onsdag 29. oktober 2008

En skulle tro det første snøfallet første glede med seg.

Dette er før du bruker en ekstra time på å komme deg hjem etter å ha stått i snøføyken nede ved stasjonen lengre enn du har ønske om. Etter å ha stirret ut på det hvite nedfallet fra ærverdigheten kl 7 om morgenen med planer om en lang og god dusj bestående hovedsakelig av varmt vann har en ikke tanke på kaoset som kommer til å oppstå. Busser nekter å komme, tog står stille og offentlig kollektivtransport har med ett blitt en straff for alle som næret håp om det motsatte. Og enkelte kjører fortsatt rundt med sommerdekk.

Konklusjon - En blir fristet til å tro at folk og fe i lille Norge ikke lenger er forbredt på en tidlig oktober-vinter etter så mye prat om global oppvarming.

Når så det er sagt kan vi synge Snøsangen.

mandag 27. oktober 2008

Ufullstendig

Uredelig, ugjort, uredelig, uendelig, uviss, uærlig, ubestemmelig, ulovelig, underlig, underfundig, uredelig, uærlig, underfundig, uredelig, upålitelig, usmakelig, underfundig, uærlig, ung, uredelig, ugjort, urettferdig, utilgjengelig, ufullstendig.
Ufullstendig, uoverkommelig, utilgjengelig.
Uredelig.

onsdag 22. oktober 2008

Ave Maria

En kappekledd skikkelse i munkekutte lang
Kledd i jordens egne farger stråler han forbi
Et slag, en hest, et hvin av en pil som suser
Den brynjebedekkede er uten motstand
Som en elv, slik som før en gang var
Slik som det tidligere aldri forsvant
Snart er det så ledes atter igjen
Ingen vet hvem som vil ramme neste gang
Ingen vet og alle bryr seg bryskt
Intet er tungen tvunget til tale
Intet er neglen under samvittigheten
Igjen var det du som sa
Den jordnære leter enda etter sitt
Og få kan og vil ofre assistanse
Til noe som kan forvekslet med et enkelt rop om hjelp
Ave Maria

tirsdag 21. oktober 2008

21. october.

"England confides that every man will do his duty".
For presis 203 år siden sto det et slag som er vesentlig for britisk historie. En Admiral Neslon klarte utenfor et lite sted ved navn Trafalgar å slå den spanske og franske marine ved å senke 22 fiendelige skip uten å miste et eneste selv. Hvorfor har dette noe med Skottland å gjøre? To grunner. For det første er Skottland under den engelske kronen. Og for det andre finnes det et monument over Horatio Nelson på Calton Hill. Fra denne åsen får man et mer oversiktlig bybilde også.

Grassmarked; the place for public executioner.
Er jeg ikke heldig? Jeg VISSTE det var noe med det stedet, jeg VISSTE det! Og selvsagt stemte det også. Joda, i eldre tid, da hygiene ikke var viktig og skitten ble kastet ut av vinduet med et fransk "pass på for vannet" ned på gaten der folk gikk rundt med høye heler og vel så det for å komme unna den ankeldype flytende møkka av menneskelige ekskrementer; da var det offentlige henrettelser som fant sted ved Grassmarked. Og hvilke henrettelser! Heksebrenning, grav- og likrøvere, beryktede irrer som William Burke og William Hare (http://www.scotshistoryonline.co.uk/burke.html for utdypelse. LESEREN ANBEFALES Å LESE LINKEN!!) samt den standardiserte uheldige personen som var på feil sted til feil tid og derfor var mest sannsynlig blitt anklaget som heks. Nå er det ganske enkelt et sted der arbeidere i signalgule vester graver opp den steinbrolagte bakken for å lage noe så trivielt som trikkeskinner (Edinburgh er en gammel by, slike ting har de ikke hatt kapasitet til tidligere). Og ikke bare her, de holdt på ved det skottene kaller "the Royal Mile" som er fra slottet til borgen - noe som ikke er en og samme ting. Let opp et kart, så ser du ulikheten.

