for den første trefningen. Du har et bildet i hodet? Flott. Prøv så å forestile deg ansiktet på en av disse tidlige falne. Ikke bli overrasket om du dukker opp med mitt.

Så, der har du nok en side av meg som for tiden er ganske synlig. Mon tro når det vil endre seg igjen…

*Forfatteren påtar seg intet ansvar for at denne listen er fullstendig, copyrightbasert, reel, motargumenter eller andre juridiske krumspring leseren skulle komme med.

lørdag 27. november 2010

"Jeg skulle takket deg på face, men jeg ville heller ta det face to face."

Bevegelse nedover, oppover og blant sovende Jennifer'ere på sofaen krøller jeg meg sammen i et skinn av slitt uggegrønt og mattbleket skittenrødt. Av respons gikk nummer en og nummer fire forbi uten respons. Why, thank you, Maggi! A lot!

Vi har ingen mulighet til å forsvare stedet om Z skulle dukke opp. Kanskje derfor vi drar andre steder også...

Videre? Videre skal det følge oppskrevne sannheter fra tidligere formuleringer, kopiering av det som fra før har blitt ført ned.

.. .

tirsdag 23. november 2010

*sigh* Just like a lovesick puppydog, right?

Ta denne ringen. Sett han på din fing

Kommer du til himmelen går du rett inn

Men en ting, bare en liten ting

Du er ikkje død, du er fortsatt min


Uansett, jeg kunne ikke brydd meg mindre. Ikke nå, i alle fall. Av de navnene jeg har funnet vurdert, resignert, forkastet og funnet uverdig er fortsatt ”Nysnø over fjellene” det beste. Og det plager meg. Plager meg at jeg ikke… Vent nå litt. Spol tiden tilbake til en annen tur. Samme tog, samme setting (så å si). Er det virkelig så lite som har endret seg på fire år? Har jeg igjen fått oppleve et scenario ikke så ulikt tidligere? Stemningen er den samme, selve følelsen, pulsen på situasjonen. Greit, stryk det. Det vare bare et kort intens øyeblikk. Og så endrer det hele seg. Igjen.


Jeg har aldri vært en stikkkontakts mann. Du skal ikke si du har fått en bedre vogn før du vet hva som befinner seg i den. Eller, hva som faktisk kan skjule seg i det lyset fra takpæra går og du blir sittende i et grått dempet snøskjær av Strømbrudd. Et blødende øre. En avreven hånd. En rødhåret, velduftende kunnskapssvamp med mål annerledes enn mine egne ved siden av meg. En stol som responderer på hoftene. Herr Gresskar på telefonen. Pumpshotgun i blylinningen. Ark. Ark i bevegelse. Ark med ord på. Ark, skitnere enn hvitedryss utenfor. Stengte dører, kan du? Hører. De grønne toppene som stirrer ned på deg og bringer deg fred. Sko, genser og så uendelig mye mer enn bare et slitt tastatur. Jeg vet ikke hvem, men jeg vil følge kongen der han drar.


Strømmen går på toget en, to, tre, fire, fem, seks, syv ganger på vei opp. Gassmaskemannen og nebbdyret venter…


Det neste besøket på en club blir Asylum, Santa Monica, LA. Vel, den eneste jeg frivillig ser frem til etter dette. Valoria sa det og jeg er enig med henne. Og jeg låner en penn fra hotellet på hjemveien. I det minste er musikken bra. Pen frisyre på Discovery.


Grønt og kremet. Bilblomster.


De leende leppene og rungende røstene bringer stillhet i kupeen. Med herr Snillhet til venstre, Timmy til høyre, herr Gresskar, Apollo og frøken Nysnø i samlet okkupasjon av en 4. dels vogn tilbakelent mot svømmende tilværelse og vindmølleplaner bak opphengte jakker, frakker og kåper, grå mot blått, dempet lys og harde lyder fra maskinen. Den er rasende. Etter mindre flatterende, dog tilfeldige, ord, fra flere enn Commonwealthbanken. Apollo ønsker å se historie, bilder og små kort. Det er deilig med litt, men ikke for mye.


Vi svikere, massører og generelle ulumskheter i menneskeskikkelse… Verden er god. Sjakkspill for full høytalerstemme. Den totale sum av våre røverdøtre er natteugle minus seks. Der M ikke rår er langs redselen i øynene på den som ovenfor sørger for en slags balanse i grupperingen.


