lørdag 25. desember 2010

"Pass deg for krabbene!" og "Hva er en sub-kultur?"

Det var gøy så lenge det varte. En hektisk måned med daglig deadline og skrivepress. Nå tror jeg at jeg gir meg. Kan godt være jeg dukker opp før neste år med ord, men det blir i så tilfelle på et helt annet nivå enn det som har vært før.

På en måte er det litt deilig å kunne si seg ferdig med dette prosjektet. På en annen side er det litt vemodig også.


Et sjakkbrett har 64 ruter.


Og svarene på overskriften? Krabbene var sagt bare på spøk til en kollega tidlig om morgenen. En sub-kultur er en kultur som eksisterer innenfor en annen kultur, gjerne med egne stiltrekk.

fredag 24. desember 2010

Winter Wonderland

Sleigh bells ring, are you listening,

In the lane, snow is glistening

A beautiful sight,

We're happy tonight.

Walking in a winter wonderland.


Gone away is the bluebird,

Here to stay is a new bird

He sings a love song,

As we go along,

Walking in a winter wonderland.


In the meadow we can build a snowman,

Then pretend that he is Parson Brown

He'll say: Are you married?

We'll say: No man,

But you can do the job

When you're in town.


Later on, we'll conspire,

As we dream by the fire

To face unafraid,

The plans that we've made,

Walking in a winter wonderland.


In the meadow we can build a snowman,

And pretend that he's a circus clown

We'll have lots of fun with mister snowman,

Until the other kids knock him down.


When it snows, ain't it thrilling,

Though your nose gets a chilling

We'll frolic and play, the Eskimo way,

Walking in a winter wonderland.


Jeg hadde egentlig tenkt å la dette stå alene, men enkelte aktuelle hendelser må bli tatt med i betraktningen. Jeg klarte nemlig å låse meg ute av skapet i garderoben.
Teknisk sett var det egentlig ikke min skyld heller. Personen som sveiper over gulvene var sikkert litt raskere enn hva som er godt for et lite sort tøystykke som ser ganske så feilplassert ut. Og siden folk stadig glemmer ting der herrene skifter kan man lett forstå at det lille sorte tøystykket ble et offer for søppelkassepolitikk og rengjøringsvirke. Og for andre gang i mitt liv har jeg måttet vandre ut av rennende vann uten å kunne komme til klærne mine. Lettere mistenksom over hva det er som kunne ha funnet sted trasker jeg av sted, kun iført et håndkle rundt livet, for å prate litt med rette vedkommende. Kan ikke si jeg følte meg helt på topp barbeint vandrende gjennom ganger folk normalt bruker yttersko og støvler, men det kunne heller ikke gjøres på en annen måte. Jeg fant mannen jeg ville ha tak i, forklarte situasjonen, fikk fremskaffet mitt lille sorte tøystykke med nøkkel i og en god latter i etterkant fra de som ble dratt med inn i situasjonen. Kan ikke si jeg ikke bebreider dem heller.


God jul, alle sammen.

torsdag 23. desember 2010

Stillhet til herr Snillhet‏

My fellow Kindred. Tonight we shall…*distracted by puppies*
(1277)
What? Oh.

Kathy.

Summer is gone. Now light is comming.

onsdag 22. desember 2010

Vi nærmer oss, gjør vi ikke?

I følge sikre kilder har svart-hvitt/lys-mørke snudd/endret seg.

Siden helter ikke er noir eller anti, velger jeg å ikke bli stemplet som en. Frivillig, greit, men det er ikke en rolle jeg aktivt søker. Nei, så langt der i fra. Helter er kjedelige. De kan godt ha mørke sider (sikle), være orginale og vittige, men til syvende og sist slipper vi ikke unna med at de fortsatt har den irriterende plassen som helt å fylle.
Og den plassen har heldigvis ikke mitt navn på seg
.

tirsdag 21. desember 2010

Hysj. Vær stille.

I natt løfter vi ansiktet mot månen og uler.
En av flokken har gått bort.
Det er tid for å synge sorgsangen.

Vi er tause. Sangen er forbi.
Hyllesten til vår døde venn er over.
Det er tid for å ta vare på dem som er igjen.

Stikk snuten frem og dytt svakt bort i den som trenger det.
Vis litt omsorg, litt respekt og mest av alt, vær der.
Det er tid for samhold og varme.

mandag 20. desember 2010

Oppdatering følger...

...da jeg har jukset. Men bare litt.

Den egentlige overskriften skulle være noe helt annet. Du finner det opprinnelige innlegget under.

Darspawn som spør om hvordan du skal ha teen din

Det eksisterer mange plasser hvor mennesker samles. Noen av dem er mer attraktive enn andre. Kirker, barer, klubber, bensinstasjoner, bibliotek, kinoer, resturanter, toalett, gymsaler, dansegulv, togstasjoner, buss-stopp, bilkøer, lufthavner, strender, i sofaen foran TV'en, sportsarrangement, konserter, boksigneringer, dagligvarehandelen, skibakker, museer, kunstutstillinger, gallamiddager, valgkamper, demonstrasjoner, gallerier...

Akkurat den listen skled litt lenger enn det jeg hadde planlagt. Noe ala Beard Bottle. Men det er heller ikke poenget. Poenget er heller ikke at han fikk litt å stri med. Uansett, det jeg ville diskutere var ulike møtesteder, fordeler og ulemper. I dette tilfelle Barer VS Bensinstasjoner.

Flere jeg kjenner er innom barer på fritiden sin. Kan ikke si jeg ikke forstår dem, det er hyggelig der, du treffer nye mennekser, du er ute etter underholdening og de serverer alkohol. Men det er ikke så mange som regner med et besøk på en beninstasjon som det samme. Varevalget er større. De har som regel mye bedre mat. Stemningen er annerledes. Og du kommer inn dørene med en større følelse av hensikt og at du skal oppnå noe. Dessuten får du, som navnet indikerer, fyllt på med drivstoff på firhjulingen. Og det er noe alle med plast på nøkkelknippet setter pris på.
Kan også si at om jeg skulle velge, ta med ulike faktorer inn i bildet og beregne sannsynlighet på problemet vil jeg påstå at det er langt større sjangs for at jeg vil bli sett inne på en bensinstasjon fremfor inne på en bar. Bare sånn til informasjon.

