Irsk gladvold og det så vel

Jeg har bestemt meg for å ta med min bror på teater. Det er lenge siden vi har gjort noe felles, og han trenger litt kultur - spesielt når det er en kulturopplevelse jeg tror han vil like. Ikke kan han så mye om Irland og landets problemer, så en del av poengene vil gå tapt. Og liksom meg selv er han ikke spesielt fan av nynorsk heller. Men vet du hva? Det gjør ingen verdens ting; for dette kommer han meget sikkert til å like.

Tarantino ville vært stolt av Martin McDonagh, men det sier alle som skal beskrive forestillingen - noe derfor min bror sikkert vil like det. Sort humor, irske nasjonalkarrakterer, alt sammen verd en aften med stive lattermuskler og et oppriktig (og skadefro!) smil ut videre.

Er det noen som ønsker å bli med? Skal som sagt se denne forestillingen mer enn èn gang, bare så det er sagt. Slå følge, det er ikke dyrt, og tro meg - det er en opplevelse av de store (om en liker litt røffe tilstander, småvoldeligheter og morbiditet).

Alt i alt kom både Hanne og undertegnede ut med smil om munnen og lyspærestråler i øynene, samt med en glorie rundt oss. Hver vår glorie av pur sadistisk observatørglede. Nevnte jeg at hun likte bursdagsgaven?

Og som alltid har man funnet et godt sitat, selv om dette ikke vil være en verdig finito på slik en saftig sakralisert kveld (tross alt er jo teater hellig som fy, så jeg begår ingen synd ved å påpeke dets moralske og opphøyede betydning). Og her kommer det;
"Det var ikkje Marx som sa det!"