NSB – Nesten Sent Bestandig.


Herr Gresskar sier: Ikke riktig god i naværn! (navlen)


Timmy savner en papirbasert utgave av en saltbar versjon av Høstenposten.


Blblblrbrlr! Aaaaaughibbrgubugbugrguburgle!


Klam i arket?

onsdag 17. november 2010

Fragmentarisk

Så, da var vi her igjen. Samme type måne, samme type jungel. Bare du og meg. Og vi er klare til i morgen. Striper står på dagsordenen.

Soundtrack – Under the brigde av Red Hot Chilipeppers.

Jeg beklager at det jeg vil si er på engelsk, men jeg velger å la det forbli uoversatt. Følgende situasjon har oppstått:

Society has collapsed. The government response has failed. The medical response has failed. The military response has failed. The majority of humans have succumbed. Survival is in your hands. Where will you sleep? How will you feed yourself? Will you go it alone or will you team up with others? These are real decisions you get to make and of course they all have consequences for you. But that’s not all. These decisions have consequences for the world. Is the local school your stronghold? Is it controlled by a group of human raiders? Or is it still overrun by the zombie masses who were once human refugees? Have you secured a supply of gasoline? Are you generating bio-diesel? Are you hoarding fuel or sharing it or trading food for it? Is there enough electricity for emergencies? None at all? Do you dare try to reactivate a nuclear power plant? Are you farming or scavenging for food? How much have players collectively researched and figured out about the nature and cause of the zombie plague? Have you and your friends developed a hydroponic farm? Will you share that technology? Where are the safe zones, danger areas, supply lines and trade routes? You bring order to the chaos. Your actions shape the world.


Om ikke annet er det å leve i en zombiefisert verden grunn til mild panikk, paranoia, egoisme, instinkt og selvmotsigende overlevelsesevne.

Noia. Men bare litt.


There is a long pause. Finally I tell him, "You sir, are a devious cheat."

So Norman has a little nervous breakdown, recovers, snivels a little, pouts under a tree, gets angry, throws a fit, calms down, and finally gets his act together. We go out and start killing bandits.


Trygg reise? Jeg håper det. Jeg håper virkelig på det. Jeg tror jeg trenger det. En strabasiøs tur er ikke særlig høyt oppe på lista mi nå, for å være ærlig. Greit nok at man skal dele toget med (Insert name here) opp og resten av gjengen ned, men det får så være. Jeg har en følelse at oppturen forhåpentligvis blir annerledes enn nedturen, bokstavelig skrevet. To øyne ser bedre enn flere når det er øyekontakt man skal bedrive. Forhåpentligvis. Men man er fortsatt ikke trygg noen steder.

Chandler was given the advise, from Ross, none the less, not to dip his pen in the company inc. Yeah, I’m not so sure about that any more. Things are different, after all. Oh, ain’t that the truth…

So always look on the bright side of death
Just before you draw your terminal breath

Life's a piece of shit
When you look at it
Life's a laugh and death's a joke, it's true.
You'll see it's all a show
Keep 'em laughing as you go
Just remember that the last laugh is on you.

Noia. Og mer enn bare litt også. Sannheter om seg selv er aldri lett... Noia.

mandag 15. november 2010

De tunge, de sorte og de som kler seg i bein. Mørkegrått.

Jeg fortalte min egen at jeg skulle gjøre mitt beste for å ikke blogge i kveld. Dessverre ser det ikke ut til at jeg kan ha de ordene i behold.

Blodtårer fallende sammen med hva man kan kalle musikk fra en tidligere emo’s fortid. Lys, tynn stemme. Lys, tynn stemme med knekk i. Timmy og undertegnede som vokaliserer teksten til Wonderwall. Litt bittert, mer enn bare litt sårt og på en måte nesten forløsende.

Gåsehud på baksiden av hodet, langs kantene og sakte snikende mer og mer nedover. Det kan godt være du tar feil, men jeg kjenner et kinn mot mitt kinn, et varmt og fiktivt kinn som jeg vet hvem tilhører. Mykt mot mitt eget med øynene lukket. Kan minnenes makt være så sterk?