Det er den første fulle av tre netter i natt. En pannekake av glassur og sukkersjokolade. Og du kan ikke sloss mot det.

søndag 19. desember 2010

Iceflames

My mind is black
With three frozen guitars
They seem to cry out
But my heart is cold

lørdag 18. desember 2010

Romorussisk

Hva skjuler seg bak denne mistenkelige og mystiske sammensettingen av ord?

Er det
- en russer full på rom?
- et rom med russisk tapet?
- definisjonen på damer man ikke ønsker å ha med seg hjem?
- et rom fullt av russisk blod på veggene?
- tilfeldig kobling og babling av Mobeus hvor O fryktløse leder versjon 1.02 oppfatter det galt forbi hammer og sadel?

Hva nå enn romorussisk er, så er det ikke en nasjonalitet du kan være stolt over.

Rommelskaft.

Rommel? Trommel? Tørketrommel?

Romorusk. Rollen Romorusk.

fredag 17. desember 2010

To minds, one thought. One body, both souls torn from home and hope, all forlorn and scared. Weep for the brother damned.

Jeg er i to typer humør nå. 1 og 2. Men begge sa meg det samme.

Facebook har gjort det. Igjen. Jeg kan virkelig ikke forstå det der, er det ikke mulig å finne en form og være fornøyd med den? Føler meg omtrent som Jack Ryan. Minus verdensforståelsen hans, selvsagt. Og det faktum at han er amerikaner kan vi også se bort i fra. Men sånn bortsett fra det, så ja. Å, Clancy, hvor meget har du ikke betydd for meg opp gjennom alle disse årene?

Overse den melodramatiske overskriften. Det var ikke meningen å skremme deg, men mest for den dramatiske effekten ordene hadde.

Tankene vandrer tilbake til bevegelsesformingtentamen i andre klasse på videregående der vi også brukte lignende virkemidler. Tricksing og mixing med lyd, lys og bruk av våre kropper til rytme, stemning og uttrykk som formidles gjennom en endeløs (tre minutter) sekvens av vrengte sannheter, tøyde begreper og et produkt vi klarte å komme oss unna med til slutt. Det var egentlig ganske episk nå som jeg minnes det. Smakebit?

Og fordi man ikke kan forlate leseren i slik en setting uten å selv være der og forklare hensikt... her.

torsdag 16. desember 2010

Jeg har vært syk.

Sykere enn ellers, må jeg påstå. Selv om det verste hadde gitt seg innen nærmere 24 timer, er jeg fortsatt ikke i knallform. Jeg er glad for at en fortsatt kan ha et fungerende forhold med toalettskålen selv etter en såpass lang historie av ubruk og benyttelse. Det jeg tror jeg prøver å si er at jeg er glad i toalettskålen min for at den alltid er der for meg når jeg trenger den uten å dømme meg eller få meg til å føle meg verre enn det jeg allerede gjør.

onsdag 15. desember 2010

Om å stikke pennen gjennom fingeren

Grønne blad på blanke ark. Og vi liker det.

Soundtracket denne gangen er inspirert av tittelen. Vi har It's Only Rock n' Roll av Rolling Stones. En av mine favoritter. Ah, goode minner.

Papa og Mobeus som holder oversikten, navigasjonen, de matematiske leketøyene og vortekvalmelikørfjernere.

Evig Pint. Jeg sier ikke mer.

Du bringer grått gir til spake for tenning, setter av sted med løpende tenner, en enslig jente skriker, men det er alt sammen i mitt hode.

tirsdag 14. desember 2010

Pennen er mannens puppe-erstatning‏

Nei, vent, hør meg forklare litt før du stempler meg som helt på jordet. Enkelte menn går rundt med penner på innelommen, ikke sant? Kvinner, derimot, har pupper over hele innelommen (størrelsen spiller ingen rolle) og dette gjør det derfor vanskeligere for dem å stikke en hånd innenfor dressjakken/jakken/blusen i offentlighet. Menn har (heldigvis(Heldigvis? Heldigvis? Ville ikke du som mann ha funnet det behagelig i å ha pupper over innelommen din, kanskje?)) ikke samme kondisjon og står derfor helt fritt til å benytte seg av slike oppbevaringsplasser. Og om du først skal starte å argumentere er det bedre med penner eller pupper fremfor en pistol som ødelegger snittet i dressen din.

Timmy? The usual, please.

Popper små røde sirkler jeg ikke har hatt i munnen siden tirsdag 27. juni. Kan det virkelig være så lenge siden?

mandag 13. desember 2010

Nattens fyrste

Jeg har tenkt en del. På hva, spør leseren seg sikkert, for har ikke forfatteren låst seg inne i fem dager til ende for å leke seg i en annen verden? Jo, det stemmer det. Men jeg har også gått vekk fra hovedaktiviteten til tider også. Dolkedronningens nærvær, kontinuerlig i glimt, minner, speil og smil. Ringenes Herre, zombier, vennskapelighet, behagelig falsk frykt, vampyrer, briller og kulde krever en plass på fortidens fem dager.

Worgen Warlock. I mitt hode er disse to uløselig knyttet sammen. Omtrent som Goblin. Nei, vent, det ble galt. Goblin. Nei, ikke det heller... Goblin?
Men bare nesten.

Uansett, da jeg nevnte at jeg hadde tenkt, var det et poeng jeg skulle frem til. Jeg har det, må jeg innrømme, ganske så bra. Tilfreds. Nesten lykkelig, vil jeg si. Det var alt.

søndag 12. desember 2010

Osteklokken tikker, den tikker for deg.

Vel, siden vi har så mange som følger så spente med på hva det er som egentlig foregår, stiller jeg meg helt uforstående til det som tar sted i verden, i dag, i vår tid. Jeg tror det kan ha noe med min søte lille tvangstanke om å alltid skille meg ut, være vepsen i sukkerskålen, strikketøyet i regnfrakken, marken på taket og jekken i pipa. Fortsette kunne jeg gjøre, men det vil ikke gavne andre enn Tiden, og da er det best å stoppe.

