fredag 26. september 2008

39 kroner til London!? Det lyder for godt til å være sant…?

Det er det også.

Jeg har lett meg frem til noe jeg ikke kan forstå, men noe jeg liker mer enn jeg har godt av. Dette ”noe” er en serie. En Tv-serie. En Tv-serie jeg følger med på, godt krøllet oppi senga med en pute under PC-en og med noe snacks på nattbordet. Så lener jeg meg bakover til ryggstøet og ser på Battlestar Galactica. Til nå har jeg gjort meg ferdig med tre sessonger og venter spent på utgilvelsesdatoen til den fjerde.
I frykt for å røpe noe av det som skjer ovenfor folk som ikke har sett noe av Battlestar Galactica, kan jeg ikke uttale med om hendelser fra serien. Men jeg kan likevel beskrive et par av karakterene og selve begynnerplottet.

Lee Adama, sønn av Bill Adama, er Viperpilot. Han har fått i oppdrag å dra til Battlestar Galactica for å delta i dette stolte skipets avsluttingsseremoni der hans far er kommandør. Om bord på Galactica finner Lee Kara Thrace, en annen Viperpilot (Viper er navnet på et lite romskip, omtrent det samme som et jagerfly, om du forstår hva jeg mener). Denne personen sitter i kasjotten for å ha (for å bruke hennes egne ord) – ”stricking a superior ashole”. Nevnte ”superior ashole” er nestkommanderende Saul Thigh, en mann med sans for flaska og knalltøffe replikker. Når Kara ser Lee, aner vi mer enn tydelig en brukbar bakgrunnshistorie, for ut i fra samtalen deres finner vi blant annet ut av at Lee og Kara, samt Less og hans fra har sitt å stri med. Zak, Lees bror, står sentralt i begge konflikter.
Videre spinner historien oss til Caprica by, på planeten Caprica. Her får vi treffe (i to vidt så ulike sammenhenger) regjeringsmedlem Laura Roslin, stjernegeni Gaius Baltar og en mystisk og vakker blond kvinne. Denne kvinnen vil være meget vesentlig for handlingen senere, særlig i den første sesongen av serien, da hun representerer et høyt reelt problem for menneskene om bord på Battlestar Galactica. Baltar holder på med noe dataprogram innenfor det militære, selv om han åpenlyst er sivil. Roslin har vært på legebesøk og fått ille nyheter, noe hun reagerer på når hun og hennes assistent Billy er på vei til Galactica for å overvære avsluttingsseremonien, der kommandør Adama skal gi sin avskjedstale før han går av til en (forhåpentlig) rolig pensjonisttilværelse (selv om den skarpe leser allerede har tenkt ”ja, særlig at det kommer til å skje!”).
Tilbake på Galactica får vi se nesten samtlige roller delta i avslutningsseremonien til Battlestaren, der kommandør Adama overrasker med en cylog-inspirert tale (cylogene er en gjeng tenkende maskiner, skapt av menneskene selv). Adama vektlegger hvor viktig det er å være forbredt, være klar, og å ha en hensikt. Etter det drar Lee som eskorte sammen med Rosin og et par andre på vei mot Caprica.

Det er nå spenningen starter.Helt i begynnelsen av serien får vi svar. En øde romstasjon ble bygget etter en lang og ødeleggende krig mellom cylogene og menneskene, slik at de kunne opprettholde diplomatiske forbindelser. Hvert år sendte menneskene en delegat. Cylonene sendte ingen. Mange år har gått, og få levende husker cylonene som annet en et vondt minne, en krig som ble utkjempet av fedre og mødre. Vår representant for menneskeheten går inn og setter seg til rette, gjør det komfortabelt for seg selv. For komfortabelt, for utsendingen begynner så smått å nikke med hodet. Brått går en dør opp! To maskinielle vesener som bare kan være cyloner strener inn i rommet. Så følger en tredje skapning inn. Men hva er dette? Vedkommende er jo en smellvakker kvinne! Både mannen og seeren blir forskrekket av dette. Damen går helt bort til offiseren, og setter seg utfordrende ovenfor han. Etter et øyeblikks gransking kommer hun med følgende spørsmål. ”Er du i live?” ”Ja”, svarer den forskremte. ”Bevis det”, er det han får i retur. Etter det går ting litt galt. Damen griper muligheten til å benytte seg av en herre til tungetango før en missil slår inn i romstasjonen. ”Det har begynt.” (…)

torsdag 18. september 2008

Irsk gladvold og det så vel

Jeg har bestemt meg for å ta med min bror på teater. Det er lenge siden vi har gjort noe felles, og han trenger litt kultur - spesielt når det er en kulturopplevelse jeg tror han vil like. Ikke kan han så mye om Irland og landets problemer, så en del av poengene vil gå tapt. Og liksom meg selv er han ikke spesielt fan av nynorsk heller. Men vet du hva? Det gjør ingen verdens ting; for dette kommer han meget sikkert til å like.

