tirsdag 3. august 2010

Eventyret om engelen og vampyren

La meg fortelle deg en historie. Den har engler, demoner, feer, vampyrer og andre overnaturlige elementer, men den er likevel helt sann. En dag kommer jeg til å skrive den, og da skal jeg sørge for at du blir fortalt den. Men det er ikke den historien jeg skal berette om nå.

Det hele startet, vel, der det er best å starte, ved begynnelsen. Det var guder og mennesker, dyr og beist, levende og døde, lykkelige og triste. En av de som var lett betatt av all skjønnheten som fantes i denne verden var en liten engel med små, lilla vinger. Hun fly fra det ene stedet til det andre og gledet seg over alt det fantastiske som var å se i verden uten andre tanker om at alt var godt. Så en dag hvor den lille engelen fly støtte hun på en vampyr. Denne bodde ved et lite vannfall i en liten hule hvor sollyset ikke kunne slippe inn om dagen hvor den kunne sove i fred. Men da engelen kom flyvende forbi var det natt og mørk, og bare månen og stjernene var oppe på himmelen og lyste. Engelen fikk så øye på vampyren som satt stille for seg selv nede ved kulpen utenfor hulen sin og lette etter fisk i måneskinnet. Hva gjør du, hvite vesen, spurte engelen, som aldri hadde sett en vampyr før. Hysj, du skremmer fisken, svarte vampyren. Å, jeg beklager, sa engelen og lurte på hvordan vampyren kunne se i mørket uten annet lys enn det som var på himmelen. Hvordan kan det ha seg at du kan fiske når det er så mørkt som dette, spurte engelen vampyren. Øynene mine er vant til dette lyset, svarte vampyren, som nå var blitt ganske lei av denne flyvende bråkemakeren og ønsket at engelen kunne fly videre. Men det gjorde hun ikke. Tvert imot, hun fløy ned til stenen ved siden av vampyren for å se bedre. Nå har det seg slik at engler sender ut sitt eget lys, nesten som en ildflue, bare vakrere. Og da engelen satte seg ble hele kulpen badet i dette lyset. Vampyren mente han aldri hadde sett noe så vakkert, for det speilet seg i vannet og skimte trollsk opp mot han så de stakkars øynene hans nesten ble blendet av all skjønnheten. Raskt tenkte han at her hadde han både varme og selskap til de lange og dystre vinternettene, så han la en plan om å fange engelen og ta henne med seg til hulen sin. Kom og sett deg her ved meg, så kan jeg se bedre fisken som svømmer her borte ved steinene, sa vampyren og trodde han var slu. Og engelen fly bort til han og satte seg. Men da hun satte seg ved siden av han kunne ikke vampyren strekke ut sine lange fingre for å holde engelen fast slik han hadde planlagt, for han synes hun var for vakker til å bli holdt fanget. Derfor spurte han pent om hun heller ville bli her hos han og holde han med selskap, og det sa engelen ja til. og så levde de sammen i vampyrens hule hele høsten og hele vinteren gjennom. Men da våren kom og blomstene strakte seg ut av dvalen følte engelen av hun hadde lyst til å fly videre. Vampyren tryglet og ba henne om å bli, for han var blitt glad i henne mens de hadde bodd sammen og han ville ikke miste den eneste vennen han noen gang hadde hatt. Og for å hindre at hun kunne fly videre stengte han huleåpningen med en stor sten bare han kunne flytte på. Engelen prøvde forgjeves å flytte stenen, men den var ikke til å rikke. Da satte hun seg ned og gråt små gyldne tårer. Og da forsto vampyren hvor ulykkelig engelen var fordi engelen ikke kunne dra angret han seg og flyttet stenen. Engelen var overlykkelig og lovet å komme tilbake så snart hun kunne, men vampyren trodde henne ikke og var så trist at øynene hans, som vanligvis glimtet som smaragder, nå virket matte og livløse. Stille gikk han inn i hulen sin og lukket åpningen med stenen så ingen kunne se han. Engelen fløy lykkelig av sted og frydet seg over at verden både hadde endret seg og forblitt den samme mens hun hadde vært borte fra den. Hele våren fly hun rundt og hele sommeren. Først da høsten kom husket hun den lille kulpen hvor vampyren bodde og husket med ett løftet sitt. Fort som vinden fly hun over åkre, skoger, pløyet jord og golde marker for å komme tilbake til vampyren i tide. Langt om lenge kom hun frem til vampyrens hule. Men det var en stor sten som hindret henne å fly inn. Fortvilet ropte engelen til stenen om at den måtte flytte på seg, for hun ville inn og se sin venn, og nå som snøen hadde begynt å falle ble det kaldt utenfor, og kunne ikke stenen være så snill å rikke seg. Men stenen sto like støtt som om den ikke kunne høre engelen, for mange stener hadde verken ører eller stemme i denne historien. Engelen satte seg ned foran hulen og viste ikke hva det var hun skulle gjøre. Da hørte hun med ett en knirkende lyd bak seg, og hun snudde seg kjapt. Der sto vampyren i åpningen, han hadde hørt engelen og vært for svak til flyttet stenen alene så lenge vinterdagslyset var utenfor, men nå som natten var kommet hadde han hatt styrken til å flytte stenen. Det er ikke lett å si hvem av de to som var mest lykkelig over gjensynet, engelen eller vampyren.