Begrensinger er som regel noe komplett menneskelig ikke kan settes på en pinne. Selve konseptet, selve ideen, om å ikke la det være fullt ut, appelerer til meg. Kjenn dine begrensinger.

lørdag 11. desember 2010

Sverdsvingeren

En eventyrer er som oftest utrustet med et slags våpen, eller mangel på sådan. Enten det er pil og bue, kniv, dolk, pistol, rifle, kampteknikk, stategi, hell og lykke, kårde, øks, spyd, maskingevær, AK-47, Uzi, slynge... Listen er for lang til å ha i sin fullstendighet da det ville være å ramse opp samtlige saker i det menneskelige arsenal opp gjennom tidene, noe jeg selvsagt ikke kommer til å gjøre her. Noe som derimot kommer som standar utstyr hos de fleste eventyrere er sverdet.

Sverd, et typisk symbol på krig og makt, kan det sies ufattelig mye om. Beklageligvis har jeg ikke tid til å utbrodere særlig mer enn dette.

Helten har som regel sverd. Du har den som plukker fienden ned en etter en på avstand, rolig og kalkulert. Du har den som griper første og beste gjenstand som kan gjøre skade og kaster seg inn der fienden er tettest, ofte uten tanke på egen sikkerhet eller allierte. Så har du den med sverd. Dette er som oftest alltid kommandøren, krigeren, kongen og den som holder gruppen samlet. Ubevisst gjør dette at du forbinner sverd med høy rang og lederskap. En person du kan se opp til. En person som inspirerer deg. En person du lar deg lede av.

Om jeg har et sverd? Joda, men jeg kan ikke bruke det.

fredag 10. desember 2010

Det er tydelig at kvaliteten på flere av de alt for mange løftene jeg har gitt meg selv denne måneden er sykende. Dette er ett av dem. Dessverre.

Som så mange andre mørketider virker lyset mer sparsomt, mer prisverdig, mer vesentlig, om du forstår hva jeg mener. Du strekker en arm ut for å tenne på i peisen, blir sittende foran flammene og stirre, borte i mer enn bare et øyeblikk. Ikke aner du at du nå er del av en tradisjon som går lenger tilbake enn til det vi kan regne oss frem til av historisk betydning for homo sapiens.

Om du har fulgt denne bloggen nøye, kan du se avvik som følger dette innlegget. Har du ikke... Gjett!

onsdag 8. desember 2010

Firkantøyne, eh?

Det var vinter. Det var kaldt. Så jeg tok et glass ekte sammen med Rachel. Vi har nå funnet grunnen til 3. verdenskrig, som i og for seg var festlig.

Praktisk å ha flere mennesker å ringe til når Z kommer, ikke sant? Kan ærlig si at om jeg skulle være i fare for å bli spist, ville Rachel vært en perfekt kandidat til å bli spist sammen med. Men det er selvfølgelig ikke plan A heller, da. Synd det mest sannsynlig er dette som kommer til å skje i steden for.

Vi flyr langs landegrenser, søppelfyllinger og bjørneklør uten så mye som en skramme. Chuck!

Dette nydelige stedet er oversvømt av varulver, marsboere og vandrende lik (rangert etter stigende grad av mislikbarhet). Og laiv skal det bli, laiv skal det bli!

tirsdag 7. desember 2010

To ord:

Cataclysm. Fri.

Lag tid, knekk linjer.

La meg ta deg tilbake til en tid hvor menn var menn, kvinner var kvinner og små, hårete vesner fra Alpha Sentury var små, hårete vesner fra Alpha Sentury. En tid med brukne spyd og spintret skjold. En tid hvor dagen blir til natt. En sverddag. En rød dag over lavalandskapet. En tid for å svinge periskopet og rifleløpet mot ville horder av levende bevegelse. En tid for å gjøre jobben du blir betalt for.

Et blaff av mørkelampe langs vinduet. Mørkelys.

Callsign: Mobeus.
Romeo og Gresskar som tar over videre. For nå.
Siste callsign: Papa. Endelig!

Benyttelse er neste post. Benyttelse, beskyttelse og brukbar behagelighet. Alt dette er hva som forventes av meg. Frivillig, vel å merke. Jeg gjør dette for en venn. Og det utgjør hele forskjellen.

Knatringen av automatvåpen synger i ørene mine. Jeg dukker ned, hiver glisende etter pusten, tar ladegrep og fyrer av kuler i fiendens retning. En eksplosjon følger like ved. Tanks ruller forbi, de store maskinene haster av sted, så er de borte. En rakett fyker over hodet på meg og fortsetter uten å stoppe. Jeg slenger et par skudd mot der jeg tror den kom fra før jeg krøker meg sammen bak restene av en mur. Bakken rister, et dumpt drønn ruller over oss. Artilleri. Om det er vårt eller fiendens vet jeg ikke. Alt jeg ber om er å ikke bli truffet. Fienden! Jeg lukker fingeren om avtrekkeren. Salve etter salve følger. Bakken ved siden av meg blir levende og sluker meg. Halvt begravet ser jeg de andre storme mot meg. En kraftig knitring river dem i filler. Gjør meg døv en stund også. En bygning kollapser tilsynelatende av seg selv. Ikke en lyd høres. En enslig soldat kommer innenfor synsvidde og snur seg. Forgjeves forsøker jeg å grave meg frem før han får øye på meg. For sent. Det rykende våpenet er nesten tomt da fienden synker sammen.

Fuel? Rage.

mandag 6. desember 2010

Dra som mann alene på Ikea

Særlig når det bare er rotmos på kjøkkenet ditt og to uker igjen til jul.

Flatt batteri.
Batterisyre i magen.
Cookie cut me.

søndag 5. desember 2010

I am the storm.

Soundtrack - do you dare?
. .. With no place to go.
I dare you. I do.