The Ghost tour; Of Greyfriars Graveyard and the Mackenzie Poltergeist

Skottlands mest fotograferte statue er gravsteinen til en hund, tro det eller ei. Denne gravsteinen befinner seg innenfor Greyfriars kirkegård og er reist av de amerikanske tilhengerne. Egentlig en søt historie - hunden setter seg ved sin herres grav. Selvsagt er ikke hunder lovelige ved slike steder i slik en tid som da disse hendelser utspant seg, så Bobby som bikkja het, ble kastet ut. Og kastet ut på nytt. Og kastet ut enda en gang. Og på ny. Og igjen. Og atter en gang. Og gangen etter det også. Etter å ha føket på hodet ut av kirkegården et utall ganger gav utkasterne til sist opp og lot hunden bli. Smart trekk, for den la ikke på røret før 15 år sendere. 15 år ved sin døde herres side. Kan man oppspore slik lojalitet i våre dager?
Det finnes en annen versjon av Bobby som er mindre Disney-aktig. Den velger jeg å ikke fortelle.
På samme kirkegård som Bobby finnes en langt mindre hyggelig skapning. Jeg velger ordet "skapning", for vi vet rett og slett ikke hva det er. Uansett hva det er, går det under navnet "the Mackenzie Poltergeist". Og det er ikke en hyggelig skapning heller. Tvert om er det et av verdens mest og best dokumenterte ikke-naturlige fenomener. Denne tingen, dette vesenet, hva nå enn det er, har både ondskap og humor - særlig godt liker det/den å leke med mobiltelefoner og annet elektrisk utstyr. Nå var det eneste jeg tok med meg inn en klokke, så jeg var relativ trygg slik. Ingen av vår lille gruppe på totalt åtte personer (guiden er talt med) fikk tilsynelatende skade av oppholdet i "the black manosuleum". Spør meg om historien en dag eller søk opp på nettet om du vil vite mer.

Of property lost at the airport
En paraply ble etterlatt for den vemmelige damen i sikkerhetskontrollen.


Of the fox and the dead bird
I den skotske hovedstaden finnes det ikke andre dyr enn hunder i bånd, og da ikke mange heller. Katter eksisterte visst ikke. Fuglesang hørte jeg bare så vidt det var i en av parkene og ned mot havnen og bryggene måkeskrik. Av det jeg så var det noe som minnet om en rev; pilende gange, stor buskete hale og mørk bustete pels. Kveldstid var det dyret ble oppservert, så det kan ha vært noe annet, men jeg er overbevist om at det var en rev. Det andre "levende" vesenet jeg la øyne på var en fugl, død og stiv med stirrende øyne. Lenge ble den liggende også, noe som forsterker min teori om et kattefritt Edinburgh.


The weather report - windy.
Det blåste. Og når det ikke blåste regnet det. Og når det ikke regnet og ikke blåste lurte du på hva som hadde skjedd - du så rundt deg og oppdaget at du enten var innendørs eller i le for den kalde vestavinden. Totalt sett vil jeg si jeg var heldig med været - ikke for kjørlig og ikke for mye regn. Sol og blå himmel var det faktisk nok av. Men til gjengjeld var det enda mer vind. Jeg spurte, og taxistyreren sa at det alltid blåste, en uttalelse jeg lett kan tro på.


In the cold start of rain and winter
Oktobober, hva ellers?


Of scottish breakfest and haggis.
Ikke frukt, ikke annen melk enn til teen, men egg, bacon, haggis, bønner, en halv tomat og sopp. Alt sammen i den lokale puben next door, for frokost var ikke inkludert i prisen.


1917. Oktober-revolusjonen.
Rød Oktober. Tom Clancy og ubåter. (Lesing er obligatorisk før og under en flyreise.)

Den norske steinen.
“During the war years - 1940 to 1945. The Norwegian Brigade and other army units were raised and trained in Scotland. Here we found hospitality, friendship and hope during dark years of exile. In grateful memory of our friends and allies on these isles, this stone was erected in 1978”.

For nå vil ikke mer info følge i denne bloggen om forfatterens opphold i Edinburgh.

søndag 19. oktober 2008

Operaball; nå også med passende antrekk.

Som henvist i tittelen har jeg befunnet meg på årets Operaball, vært innom Operaen selv og gått rundt med en holdning verd et halvt livs trening og oppdragelse. Videre har jeg mistet mine sorte skinnhansker på et tog til Kongsberg, så om noen av de som leser dette vil gi meg julegave, størrelse smal - hint hint.

Etter vakten drar jeg ut av landet. Bare for en kort tid, så det blir ikke tid til å savne meg. Nå ja, savne meg tviler jeg sterk på at noen av dere gjør. Å jo da, det har jeg full rett til å mene.

Noe jeg selvsagt også gjør.

Frøken Scarlett har ikke ankommet scenen enda, men det skulle ikke forundre meg om hun tar over for Veronica. Nå ja, Veronica er det ikke alle av dere som kjenner heller. Veronica, ja... "Personifisering av overdreven fandyrkelse" tror jeg vi kan kalle henne. Spør om du er nyfiken, så skal jeg forsøke å svare så uavhengi av vedkommende som lurer (hvis det da overhodet er fysisk og psykisk mulig).

Overkommeligheter. Overkommeligheter som søvn, mat og sosialt liv. Overkommeligheter, ikke sant?