Tarantino ville vært stolt av Martin McDonagh, men det sier alle som skal beskrive forestillingen - noe derfor min bror sikkert vil like det. Sort humor, irske nasjonalkarrakterer, alt sammen verd en aften med stive lattermuskler og et oppriktig (og skadefro!) smil ut videre.

Er det noen som ønsker å bli med? Skal som sagt se denne forestillingen mer enn èn gang, bare så det er sagt. Slå følge, det er ikke dyrt, og tro meg - det er en opplevelse av de store (om en liker litt røffe tilstander, småvoldeligheter og morbiditet).

Alt i alt kom både Hanne og undertegnede ut med smil om munnen og lyspærestråler i øynene, samt med en glorie rundt oss. Hver vår glorie av pur sadistisk observatørglede. Nevnte jeg at hun likte bursdagsgaven?

Og som alltid har man funnet et godt sitat, selv om dette ikke vil være en verdig finito på slik en saftig sakralisert kveld (tross alt er jo teater hellig som fy, så jeg begår ingen synd ved å påpeke dets moralske og opphøyede betydning). Og her kommer det;
"Det var ikkje Marx som sa det!"

Jeg vet ikke lenger, jeg.

”Så mangt merkelig har hendt, at å lære fager frues pris under kjærlige øksehugg fra en dverg, det synes meg ikke noe større under.”
Men det gjør derimot jeg.

Som så mange andre beveger jeg meg i takt. Takt etter hva, kan du spørre deg selv. Takt etter hverdagen din, kanskje? Hver enkelt av oss har jo små ritualer og eiendommelige hendelser vi ikke kan slippe unna med. Et av dem kan for eksempel være denne bloggen. Nå ja, det er ikke akkurat det beste eksempel, men et eksempel like vel.

Rent merkmystisk er det når det kommer til vekking. Særlig når det er andre du skal vekke og ikke deg selv. Særlig når TV’en ikke slår seg på og lager lyd så mobilen og backup’en må til for å redde dagen. Rent merkmystisk, det der.

Kosenkrans. Rosekrem. Saftig svans. Og nesten mett.

Sitatet er hentet fra side 411. Rom 411 er derimot tvers ovenfor flere jeg verdsetter.

Kald ananas. Kalt ananas. Min ananas? MIN?

”Skal du bjeffe hele dagen, lille hund, eller skal du bite?” Premie til den som gjetter rett (situasjon, skuespiller, film, regissør, plott osv)
Tips;
angryalien.com.

onsdag 10. september 2008

Jeg legger inn en egensøknad til undertegnede om å ikke nekte meg selv glede.

En snubler over så mangt. Jeg fant for eksempel tre cd'er jeg ikke trodde jeg kom til å få se igjen. Og dette var før jeg fikk meg egen pc - altså leeenge siden. Neida, bare et par år. Ikke så gæli' det, vel? For som heksen sa (i Disney's helaften tegnefilm Tornerose, vel å merke); "Og årene går." Er det negativt?
Anne Kat Hærland sier i sitt nye show "Gift, men ingen fanatiker" at folk motsetter seg alderdommen. Hallo!? Alderdommen er en helt naturlig del av livet, det. Flere jeg kjenner gleder seg til å bli gammel og vis, deriblant undertegnede selv. Gammel, altså, for vis tviler jeg litt på. Erfaren, tror jeg vi går for.

Jeg røyker ikke, jeg drikker ikke (for dette året, i alle fall), jeg bruker ikke penger på så mye, jeg er ikke særlig sosial av meg for tiden og jeg jobber som nattevakt. Om en legger alle disse tingene sammen, så har jeg det egentlig ganske bra. Nesten lykkelig. Ja, det vil jeg påstå. Lykkelig.

Rir de fortsatt?

En sol kan være så mangt. En sol er varmere, mer god, om du forstår, enn en stjerne. En stjerne er upersonlig. En sol er mer spesifikt, liksom en venn betyr mer enn en bekjent, og nær familie betyr mer enn fjern familie.