Etter å ha blitt sagt "du skulle vært diplomat" til som respons på et unvikende svar ble jeg i godt humør. Diplomat... En kanal, en kurer av informasjon. Ambasadør? Fristende. Ansatt i vårt lands tjeneste... Hvorfor klarer jeg å få det til å lyde romantisk?


Gjester som leter og jakter på troll.

Kaos.

Ville tilstander.

Vanskelige mennesker.

Katastrofe.

Max Payne på vei til toget.

Jack with the hat and Jaina with a box of bronze.

Cathy, Kate, Cathrine, the Cat and Carrot.

lørdag 4. desember 2010

Fragmentariske blink, daglig gjennom sort tøy, holdbart uten virkelighet.‏

Etter avtale med Ekorn har jeg pålagt meg selv sølibat frem til jeg ser en bestemt person igjen. Hvorfor? Fordi jeg har lyst til å teste selvkontrollen min. Fordi jeg aksepterer og ikke blokkerer når forslag kommer på bordet. Fordi jeg har andre måter å få brukt seksuell energi på som jeg vet jeg bare har godt av å overføre andre steder og utføre istedenfor. Gleder jeg meg? Nei. Kommer jeg til å hate dette ute underveis i prosessen? Å, ja da. Gjennomførbart? Definitivt, jeg setter jo pris på en utfordring i ny og ne. Reel prognose? Dette skal jeg klare!

Tobias reddet meg i kveld. Flere ganger.
Og dette da jeg kom hjem.

Grant me the serenity
To accept the things I cannot change;
Courage to change the things I can;
And wisdom to know the difference.


I must not (verb form of an emotion). (emotion) is the mind-killer. (emotion) is the little-death that brings total obliteration. I will face my (emotion). I will permit it to pass over me and through me. And when it has gone past I will turn the inner eye to see its path. Where the (emotion) has gone there will be nothing. Only I will remain.

fredag 3. desember 2010

Pain... Agony... My hatred burns through the cavernous deeps.

Nok en snøstormreferanse. Kudos til den som gaper (eller har gapt) over denne godbiten.

Soundtrack - Wuthering Heights av Kate Bush. Jeg var i den type humør da jeg skrev dette og har lengtet lenge etter å slippe denne linken. Musikkvideoen fra da sangen ble sluppet i USA befinner seg her. Den britiske versjonen har bedre lyd, men jeg liker den andre bedre rent visuelt. Mest fordi den minner meg om en liten heks fra Tellus Anima... Men det har ingen ting med saken å gjøre, har det vel? *kremt* La oss gå videre til neste avsnitt, skal vi?

Jeg er en kjøtteter. Dette er ikke noe jeg skammer meg over å innrømme. Tvert om, jeg er stolt av å kunne si til meg selv (og alle andre som tilfeldigvis befinner seg innenfor informasjonsradiusen (Selve ordet ”informasjonsradiusen” tok Word helt pent, men ”kjøtteter” måtte det selvfølgelig komme en rød strek under. Av og til forstår jeg virkelig ikke logikken bak Wordbaserte mailsystemer.)), jeg spiser kjøtt. Tross alt ble jeg oppdratt til det.

Det slo meg da jeg var på butikken i går morges og tittet tilfeldig ned i handlekurven at nærmere halvparten av varene hadde dyrisk opprinnelse. Etter et kort overblikk kunne jeg konstantere at vi hadde hest, sau, kylling, kalkun, storfe, reinsdyr, pølser, servelat, vossafår, skinke, joikakaker, fårepølse – alt utenom svin var med oss på vei mot kassen. (Lang historie om hvorfor grisen er utelatt, kortversjonen er at vi ikke følger Muhammeds vei på dette punktet. Fisk, derimot, står høyt oppe på listen.) Nå var kurven halvfull, så jeg sjekket resten også. Dette besto av grønnsaker, frukt, juice, samt diverse bakevarer som egg, grov rug og fløte. Man skal da ha et sunt kosthold, skal man da ikke? Dessuten har tunge handleposer sin egen sjarm.

Først, så får du mus som advarsel!

Sagt til meg i symbolsk og bokstavelig betydning av Ekorn, dog under noe mentalt pinlige og smertefulle omstendigheter. Om det var Ekorn eller meg som fikk mest ut av situasjonen er fortsatt usikkert. Vakkert. And, if by pretty you mean ”daintily leaping about as though donned in a magenta-pink tutu”, then yes.

Varm Cola eller kald Pepsi? Om du MÅTTE velge, hva ville du valgt? Wow, selvsagt!

torsdag 2. desember 2010

Well, butter my biscuit!‏

Poeng til den som tar referansen.


Nazgûl i Sithkappe. Av alle steder tror jeg Northrend er mer sannsynlig enn Hoth eller Caradhras. Så lenge det varer.


Toalettet? Rett ned trappen.
Oversettelse: I’m blind, not deaf!


And for my very own Queen of Blades
”So she was turned away /
To hide her face, her lips, her guilt among the trees, / Even their leaves, to haunt caves of the forest, / To feed her love on melancholy sorrow / Which, sleepless, turned her body to a shade, / First pale and wrinkled, then a sheet of air, / Then bones, which some say turned to thin-worn rocks; / And last her voice remained. Vanished in forest, / Far from her usual walks on hills and valleys, / She’s heard by all who call; her voice has life.”
The Metamorphoses

onsdag 1. desember 2010

Well, this is it.

Nazgûl i jedikappe. Det er vintertid.

På gjensyn.

tirsdag 30. november 2010

I enden av november finnes det en knust, liten verden.