Dette er til alle dere kjøterfans - Bjeff.

lørdag 18. oktober 2008

Pussig hvordan mennesker bare ser slike ting.

For kort tid siden ble jeg fortalt at jeg har helt lik munn som Scarlett Johansson. Slikt blir en jo ikke lettere munnrapp av, så jeg takket for komplimenten, for noe sa meg at jeg hadde hørt navnet i en annen sammenheng før. Dette stemte selvsagt også.
For alt damen ante kunne jeg være en slekning...? Okei, det er vel å dra det litt langt, men det er ikke helt utenkelig, er det vel?

Bryr jeg meg egentlig? Nja, om noen andre ser sammenligningen og kan nikke vedkjennende vil jeg sette pris på bli gjort oppmerksom på sådan.

Sverdet står i garderoben sammen med mafia/James Bond-frakken, til høyre for den ligger Nazgul-hetta ved siden av de svarte skinnhanskene. Alt i alt en god kombinasjon.

Edinburgh, her kommer jeg!

mandag 6. oktober 2008

>You don't fool me<

Når du finner biter av livet ditt i gjenstander, gjenstander du ikke hadde latt øynene hvile på lenger, da er det like stort hver gang du kaster blikk på dem igjen.

I close the curtains and shut the world out
I hope not to fall apart
I whisper to myself that it will be all right
But I know it is a lie
I will never fully recover
I will never be the same again
Still I know some day
Some day it will be all right

I close the curtains and shut the word out
I hope not to be afraid
I wish for myself to all right
But I remember the lie
I don't presume to recover
I will never be sane again
Stillborn and a dark day
As this truly cannot be right

Det samme gjelder når det kommer til sanger.
Det samme gjelder når det kommer til spill.
Det samme gjelder for det meste, egentlig.

onsdag 1. oktober 2008

I materiellet.

Jeg befinner meg i en tilstand utenfor meg selv. En tilstand uten sorg, uten søvn, og mest av alt, uten andre. Uten andres forståelse for denne tilstanden, som i og for seg ikke betyr noe i seg selv, kan jeg ikke helt bevege meg rundt andre mennesker, selv om det er nødvendig. Er det kraftig og helt nødvendig, er det mulig å overstyre denne tilstanden. Men selv om det er mulig betyr ikke at jeg liker det, har lyst til det eller i det hele tatt gjør det. Enten skal situasjonen være alvorlig, eller så skal jeg bry meg godt om mennesket som behøver assistanse. Jeg er for eksempel ganske sikker på at om bil som nettopp hadde kjørt forbi meg og eksploderte foran meg med mange nok meters mellomrom til direkte fysisk skade vil jeg kunne være tilbake på et nanosekund og et halvt.

Ett av disse menneskene er
min søster.

Tilstanden ruller videre. Jeg vet ikke når den griper meg, rister meg, stryker meg over hodet, eller når den lar meg gå, slipper taket og lar meg falle ned på jorden igjen, svimmel og blodig forslått. Innvendig, aldri synlig. Denne tilstanden sier aldri på forhånd hvor lenge den skal være. Den kunne komme en skoletime, en eksamen, mens jeg går på gaten, på bussen (spesielt på bussen), på toget (der også ofte), når jeg har lite å gjøre, under en bok jeg har nesen oppi, mens jeg fører fingrene over tastene og trykker mykt på dem. Med ett er den bare der. Den tar tak i meg, løfter meg, løfter meg høyt, høyt opp, så høyt at jeg lett mister oversikten over hva som skjer nede på bakken. Noen ganger flyr den lett og sakte, andre ganger hardt og raskt. Noen ganger lar den meg lette ubekymret. Andre ganger ikke. Som oftest holder den seg i nærheten av der jeg er, så den kan slippe meg ned for en liten stund når jeg kaller på den til å gjøre så. Kan være jeg trenger å være til stede for noen rundt meg.

Liten tro har jeg på at denne tilstanden noen gang kommer til å forlate meg, andre stunder tror jeg den har gjort det for godt. Men den kommer alltid igjen. Alltid. Og hver gang før den har meg i sin omfavnelse, når jeg kjenner den ømt setter tentaklene i meg, da er jeg redd for hva jeg går glipp av her nede, hva som kanskje trenger mitt fokus og min konsentrasjon. For jo lenger den holder meg, jo mer forsvinner jeg fra denne verden. Så langt har jeg alltid vendt tilbake. For nå. En gang kan det hende jeg ikke gjør det. Ikke lenger kan. Og det både skremmer og forlokker meg. Skremmer fornuften og forlokker fantasien.

Skremmer, forlokker. Skremmer, forlokker.
Skremmer. Forlokker.