Noen har kjørt klørne inn i skuldrene mine og gravd dem inn.

Two:thirteen anyone? En dobbel nummer tretten? Skeptisk. Veldig skeptisk.

Siden før Hallenskog hadde jeg et ønske om å heve gamle knokler, la dem fremstå som livfulle og intelligente med egen vilje, selv om deres hensikt utelukkende var å tjene meg. Denne tanken gav seg før jeg var ikledd sort. Heldigvis. Så, med korrekt kledning og stoppsignal i øyehulene, med de små grå på ventemodus og garvet lær i tøyet, beveg jeg meg opp mot der jeg skal tilbringe de neste åtte timene. Som lett påvirkelig er det ofte godt å ha humørsvigninger. Variasjoner. Konstant endring, som en væske i verdensrommet. En ubestemmelig substans som ikke klarer å bestemme seg for hvor eller hvordan.

Du blir stående og puste og puste på glassruta, vil se gjennom det lille hullet i isen du får smeltet, stirre inn før det fryser til igjen. Og da er det bare å sette seg ned med hendene i fanget og si ”Ja, ja”. Eller du kan blåse på ny og på ny. Og det hjelper. Det hjelper. Lille borgen. Velseborg.

Det gryr av håp, selv om jeg ikke finner sangen om den forviste.

fredag 12. november 2010

Det enkleste er pistol

Overskriften er hentet fra en skolelærende bergenser. En mann med stor humorsans og en forkjærlighet til det skrevne ord.

Jeg får ikke sangen ut av hodet mitt. Slikt hender når en går i vandring inne der hvor fortiden oppbevares. Gjennom rosegården, ut blant den klare blå himmelen, gjennom livets sirkel, under ulvens tann. Inn i fjellets grotte, over livets vann. Bruk rødsteinen, blodsteinen, blodvakten vil hjelpe deg. Bannor, du vil hjelpe meg, vil du ikke?

Farens ånd.

Pinnsvinet med den døde vingen.

Jeg merker jeg blir depressiv. Ikke veldig, bare nok til å ikke bry meg helt om hva som foregår rundt meg. Om du ikke kjenner min sinnstilstand vil du sikkert kalle det likegyldig sløvhet. Det er i og for seg korrekt også, skulle jeg tro. Ikke det at jeg vil ta det så særlig godt opp om du skulle nevnt det for meg, men jeg har ikke lyst til å fortelle eller redegjøre for meg nå. Jeg er trøtt og sliten og vil mest krølle meg sammen og gråte bare for å få det hele ut av systemet mitt, bli kvitt det, ferdig med det, hente seg tilbake til det å faktisk kunne være tilfreds med situasjonen, se de bedre sidene igjen. Men en sorgprosses er og blir en sorgprosses.

Med min hese ånde pakker jeg nok sammen flere felles bord.

torsdag 11. november 2010

My girl, my girl, dont lie to me. Tell me where did you sleep last night?

Begravelse i kulden
Vennskap, samhold og styrke
Vi kaster rosene ned nå

My girl, my girl, dont lie to me.
Tell me, where did you sleep last night?

Øyvind som Andre?
Inger som kona til Philip?
Anneke som den andre tvillingen?

My girl, my girl, dont lie to me.
Tell me, where did you sleep last night?

Dont expect me to cry
Dont expect me to lie
Dont expect me to die
For you

My girl, my girl, dont lie to me.
Tell me, where did you sleep last night?

onsdag 10. november 2010

Som om ikke Volkov var nok...

"We'll start with the former, because doing things in chronological order is awesome."

Jeg skriver dette i de små pausene jeg har på jobben. Det blir fortsatt lenge til jeg poster innlegget. Det er nemlig noe jeg må fortelle. Det har kommet snø.

Jeg forbinner glede med det første snøfallet. Etter å ha tilbrakt kvelden hos Emma der vi ble sittende og se på julesnutter fra Disney hvorpå jeg går ut i vinden, føyken og med en pose søppel under armen… Vel, jeg kan si meg ganske så lykkelig når jeg tenker tilbake på det. Ventingen på banen, alene under gult lys, luften i bevegelse og samtale… Sukk. Jeg tror jeg trengte det. Tross alt er det nok av andre ting rundt meg som får pendelen til å svinge motsatt vei. Sløret senker seg og demper lyd, lys og laminerte linninger. Vi kan vandre gatelangs og synge Ole Brum, bruke lue med dusk og lange skjerf, votter av ull og store smil.