Jeg har en sterk fascinasjon for apokalypser. Det stemmer, apokalypser. Som i mer enn en. Jeg får nevne noen av dem* i alfabetisk rekkefølge, så kanskje det hjelper deg. Jeg skal til og med legge ved alfabetet, så kan du dobbeltsjekke selv.
(A,B,C,D,E,F,G,H,I,J,K,L,M,N,O,P,Q,R,S,T,U,V,W,Q,Y,Z,Æ,Ø,Å)

Alien: Vondt i magen? Sår hals? Mannlig fødsel, sa du? Advarsel; verten vil ikke overleve prosessen.
Helvetes hærskare: Herlig, enda en grunn til å være religiøs.
Menneskemassakrerende maskiner: Ingen mulighet for at Kyle Reese, John Connor, Morpheus eller Neo vil vente på meg.
Meteor på kollisjonskurs: Flodbølge, sjokkbølge, varmebølge, bølger av folk på flukt…
Naturkatastrofer: Sure, I’ll be around. I think.
Ny sykdom, kjemiske utslipp, Svartedauen versjon 1.02 eller kjøttetende virus: Tviler at immunforsvaret mitt er såpass sterkt til å bekjempe noen av disse.
Rituell ofring: Ups, dette var kanskje ikke den rette kulten for meg likevel.
Revolusjonen: I de rette øynene vil min side best beskrives som gråsone.
Solstorm: Skinnet mitt vil bli brent.
Space invasion: C’mon, bring it!
Tukling med gener, arvestoff og DNA: *rekker opp hånden og melder seg selv som frivillig*
Uforutsigbare hendelser som vil føre til dommedag: Greit det så lenge jeg slipper å ha en finger med i prologen.
Verden etter atombombene: Mutasjon, atomvinter, radiasjon, pene soppskyer, sur nedbør, hardt regn...
Vår selvdestruktive natur: Ja, dessverre.
Zombieinvasjon: Jeg har planene klare allerede.
2012: Kommer til å se filmen i 2013 om jeg får sjansen og peke på alt av hva filmfolkene gjorde galt.

Hva det er som trigger dette perverse, nærmest sykelige forholdet til verdens undergang, det vet jeg ikke. Antagelig kommer jeg heller aldri til å få svar på det heller. Det jeg derimot kan svare på, er hva som kommer til å skje når tekoppen knuser. Jeg kommer til å dø. Ganske enkelt, i grunn. Merk, jeg har ingen illusjoner om noe annet enn mine bitte små tanker om flaks, heldige omstendigheter og pur dumsnilt, lykkelig og vanskelig-å-ta-livet-av håp. Men jeg regner ikke med at det vil være nok til å redde meg.

Når apokalypsen inntreffer spiller dens natur en mindre rolle. Mest sannsynlig vil tusenvis dø de første timene, om ikke minuttene. Folk vil ikke vite hva det er som har truffet dem før det er for sent. I dette tilfelle er jeg meget sikker på at en av de som ikke får med seg annet av de to første sekundene vil være en ung herre som lyder mitt navn. Jeg kommer i hug en scene fra teaterstykket Bortenfor Bifrost: Ragnarok har hendt, Finbulsvinteren er over, Hel bringer med seg de døde, æsene samler sine styrker og det episke slaget mellom godt og ondt har nettopp startet. Den første til å falle? Jepp, det var meg, det. Og på eget initiativ også, skal jeg si deg. Hvorfor? Vel, noen må jo nødvendigvis få den rollen, og siden ingen av de andre ville ha den… *forfatteren peker smilende på seg selv og vinker* Hei.

Tenk på hvilken som helst kamp der to hærer braser inni hverandre. Det er alltid, ALLTID noen som går under i den første trefningen, til og med før du vil kunne kalle den første trefningen for den første trefningen. Du har et bildet i hodet? Flott. Prøv så å forestile deg ansiktet på en av disse tidlige falne. Ikke bli overrasket om du dukker opp med mitt.

Så, der har du nok en side av meg som for tiden er ganske synlig. Mon tro når det vil endre seg igjen…

*Forfatteren påtar seg intet ansvar for at denne listen er fullstendig, copyrightbasert, reel, motargumenter eller andre juridiske krumspring leseren skulle komme med.

lørdag 27. november 2010

"Jeg skulle takket deg på face, men jeg ville heller ta det face to face."

Bevegelse nedover, oppover og blant sovende Jennifer'ere på sofaen krøller jeg meg sammen i et skinn av slitt uggegrønt og mattbleket skittenrødt. Av respons gikk nummer en og nummer fire forbi uten respons. Why, thank you, Maggi! A lot!

Vi har ingen mulighet til å forsvare stedet om Z skulle dukke opp. Kanskje derfor vi drar andre steder også...

Videre? Videre skal det følge oppskrevne sannheter fra tidligere formuleringer, kopiering av det som fra før har blitt ført ned.

.. .

tirsdag 23. november 2010

*sigh* Just like a lovesick puppydog, right?

Ta denne ringen. Sett han på din fing

Kommer du til himmelen går du rett inn

Men en ting, bare en liten ting

Du er ikkje død, du er fortsatt min


Uansett, jeg kunne ikke brydd meg mindre. Ikke nå, i alle fall. Av de navnene jeg har funnet vurdert, resignert, forkastet og funnet uverdig er fortsatt ”Nysnø over fjellene” det beste. Og det plager meg. Plager meg at jeg ikke… Vent nå litt. Spol tiden tilbake til en annen tur. Samme tog, samme setting (så å si). Er det virkelig så lite som har endret seg på fire år? Har jeg igjen fått oppleve et scenario ikke så ulikt tidligere? Stemningen er den samme, selve følelsen, pulsen på situasjonen. Greit, stryk det. Det vare bare et kort intens øyeblikk. Og så endrer det hele seg. Igjen.


Jeg har aldri vært en stikkkontakts mann. Du skal ikke si du har fått en bedre vogn før du vet hva som befinner seg i den. Eller, hva som faktisk kan skjule seg i det lyset fra takpæra går og du blir sittende i et grått dempet snøskjær av Strømbrudd. Et blødende øre. En avreven hånd. En rødhåret, velduftende kunnskapssvamp med mål annerledes enn mine egne ved siden av meg. En stol som responderer på hoftene. Herr Gresskar på telefonen. Pumpshotgun i blylinningen. Ark. Ark i bevegelse. Ark med ord på. Ark, skitnere enn hvitedryss utenfor. Stengte dører, kan du? Hører. De grønne toppene som stirrer ned på deg og bringer deg fred. Sko, genser og så uendelig mye mer enn bare et slitt tastatur. Jeg vet ikke hvem, men jeg vil følge kongen der han drar.


