Eventyret om engelen og vampyren

La meg fortelle deg en historie. Den har engler, demoner, feer, vampyrer og andre overnaturlige elementer, men den er likevel helt sann. En dag kommer jeg til å skrive den, og da skal jeg sørge for at du blir fortalt den. Men det er ikke den historien jeg skal berette om nå.

Det hele startet, vel, der det er best å starte, ved begynnelsen. Det var guder og mennesker, dyr og beist, levende og døde, lykkelige og triste. En av de som var lett betatt av all skjønnheten som fantes i denne verden var en liten engel med små, lilla vinger. Hun fly fra det ene stedet til det andre og gledet seg over alt det fantastiske som var å se i verden uten andre tanker om at alt var godt. Så en dag hvor den lille engelen fly støtte hun på en vampyr. Denne bodde ved et lite vannfall i en liten hule hvor sollyset ikke kunne slippe inn om dagen hvor den kunne sove i fred. Men da engelen kom flyvende forbi var det natt og mørk, og bare månen og stjernene var oppe på himmelen og lyste. Engelen fikk så øye på vampyren som satt stille for seg selv nede ved kulpen utenfor hulen sin og lette etter fisk i måneskinnet. Hva gjør du, hvite vesen, spurte engelen, som aldri hadde sett en vampyr før. Hysj, du skremmer fisken, svarte vampyren. Å, jeg beklager, sa engelen og lurte på hvordan vampyren kunne se i mørket uten annet lys enn det som var på himmelen. Hvordan kan det ha seg at du kan fiske når det er så mørkt som dette, spurte engelen vampyren. Øynene mine er vant til dette lyset, svarte vampyren, som nå var blitt ganske lei av denne flyvende bråkemakeren og ønsket at engelen kunne fly videre. Men det gjorde hun ikke. Tvert imot, hun fløy ned til stenen ved siden av vampyren for å se bedre. Nå har det seg slik at engler sender ut sitt eget lys, nesten som en ildflue, bare vakrere. Og da engelen satte seg ble hele kulpen badet i dette lyset. Vampyren mente han aldri hadde sett noe så vakkert, for det speilet seg i vannet og skimte trollsk opp mot han så de stakkars øynene hans nesten ble blendet av all skjønnheten. Raskt tenkte han at her hadde han både varme og selskap til de lange og dystre vinternettene, så han la en plan om å fange engelen og ta henne med seg til hulen sin. Kom og sett deg her ved meg, så kan jeg se bedre fisken som svømmer her borte ved steinene, sa vampyren og trodde han var slu. Og engelen fly bort til han og satte seg. Men da hun satte seg ved siden av han kunne ikke vampyren strekke ut sine lange fingre for å holde engelen fast slik han hadde planlagt, for han synes hun var for vakker til å bli holdt fanget. Derfor spurte han pent om hun heller ville bli her hos han og holde han med selskap, og det sa engelen ja til. og så levde de sammen i vampyrens hule hele høsten og hele vinteren gjennom. Men da våren kom og blomstene strakte seg ut av dvalen følte engelen av hun hadde lyst til å fly videre. Vampyren tryglet og ba henne om å bli, for han var blitt glad i henne mens de hadde bodd sammen og han ville ikke miste den eneste vennen han noen gang hadde hatt. Og for å hindre at hun kunne fly videre stengte han huleåpningen med en stor sten bare han kunne flytte på. Engelen prøvde forgjeves å flytte stenen, men den var ikke til å rikke. Da satte hun seg ned og gråt små gyldne tårer. Og da forsto vampyren hvor ulykkelig engelen var fordi engelen ikke kunne dra angret han seg og flyttet stenen. Engelen var overlykkelig og lovet å komme tilbake så snart hun kunne, men vampyren trodde henne ikke og var så trist at øynene hans, som vanligvis glimtet som smaragder, nå virket matte og livløse. Stille gikk han inn i hulen sin og lukket åpningen med stenen så ingen kunne se han. Engelen fløy lykkelig av sted og frydet seg over at verden både hadde endret seg og forblitt den samme mens hun hadde vært borte fra den. Hele våren fly hun rundt og hele sommeren. Først da høsten kom husket hun den lille kulpen hvor vampyren bodde og husket med ett løftet sitt. Fort som vinden fly hun over åkre, skoger, pløyet jord og golde marker for å komme tilbake til vampyren i tide. Langt om lenge kom hun frem til vampyrens hule. Men det var en stor sten som hindret henne å fly inn. Fortvilet ropte engelen til stenen om at den måtte flytte på seg, for hun ville inn og se sin venn, og nå som snøen hadde begynt å falle ble det kaldt utenfor, og kunne ikke stenen være så snill å rikke seg. Men stenen sto like støtt som om den ikke kunne høre engelen, for mange stener hadde verken ører eller stemme i denne historien. Engelen satte seg ned foran hulen og viste ikke hva det var hun skulle gjøre. Da hørte hun med ett en knirkende lyd bak seg, og hun snudde seg kjapt. Der sto vampyren i åpningen, han hadde hørt engelen og vært for svak til flyttet stenen alene så lenge vinterdagslyset var utenfor, men nå som natten var kommet hadde han hatt styrken til å flytte stenen. Det er ikke lett å si hvem av de to som var mest lykkelig over gjensynet, engelen eller vampyren.

Ja, jeg vet at dette ikke følger alle eventyrregelen om tallet tre og en lykkelig slutt, men det er fordi det ikke er ferdig enda.