Det første snøfallet er alltid magisk. Folk begynner allerede å ønske hverandre god jul.

Måneelven absorberer, lokker og fanger. Strimler av skimmer, jaktbyttet i bjørnefella med gråpels til glefs og gru. De blanke brillene runder kantene mellom sprinklene. Er det så mye som en tøddel menneskelighet igjen i deg?

Muligens. Muligens vil det hele endre seg nå. Ikke usannsynlig, i alle fall.

Tilgi meg? Jeg vet det ikke er noe som lett kan forklares, men jeg vil forsøke likevel.

Fader, tilgi meg, for jeg vet ikke alltid hva jeg gjør.

Fader, tilgi meg. Du vet heller ikke alltid hva du gjør.

Far. Du er død.

Hvem er det egentlig vi skylder livet? Moderen eller Fader Dyp? Det kristne kulturpreget vårt land holder så meget av legger fokuset på faren. Men jeg tror ikke det er mulig å vite hvem som er far til et barn. Det man derimot vet, er hvem som er moren. Altså er Moderen den største.

Bestillinger som mangler, bestillinger som ikke er der, bestillinger som forsvinner, bestillinger som blir glemt, bestillinger til etterretning, bestillinger til å bli gal av, bestillinger til å svømme i, bestillinger der er. Glad det ikke er mine bestillinger.

Selve ha det landet takker for seg. Ergo må jeg gjennomgå mine tanker om tema på nytt. Grundig.

Snublet også over USA i et nøtteskall.
La meg sitere George Carlin for deg:

We also like bombing brown people! Not because they're terrorists...just because they're brown! Seriously! When did we last bomb white people, when was the last time ANY white people were bombed? Huh? The Germans! And that was simply because they were trying to cut into our action! Dominate the world, BULL****, that's OUR F***ING JOB! We can't make a decent f***ing car, but we can bomb the sh** out of your country all right!

Tobias har røyka sokkene sine fra sist uke, gulpet lykkepiller i drøssevis og svingt med hammeren. Vill og gal i blikket fester kattesmilet seg langs spasmer og sporadiske sprell.

fredag 5. november 2010

What the... taxonomists?‏

Siden ti er et såpass godt tall og jeg vandrer rundt på nettsteder der følgende kommentarer* dukker opp, må jeg innrømme at jeg av denne grunn har lagt det til på siden av mitt lille området av edderkoppspinnet. Velkommen, Massively.

*Additionally, spiders are not insects. Spiders (order Araneae) are air-breathing arthropods that have eight legs, and chelicerae with fangs that inject venom. They are the largest order of arachnids and rank seventh in total species diversity among all other groups of organisms. Spiders are found worldwide on every continent except for Antarctica, and have become established in nearly every habitat with the exception of air and sea colonization. As of 2008, approximately 40,000 spider species, and 109 families have been recorded by taxonomists; however, there has been confusion within the scientific community as to how all these families should be classified, as evidenced by the over 20 different classifications that have been proposed since 1900.

Anatomically, spiders differ from other arthropods in that the usual body segments are fused into two tagmata, the cephalothorax and abdomen, and joined by a small, cylindrical pedicel. Unlike insects, spiders do not have antennae. In all except the most primitive group, the Mesothelae, spiders have the most centralized nervous systems of all arthropods, as all their ganglia are fused into one mass in the cephalothorax. Unlike most arthropods, spiders have no extensor muscles in their limbs and instead extend them by hydraulic pressure.


All this to say, giant spiders are not only possible, there's one right behind you.

onsdag 3. november 2010

Et langt og følelsesmessig blogginnlegg

God morgen. Eller god dag. Eller god kveld. Det spiller vel egentlig ingen rolle hvilken tid på døgnet det er, gjør det vel? Nei, jeg trodde ikke det.
Jeg håper du har litt tid til overs, for jeg tror dette kan ta en stund. Tror jeg har en del på hjerte denne gangen. Advarsel: om du blir lett påvirket er det kanskje ikke så lurt at du leser videre.