Strømmen går på toget en, to, tre, fire, fem, seks, syv ganger på vei opp. Gassmaskemannen og nebbdyret venter…


Det neste besøket på en club blir Asylum, Santa Monica, LA. Vel, den eneste jeg frivillig ser frem til etter dette. Valoria sa det og jeg er enig med henne. Og jeg låner en penn fra hotellet på hjemveien. I det minste er musikken bra. Pen frisyre på Discovery.


Grønt og kremet. Bilblomster.


De leende leppene og rungende røstene bringer stillhet i kupeen. Med herr Snillhet til venstre, Timmy til høyre, herr Gresskar, Apollo og frøken Nysnø i samlet okkupasjon av en 4. dels vogn tilbakelent mot svømmende tilværelse og vindmølleplaner bak opphengte jakker, frakker og kåper, grå mot blått, dempet lys og harde lyder fra maskinen. Den er rasende. Etter mindre flatterende, dog tilfeldige, ord, fra flere enn Commonwealthbanken. Apollo ønsker å se historie, bilder og små kort. Det er deilig med litt, men ikke for mye.


Vi svikere, massører og generelle ulumskheter i menneskeskikkelse… Verden er god. Sjakkspill for full høytalerstemme. Den totale sum av våre røverdøtre er natteugle minus seks. Der M ikke rår er langs redselen i øynene på den som ovenfor sørger for en slags balanse i grupperingen.


NSB – Nesten Sent Bestandig.


Herr Gresskar sier: Ikke riktig god i naværn! (navlen)


Timmy savner en papirbasert utgave av en saltbar versjon av Høstenposten.


Blblblrbrlr! Aaaaaughibbrgubugbugrguburgle!


Klam i arket?

onsdag 17. november 2010

Fragmentarisk

Så, da var vi her igjen. Samme type måne, samme type jungel. Bare du og meg. Og vi er klare til i morgen. Striper står på dagsordenen.

Soundtrack – Under the brigde av Red Hot Chilipeppers.

Jeg beklager at det jeg vil si er på engelsk, men jeg velger å la det forbli uoversatt. Følgende situasjon har oppstått:

Society has collapsed. The government response has failed. The medical response has failed. The military response has failed. The majority of humans have succumbed. Survival is in your hands. Where will you sleep? How will you feed yourself? Will you go it alone or will you team up with others? These are real decisions you get to make and of course they all have consequences for you. But that’s not all. These decisions have consequences for the world. Is the local school your stronghold? Is it controlled by a group of human raiders? Or is it still overrun by the zombie masses who were once human refugees? Have you secured a supply of gasoline? Are you generating bio-diesel? Are you hoarding fuel or sharing it or trading food for it? Is there enough electricity for emergencies? None at all? Do you dare try to reactivate a nuclear power plant? Are you farming or scavenging for food? How much have players collectively researched and figured out about the nature and cause of the zombie plague? Have you and your friends developed a hydroponic farm? Will you share that technology? Where are the safe zones, danger areas, supply lines and trade routes? You bring order to the chaos. Your actions shape the world.


Om ikke annet er det å leve i en zombiefisert verden grunn til mild panikk, paranoia, egoisme, instinkt og selvmotsigende overlevelsesevne.

Noia. Men bare litt.


There is a long pause. Finally I tell him, "You sir, are a devious cheat."

So Norman has a little nervous breakdown, recovers, snivels a little, pouts under a tree, gets angry, throws a fit, calms down, and finally gets his act together. We go out and start killing bandits.


Trygg reise? Jeg håper det. Jeg håper virkelig på det. Jeg tror jeg trenger det. En strabasiøs tur er ikke særlig høyt oppe på lista mi nå, for å være ærlig. Greit nok at man skal dele toget med (Insert name here) opp og resten av gjengen ned, men det får så være. Jeg har en følelse at oppturen forhåpentligvis blir annerledes enn nedturen, bokstavelig skrevet. To øyne ser bedre enn flere når det er øyekontakt man skal bedrive. Forhåpentligvis. Men man er fortsatt ikke trygg noen steder.

Chandler was given the advise, from Ross, none the less, not to dip his pen in the company inc. Yeah, I’m not so sure about that any more. Things are different, after all. Oh, ain’t that the truth…

So always look on the bright side of death
Just before you draw your terminal breath

Life's a piece of shit
When you look at it
Life's a laugh and death's a joke, it's true.
You'll see it's all a show
Keep 'em laughing as you go
Just remember that the last laugh is on you.

Noia. Og mer enn bare litt også. Sannheter om seg selv er aldri lett... Noia.

mandag 15. november 2010

De tunge, de sorte og de som kler seg i bein. Mørkegrått.

Jeg fortalte min egen at jeg skulle gjøre mitt beste for å ikke blogge i kveld. Dessverre ser det ikke ut til at jeg kan ha de ordene i behold.

Blodtårer fallende sammen med hva man kan kalle musikk fra en tidligere emo’s fortid. Lys, tynn stemme. Lys, tynn stemme med knekk i. Timmy og undertegnede som vokaliserer teksten til Wonderwall. Litt bittert, mer enn bare litt sårt og på en måte nesten forløsende.

Gåsehud på baksiden av hodet, langs kantene og sakte snikende mer og mer nedover. Det kan godt være du tar feil, men jeg kjenner et kinn mot mitt kinn, et varmt og fiktivt kinn som jeg vet hvem tilhører. Mykt mot mitt eget med øynene lukket. Kan minnenes makt være så sterk?

Noen har kjørt klørne inn i skuldrene mine og gravd dem inn.

Two:thirteen anyone? En dobbel nummer tretten? Skeptisk. Veldig skeptisk.

Siden før Hallenskog hadde jeg et ønske om å heve gamle knokler, la dem fremstå som livfulle og intelligente med egen vilje, selv om deres hensikt utelukkende var å tjene meg. Denne tanken gav seg før jeg var ikledd sort. Heldigvis. Så, med korrekt kledning og stoppsignal i øyehulene, med de små grå på ventemodus og garvet lær i tøyet, beveg jeg meg opp mot der jeg skal tilbringe de neste åtte timene. Som lett påvirkelig er det ofte godt å ha humørsvigninger. Variasjoner. Konstant endring, som en væske i verdensrommet. En ubestemmelig substans som ikke klarer å bestemme seg for hvor eller hvordan.

