tirsdag 21. oktober 2008

21. october.

"England confides that every man will do his duty".
For presis 203 år siden sto det et slag som er vesentlig for britisk historie. En Admiral Neslon klarte utenfor et lite sted ved navn Trafalgar å slå den spanske og franske marine ved å senke 22 fiendelige skip uten å miste et eneste selv. Hvorfor har dette noe med Skottland å gjøre? To grunner. For det første er Skottland under den engelske kronen. Og for det andre finnes det et monument over Horatio Nelson på Calton Hill. Fra denne åsen får man et mer oversiktlig bybilde også.

Grassmarked; the place for public executioner.
Er jeg ikke heldig? Jeg VISSTE det var noe med det stedet, jeg VISSTE det! Og selvsagt stemte det også. Joda, i eldre tid, da hygiene ikke var viktig og skitten ble kastet ut av vinduet med et fransk "pass på for vannet" ned på gaten der folk gikk rundt med høye heler og vel så det for å komme unna den ankeldype flytende møkka av menneskelige ekskrementer; da var det offentlige henrettelser som fant sted ved Grassmarked. Og hvilke henrettelser! Heksebrenning, grav- og likrøvere, beryktede irrer som William Burke og William Hare (http://www.scotshistoryonline.co.uk/burke.html for utdypelse. LESEREN ANBEFALES Å LESE LINKEN!!) samt den standardiserte uheldige personen som var på feil sted til feil tid og derfor var mest sannsynlig blitt anklaget som heks. Nå er det ganske enkelt et sted der arbeidere i signalgule vester graver opp den steinbrolagte bakken for å lage noe så trivielt som trikkeskinner (Edinburgh er en gammel by, slike ting har de ikke hatt kapasitet til tidligere). Og ikke bare her, de holdt på ved det skottene kaller "the Royal Mile" som er fra slottet til borgen - noe som ikke er en og samme ting. Let opp et kart, så ser du ulikheten.

The Ghost tour; Of Greyfriars Graveyard and the Mackenzie Poltergeist

Skottlands mest fotograferte statue er gravsteinen til en hund, tro det eller ei. Denne gravsteinen befinner seg innenfor Greyfriars kirkegård og er reist av de amerikanske tilhengerne. Egentlig en søt historie - hunden setter seg ved sin herres grav. Selvsagt er ikke hunder lovelige ved slike steder i slik en tid som da disse hendelser utspant seg, så Bobby som bikkja het, ble kastet ut. Og kastet ut på nytt. Og kastet ut enda en gang. Og på ny. Og igjen. Og atter en gang. Og gangen etter det også. Etter å ha føket på hodet ut av kirkegården et utall ganger gav utkasterne til sist opp og lot hunden bli. Smart trekk, for den la ikke på røret før 15 år sendere. 15 år ved sin døde herres side. Kan man oppspore slik lojalitet i våre dager?
Det finnes en annen versjon av Bobby som er mindre Disney-aktig. Den velger jeg å ikke fortelle.
På samme kirkegård som Bobby finnes en langt mindre hyggelig skapning. Jeg velger ordet "skapning", for vi vet rett og slett ikke hva det er. Uansett hva det er, går det under navnet "the Mackenzie Poltergeist". Og det er ikke en hyggelig skapning heller. Tvert om er det et av verdens mest og best dokumenterte ikke-naturlige fenomener. Denne tingen, dette vesenet, hva nå enn det er, har både ondskap og humor - særlig godt liker det/den å leke med mobiltelefoner og annet elektrisk utstyr. Nå var det eneste jeg tok med meg inn en klokke, så jeg var relativ trygg slik. Ingen av vår lille gruppe på totalt åtte personer (guiden er talt med) fikk tilsynelatende skade av oppholdet i "the black manosuleum". Spør meg om historien en dag eller søk opp på nettet om du vil vite mer.

Of property lost at the airport
En paraply ble etterlatt for den vemmelige damen i sikkerhetskontrollen.


Of the fox and the dead bird
I den skotske hovedstaden finnes det ikke andre dyr enn hunder i bånd, og da ikke mange heller. Katter eksisterte visst ikke. Fuglesang hørte jeg bare så vidt det var i en av parkene og ned mot havnen og bryggene måkeskrik. Av det jeg så var det noe som minnet om en rev; pilende gange, stor buskete hale og mørk bustete pels. Kveldstid var det dyret ble oppservert, så det kan ha vært noe annet, men jeg er overbevist om at det var en rev. Det andre "levende" vesenet jeg la øyne på var en fugl, død og stiv med stirrende øyne. Lenge ble den liggende også, noe som forsterker min teori om et kattefritt Edinburgh.


The weather report - windy.
Det blåste. Og når det ikke blåste regnet det. Og når det ikke regnet og ikke blåste lurte du på hva som hadde skjedd - du så rundt deg og oppdaget at du enten var innendørs eller i le for den kalde vestavinden. Totalt sett vil jeg si jeg var heldig med været - ikke for kjørlig og ikke for mye regn. Sol og blå himmel var det faktisk nok av. Men til gjengjeld var det enda mer vind. Jeg spurte, og taxistyreren sa at det alltid blåste, en uttalelse jeg lett kan tro på.


In the cold start of rain and winter
Oktobober, hva ellers?


Of scottish breakfest and haggis.
Ikke frukt, ikke annen melk enn til teen, men egg, bacon, haggis, bønner, en halv tomat og sopp. Alt sammen i den lokale puben next door, for frokost var ikke inkludert i prisen.


1917. Oktober-revolusjonen.
Rød Oktober. Tom Clancy og ubåter. (Lesing er obligatorisk før og under en flyreise.)

Den norske steinen.
“During the war years - 1940 to 1945. The Norwegian Brigade and other army units were raised and trained in Scotland. Here we found hospitality, friendship and hope during dark years of exile. In grateful memory of our friends and allies on these isles, this stone was erected in 1978”.

For nå vil ikke mer info følge i denne bloggen om forfatterens opphold i Edinburgh.

1 kommentar:

RS sa...

Greetings traveller Hoost! May I enquire upon whether or not your good self plan to attend the symphony this coming Friday.