La meg starte med å si at jeg mangler tanker. Ikke ord, men tanker. Du vet de gangene du reagerer på instinkt eller autopilot? De gangene hvor du tenker tilbake og lurer på hvordan du fikk til å gjøre det du gjorde? Vel, det nettopp slik jeg surrer rundt nå. Tålmodighet, tipper jeg. Tomme gater nattestid og ingen som går i dem, jordsmonnet som sakte krøller seg sammen og forsvinner, de blødende ørene på blomstene og polititrafikk-konstablenes sorte bomullshansker.

Bank, bank. Skudd. Sigarettrøyk i et lite rom hvor enkelte elementer av forhåpentlige gode sjeler har samlet seg. Hukommelseoppriping, asosiasjoner, allusjoner, digresjoner, telefoner og pizza med kjøtt på, alt sammen blander seg sammen og blir historie.

Sheriff. Sheriff, du er skutt. Noen har skutt sheriffen. Nei, sheriffen er nede. Sheriffen er nede. Jeg gjentar, sheriffen er nede.

Failure. Some men you just can't reach. Blindsided by us all. Indeed it was so. Washed away, digging deep, the earthmother shall embrace you too. Did peace have a chance to last forever? Trying to be civil. Like in a civil war. Who shall wear your shoes now? Thy hollow laugh, thy change of mind, my dreams sweapt to the sidewalk, thy dreams soon forgotten. Many a man may have done as you have done before, yet it does not hold the same punch as before now. My veins are filled with dry tears, angry and bitter stabs of pain, and a thought that you have peace. That thought is probably one who keep me from crying. One of then, at least. Inside, I die a little. Inside, I vow to lead my life different than yours. Inside, I tell myself to be happy, to do what I can do about it. I hold no grudge against you. I whisper to myself, I cannot hear you now. Tomorrow may burn as well, but I am, I hope, a bit more ready to face it. Don't you cry tonight. Don't cry. Tonight is already over. I won't feel better in the cold light of the day. I would't stop you if you wanted to stay. Collapse the Light into earth. It is november, yet it has stopped raining. For now. Some time you need some time, all alone. On their own. Not all friends are out to harm you. So please, remember my name. And have some understanding, some sympathy, some feel. And a smile hidden away under your eyes, coat and dry cleaner bill. Laws are sometimes made to be broken. Never mind the darkness. Darkness shall prevail. Darkness will prevail. Much can be hidden in the darkness. You are not the only one. You're not the only one. Don't you think that you need somebody? Don't you think that you need someone? We all need someone. Someone? Yes. But who? That I cannot tell. It does not matter. It is all yesterdays business. Oh, yesterday. Do you hold something for me? I... I cannot tell. All I can tell you is that it is no fun. It ain't no fun at all then the doorbell rings and it it the one message you have dreaded all along. the one you put way back in your mind, the one you bearly dare to consider even if you know it is more than a slight possibility it might happen. The one who rings you on the telephone, wake you up and brokes down all that you have begun? You son of a gun. You stupid, stupid son of a gun. My gun. My son. And ain't that fun? In a purple world the dreadstones does not matter. Not their numbers or their quality either. What we have here is a epic failure. Last week. I don't like it any more than you do. It is but a ring. A ring of darkness. Feed the fear, will you? Feed my fear? My hands are tided, blindsided. My love for a god that does not hide the scars, the sorrow or the drum of a broken guitar against my shut eyes. Peace? No peace. Can you trust it? If I was hungry for it, I could have buried it against the last restingplace of my soul. But I can't. I can't do it. Can't. Not yet, anyway. I don't no civil tone! And it just had to be november, did it not?

Help. I can hear myself drowing. By the bottom of my soulshard, I can see a love unstrained. I feel the same, but we both know the heart can change. There is no need to kill the pain. Picture him as you remember him. Not stuck in a box in a church. Rocket man, take him with you, will you? Fly safe with him? Bring him to the place where he can open his heart? Bring forth the void, the angry mob and the strickening sound of silence. Angel, don't weep. There is no one left to blame. Darkness, hold me thight. Love me, hold me, share me. By the power of greyskull, I shall provail!

Jeg tror det holder seg nå, gjør det ikke? Ikke så langt som Madonna, men mer enn prinsesse Diana. Håper jeg.

Goodbye, cruel world. I'm entering today. Goodbye, goodbye, goodbye.