Du blir stående og puste og puste på glassruta, vil se gjennom det lille hullet i isen du får smeltet, stirre inn før det fryser til igjen. Og da er det bare å sette seg ned med hendene i fanget og si ”Ja, ja”. Eller du kan blåse på ny og på ny. Og det hjelper. Det hjelper. Lille borgen. Velseborg.

Det gryr av håp, selv om jeg ikke finner sangen om den forviste.

fredag 12. november 2010

Det enkleste er pistol

Overskriften er hentet fra en skolelærende bergenser. En mann med stor humorsans og en forkjærlighet til det skrevne ord.

Jeg får ikke sangen ut av hodet mitt. Slikt hender når en går i vandring inne der hvor fortiden oppbevares. Gjennom rosegården, ut blant den klare blå himmelen, gjennom livets sirkel, under ulvens tann. Inn i fjellets grotte, over livets vann. Bruk rødsteinen, blodsteinen, blodvakten vil hjelpe deg. Bannor, du vil hjelpe meg, vil du ikke?

Farens ånd.

Pinnsvinet med den døde vingen.

Jeg merker jeg blir depressiv. Ikke veldig, bare nok til å ikke bry meg helt om hva som foregår rundt meg. Om du ikke kjenner min sinnstilstand vil du sikkert kalle det likegyldig sløvhet. Det er i og for seg korrekt også, skulle jeg tro. Ikke det at jeg vil ta det så særlig godt opp om du skulle nevnt det for meg, men jeg har ikke lyst til å fortelle eller redegjøre for meg nå. Jeg er trøtt og sliten og vil mest krølle meg sammen og gråte bare for å få det hele ut av systemet mitt, bli kvitt det, ferdig med det, hente seg tilbake til det å faktisk kunne være tilfreds med situasjonen, se de bedre sidene igjen. Men en sorgprosses er og blir en sorgprosses.

Med min hese ånde pakker jeg nok sammen flere felles bord.

torsdag 11. november 2010

My girl, my girl, dont lie to me. Tell me where did you sleep last night?

Begravelse i kulden
Vennskap, samhold og styrke
Vi kaster rosene ned nå

My girl, my girl, dont lie to me.
Tell me, where did you sleep last night?

Øyvind som Andre?
Inger som kona til Philip?
Anneke som den andre tvillingen?

My girl, my girl, dont lie to me.
Tell me, where did you sleep last night?

Dont expect me to cry
Dont expect me to lie
Dont expect me to die
For you

My girl, my girl, dont lie to me.
Tell me, where did you sleep last night?

onsdag 10. november 2010

Som om ikke Volkov var nok...

"We'll start with the former, because doing things in chronological order is awesome."

Jeg skriver dette i de små pausene jeg har på jobben. Det blir fortsatt lenge til jeg poster innlegget. Det er nemlig noe jeg må fortelle. Det har kommet snø.

Jeg forbinner glede med det første snøfallet. Etter å ha tilbrakt kvelden hos Emma der vi ble sittende og se på julesnutter fra Disney hvorpå jeg går ut i vinden, føyken og med en pose søppel under armen… Vel, jeg kan si meg ganske så lykkelig når jeg tenker tilbake på det. Ventingen på banen, alene under gult lys, luften i bevegelse og samtale… Sukk. Jeg tror jeg trengte det. Tross alt er det nok av andre ting rundt meg som får pendelen til å svinge motsatt vei. Sløret senker seg og demper lyd, lys og laminerte linninger. Vi kan vandre gatelangs og synge Ole Brum, bruke lue med dusk og lange skjerf, votter av ull og store smil.

Det første snøfallet er alltid magisk. Folk begynner allerede å ønske hverandre god jul.

Måneelven absorberer, lokker og fanger. Strimler av skimmer, jaktbyttet i bjørnefella med gråpels til glefs og gru. De blanke brillene runder kantene mellom sprinklene. Er det så mye som en tøddel menneskelighet igjen i deg?

Muligens. Muligens vil det hele endre seg nå. Ikke usannsynlig, i alle fall.

Tilgi meg? Jeg vet det ikke er noe som lett kan forklares, men jeg vil forsøke likevel.

Fader, tilgi meg, for jeg vet ikke alltid hva jeg gjør.

Fader, tilgi meg. Du vet heller ikke alltid hva du gjør.

Far. Du er død.

Hvem er det egentlig vi skylder livet? Moderen eller Fader Dyp? Det kristne kulturpreget vårt land holder så meget av legger fokuset på faren. Men jeg tror ikke det er mulig å vite hvem som er far til et barn. Det man derimot vet, er hvem som er moren. Altså er Moderen den største.

Bestillinger som mangler, bestillinger som ikke er der, bestillinger som forsvinner, bestillinger som blir glemt, bestillinger til etterretning, bestillinger til å bli gal av, bestillinger til å svømme i, bestillinger der er. Glad det ikke er mine bestillinger.

Selve ha det landet takker for seg. Ergo må jeg gjennomgå mine tanker om tema på nytt. Grundig.

Snublet også over USA i et nøtteskall.
La meg sitere George Carlin for deg:

We also like bombing brown people! Not because they're terrorists...just because they're brown! Seriously! When did we last bomb white people, when was the last time ANY white people were bombed? Huh? The Germans! And that was simply because they were trying to cut into our action! Dominate the world, BULL****, that's OUR F***ING JOB! We can't make a decent f***ing car, but we can bomb the sh** out of your country all right!

Tobias har røyka sokkene sine fra sist uke, gulpet lykkepiller i drøssevis og svingt med hammeren. Vill og gal i blikket fester kattesmilet seg langs spasmer og sporadiske sprell.

fredag 5. november 2010

What the... taxonomists?‏

Siden ti er et såpass godt tall og jeg vandrer rundt på nettsteder der følgende kommentarer* dukker opp, må jeg innrømme at jeg av denne grunn har lagt det til på siden av mitt lille området av edderkoppspinnet. Velkommen, Massively.