Ja, jeg vet at dette ikke følger alle eventyrregelen om tallet tre og en lykkelig slutt, men det er fordi det ikke er ferdig enda.

søndag 1. august 2010

Brev til Trudi

Første brev


Trudi

Jeg håper dette brevet ikke har forsvunnet slik som det siste jeg sendte deg. Du kan tro det var skuffende å oppdage at budbringeren vendte tilbake etter å ha overrukket mine ord til deg hos vertshusholderen på Tønnerytter uten å ha personlig sørget for at det havnet i dine hender. Jeg er nødt til å be far om en ny som kan ri med brev til deg siden vi nå ikke lenger har en i vår tjeneste. Av og til tror jeg det hadde vært bedre om jeg dro selv. Å, hvor morsomt hadde det ikke vært om det banket på din dør og jeg sto utenfor med brev til deg! Tenk hvor overrasket du ville blitt! Men om jeg reiser for å bringe deg brev, da får jeg jo sett deg og pratet med deg selv, og da tror jeg ikke jeg har behov for et brev. Kanskje jeg burde få noen til å pakke meg inn og så bli overrakt til deg så det er meg selv som er ditt brev? Far sier nei, men ikke bli alt for forskrekket om det med ett står en stor eske med ditt navn på i neste vertshus!

I dag gikk jeg syv ganger rundt treet. Sørsiden har vokst, for våre bokstaver har flyttet oppover. De har bleknet litt også. Når jeg ser det blir jeg trist, for det får meg til å tenke på hvor lenge siden det er vi sammen risset tegnene våre inn under junisolen. Tenk, det har snart vært sommer to ganger siden vi tok farvel med hverandre. Hvor mye er det ikke som har hendt på den tiden som jeg ikke vil få plass til å skrive i dette brevet!

Husker du Lydia, den lille ungen som alltid ville være med når vi dro ut i skogen eller bare ville være for oss selv? Hun har nå blitt stor nok til å gjøre som deg og dra ut i verden! Det ser ut som alle skal få oppleve noe spennende unntatt meg! Men jeg trøster meg med at uten meg ville dragene og de underjordiske overta landsbyen vår, da det ikke er andre enn meg som tar denne trusselen med det alvoret som det er behov for. Nei, jeg kan ikke forlate min post når jeg er det eneste som står mellom kaos mot mitt hjem og mitt folk. Som en romer mot de ville horder av barbarer er jeg, for selv dragene gjemmer seg når jeg ferdes i skogen, alltid alene og alltid på vakt. Jeg er sikker på at selv St. Georg titter ned på meg fra himmelen og utbryter: Å, der er det meg en verdig avtager! Da løfter jeg mitt sverd, eller burde jeg si glavin, med stolthet og styrke så alle skumle vesener flykter fra meg.

Gå med Gud, Trudi, og vær trygg på din vei hvor nå enn den fører deg.

Din beste venn, Hademar

PS. Lydia hilser også.

Andre brev

Trudi

Nok en due flyr etter deg med mitt brev godt festet til sitt ben så det ikke skal bli borte på veien. Denne fuglen skal da ikke vandre langs bakken, så fort har dens rytter sagt han skal bringe deg mine ord. Og se! Lik Pegasus med sine sprang gjennom luften sender din ridder deg sin beskjed. Og hvilken beskjed! Jeg vet det ikke er lenge siden sist jeg skrev til deg, men jeg har en så stor nyhet å fortelle at dette ikke kan vente til jeg får svar og din neste adresse. Trudi, du kommer ikke til å tro dette, men jeg har jaget bort et monster!

Det var en dag som alle andre, ingenting mystisk eller unormalt i det hele tatt, så jeg bestemte meg for å vokte nordsiden av skogen, ikke langt fra tjernet, der hvor vi alltid skulle huske å passe oss for nøkken. Vel, det var ikke nøkken som skapte problemer for meg denne gangen. Jeg vandret rundt og kikket nøye langs bredden ved tjernet etter fotspor, men jeg fant ingenting annet enn noen veldig store snegler. Så, med ett, ble flere av småkvistene på det ene treet levende! De sprang frem mot sneglen, grep denne i sine små hender og trakk den av sted mot treet de hadde kommet fra! Jeg trakk mitt glavin og min lanse før jeg satte etter de små brune pinnene, for ingen skog skal angripe andre levende vesener uansett trestørrelse. Da jeg nærmet meg min fiende ble det oppstyr blant de raske greinene, kanskje de trodde jeg skulle stjele deres bytte fra dem? Hva skulle jeg med snegle? Tenk, kan du tro at et tre kan være så dumt! Nei, jeg ville jage vekk disse skapningene og dermed hindre dem i å angripe på ny, for neste gang ville treet ikke ha nok med bare en snegle. Det var i landsbyens beste hensyn jeg gikk på greinene med slag og spark og hugg og stikk for å spre panikk i fiendens rekker så et hvert tre ville tenke seg om minst tre ganger før det sendte sine greiner ut på bortføring eller områdespredning eller andre lumske hensikter. Raskt fikk jeg fienden på flykt, de rømte i alle vindens retninger, men jeg fulgte flesteparten av dem til treet hvor de kom fra. Før jeg var kommet helt bort til det så jeg greinene bevege seg truende mot meg, men jeg lot meg ikke skremme. Nå som jeg viste hvor de hadde sitt opphav gikk jeg tilbake til landsbyen, hentet en øks og dro ut igjen for å hindre dette utyske å få rotfestet seg i vår skog. Jeg gjorde opp ild på den ene siden og stilte meg opp med draget sverd på den andre. Etter slaget, da alle skogsdemonene var enten i biter eller flyktet fra rettferdigheten, hugget jeg treet ned og alle greinene av det før jeg satte fyr på dette ondskapens verk. Mitt hjem var nok en gang reddet fra en skjebne verre enn døden selv. Kan du forestille deg noe sånt? Det er godt at man har en slik svoren ridder som til å beskytte landsbyen og alle som bor der.

Gå med Gud, Trudi, og måtte du også ha riddere til å beskytte deg.

Din beste venn, Hademar