*Additionally, spiders are not insects. Spiders (order Araneae) are air-breathing arthropods that have eight legs, and chelicerae with fangs that inject venom. They are the largest order of arachnids and rank seventh in total species diversity among all other groups of organisms. Spiders are found worldwide on every continent except for Antarctica, and have become established in nearly every habitat with the exception of air and sea colonization. As of 2008, approximately 40,000 spider species, and 109 families have been recorded by taxonomists; however, there has been confusion within the scientific community as to how all these families should be classified, as evidenced by the over 20 different classifications that have been proposed since 1900.

Anatomically, spiders differ from other arthropods in that the usual body segments are fused into two tagmata, the cephalothorax and abdomen, and joined by a small, cylindrical pedicel. Unlike insects, spiders do not have antennae. In all except the most primitive group, the Mesothelae, spiders have the most centralized nervous systems of all arthropods, as all their ganglia are fused into one mass in the cephalothorax. Unlike most arthropods, spiders have no extensor muscles in their limbs and instead extend them by hydraulic pressure.


All this to say, giant spiders are not only possible, there's one right behind you.

onsdag 3. november 2010

Et langt og følelsesmessig blogginnlegg

God morgen. Eller god dag. Eller god kveld. Det spiller vel egentlig ingen rolle hvilken tid på døgnet det er, gjør det vel? Nei, jeg trodde ikke det.
Jeg håper du har litt tid til overs, for jeg tror dette kan ta en stund. Tror jeg har en del på hjerte denne gangen. Advarsel: om du blir lett påvirket er det kanskje ikke så lurt at du leser videre.

La meg starte med å si at jeg mangler tanker. Ikke ord, men tanker. Du vet de gangene du reagerer på instinkt eller autopilot? De gangene hvor du tenker tilbake og lurer på hvordan du fikk til å gjøre det du gjorde? Vel, det nettopp slik jeg surrer rundt nå. Tålmodighet, tipper jeg. Tomme gater nattestid og ingen som går i dem, jordsmonnet som sakte krøller seg sammen og forsvinner, de blødende ørene på blomstene og polititrafikk-konstablenes sorte bomullshansker.

Bank, bank. Skudd. Sigarettrøyk i et lite rom hvor enkelte elementer av forhåpentlige gode sjeler har samlet seg. Hukommelseoppriping, asosiasjoner, allusjoner, digresjoner, telefoner og pizza med kjøtt på, alt sammen blander seg sammen og blir historie.

Sheriff. Sheriff, du er skutt. Noen har skutt sheriffen. Nei, sheriffen er nede. Sheriffen er nede. Jeg gjentar, sheriffen er nede.

Failure. Some men you just can't reach. Blindsided by us all. Indeed it was so. Washed away, digging deep, the earthmother shall embrace you too. Did peace have a chance to last forever? Trying to be civil. Like in a civil war. Who shall wear your shoes now? Thy hollow laugh, thy change of mind, my dreams sweapt to the sidewalk, thy dreams soon forgotten. Many a man may have done as you have done before, yet it does not hold the same punch as before now. My veins are filled with dry tears, angry and bitter stabs of pain, and a thought that you have peace. That thought is probably one who keep me from crying. One of then, at least. Inside, I die a little. Inside, I vow to lead my life different than yours. Inside, I tell myself to be happy, to do what I can do about it. I hold no grudge against you. I whisper to myself, I cannot hear you now. Tomorrow may burn as well, but I am, I hope, a bit more ready to face it. Don't you cry tonight. Don't cry. Tonight is already over. I won't feel better in the cold light of the day. I would't stop you if you wanted to stay. Collapse the Light into earth. It is november, yet it has stopped raining. For now. Some time you need some time, all alone. On their own. Not all friends are out to harm you. So please, remember my name. And have some understanding, some sympathy, some feel. And a smile hidden away under your eyes, coat and dry cleaner bill. Laws are sometimes made to be broken. Never mind the darkness. Darkness shall prevail. Darkness will prevail. Much can be hidden in the darkness. You are not the only one. You're not the only one. Don't you think that you need somebody? Don't you think that you need someone? We all need someone. Someone? Yes. But who? That I cannot tell. It does not matter. It is all yesterdays business. Oh, yesterday. Do you hold something for me? I... I cannot tell. All I can tell you is that it is no fun. It ain't no fun at all then the doorbell rings and it it the one message you have dreaded all along. the one you put way back in your mind, the one you bearly dare to consider even if you know it is more than a slight possibility it might happen. The one who rings you on the telephone, wake you up and brokes down all that you have begun? You son of a gun. You stupid, stupid son of a gun. My gun. My son. And ain't that fun? In a purple world the dreadstones does not matter. Not their numbers or their quality either. What we have here is a epic failure. Last week. I don't like it any more than you do. It is but a ring. A ring of darkness. Feed the fear, will you? Feed my fear? My hands are tided, blindsided. My love for a god that does not hide the scars, the sorrow or the drum of a broken guitar against my shut eyes. Peace? No peace. Can you trust it? If I was hungry for it, I could have buried it against the last restingplace of my soul. But I can't. I can't do it. Can't. Not yet, anyway. I don't no civil tone! And it just had to be november, did it not?

Help. I can hear myself drowing. By the bottom of my soulshard, I can see a love unstrained. I feel the same, but we both know the heart can change. There is no need to kill the pain. Picture him as you remember him. Not stuck in a box in a church. Rocket man, take him with you, will you? Fly safe with him? Bring him to the place where he can open his heart? Bring forth the void, the angry mob and the strickening sound of silence. Angel, don't weep. There is no one left to blame. Darkness, hold me thight. Love me, hold me, share me. By the power of greyskull, I shall provail!

Jeg tror det holder seg nå, gjør det ikke? Ikke så langt som Madonna, men mer enn prinsesse Diana. Håper jeg.

Goodbye, cruel world. I'm entering today. Goodbye, goodbye, goodbye.