Jeg smiler, jeg. Kan du si det samme?

lørdag 6. september 2008

Apokalypse

La meg snakke om verdens undergang. Ikke på en negativ måte, ikke reelt, men i filmer, bøker, ideer. Spesielt ideer.
Du finner den over alt. Apokalypsen. Skjulte spor, åpenlyse sider, ville gjettinger, både dette og hint. Problemet er ikke å vite at den er der, at den kommer. Problemet er å vite hva du skal gjøre når den kommer. For den kommer, all right. Den kommer.
Enten det er zombier, romvesner, atombombehelvete, altødeleggende krig og elendighet, ekstreme værtilstander som et ironisk vink som følge av global oppvarmin, en sykdom, et virus, en fremmed makt med teknologi far greater than our own, maskiner, vampyrer, en ny istid, varulver, fantasivesener fra våre dypeste mareritt, mistenksomhet, en totalitær diktatorstat, en radioaktiv ødemark, en union av hele jorden mot noe vi ikke vet hva er. For den kommer. Apokalypsen. Og det er ikke noe vi kan gjøre noe med det heller. Det eneste vi kan gjøre er å være forbredt på den. Men forbredt på hva? Selve Ragnarok?
Forbredt til å overleve en nuclearwinter sidestilt utelukkende med Finbulsvinteren? Å holde seg i livet et øde sted der det ikke er sivilisasjon fordi byer og bygder har blitt rammet og nå enten under fremmed kontroll, smittefarlig eller bombet til før historisk tid? Ekstremt farlig vil det være uansett. Vil man holde sammen i små grupper og stole nok på hverandre til å vite at det er alle for en og en for alle? Eller vil man holde seg alene, bli småforstyrret i ensomheten, snakke til en bamse, en forball, en stein av underlig form… Da er det bedre å ha noen å snakke med, og denne noen bør være en annen av rasen homo sapiens.

Medmenneskelighet.


Det menneskelige er noe som kan bli glemt, men det er mer viktig enn vi aner. Ingen vil overleve lenge uten andre. Et par einstøinger vil det alltid være, men vi kan ikke satse på å beholde det som gjør oss til mennesker alene. Vi er sosiale vesener, og det blir bevist om og om og om igjen. Ergo kan vi ikke redde oss selv uten å ha andre med oss. Andre å støtte oss på. Jo, vi har en mengde trekk som gjør oss til Tellus’ største drittsekker, men selv en drittsekk har et ønske og et håp om å overleve, har han ikke? Faktisk er det som regel drittsekkene som klarer seg, for de er ikke tynget av moral, av hva som er rett og hva som er galt. De tenker på seg selv og hva som skal til for å holde seg i livet, om enn bare for å se neste dag. Survival of the fittest, som Darvin sa. Og han kunne ikke hatt mer rett.
Men uten andre mennesker, hvem er vi? Ingen. Ingen ting. En totalt nobody som går rundt og bare overlever. Ja, det er essensielt å holde seg i livet, men til hvilken hensikt? Hva tjener du og verden på om det bare er deg igjen og ingen andre? Ingen ting. Vel, du vil sikkert kunne knerte et par zombier, gjøre noen aliens pist og legge kjepper i hjulene på skjebnen, men til hvilken nytte og hensikt? Vil du ikke da ha tapt noe av det som gjør oss til ”høyere vesener”, det som skiller oss fra dyrene? Vil du ikke da ha drept din egen sjel? Å ta vare på det åndelige, det jeg kaller det medmenneskelige er i mine øyne helt umulig å gjennomføre på egenhånd. Alene vil du kunne ha dine instinkter, ditt liv og din helse. Men hva med din sjel og menneskelighet? Vil den være tapt for alltid uten andre?
”Det er i møte med andre en kan definere seg selv”, sa en filosof for mangfoldige år siden. Hvem kan hjelpe oss med å definere oss om vi sitter der med en rifle over skulderen, et spyd i hånden helt mutters alene med bare et våpen til trøst? Ingen andre enn oss selv. Og da blir det raskt til dette – ”det enkleste er pistol”.

Våpen.

Hvordan skal en kunne overleve Apokalypsen eller Ragnarok uten våpen?
Vi har sett det før, og vi vil se det igjen. Våpen og erfaring er makt. Den som har erfaring, kunnskapen, maten og våpnene, den er Elvis under slike omstendigheter. For hvem kan garantere sikkerhet når det ikke lenger finnes en stat, en regjering, en politistyrke, en hær, en nasjonal eller internasjonal plan for å hindre vår rase fra utslettelse? Hva om alt dette ikke eksisterer? Hvem skal ta kontrollen da? De overlevende? Det er ingen som har sagt hvem de overlevende kommer til å bestå av. Det er ikke noen form for garanti som sier at verdenslederen skal føre oss til seier. Faen heller, de kommer til å gå etter våre ledere først, knerte dem en etter en eller alle i samme slengen. Og så kommer vi til å stå der. Alle vi andre. Uten noen å følge. Hvem kommer da til å ta kommandoen? Prinsesse Nausicaä? General Raj-Singh eller kaptein Chen? Jack, unggutten fra Fluenes Herre? Kaptein Adama og president Roslin? Ellen Ripley? Oberst Kurtz?
Uansett hvem det er som tar kontrollen, så burde du håpe at de gjør en ting – få deg til å overleve. Og en god porsjon flask kan det hende du gjør det også.

Flaks.

En skal ha flaks, hvis ikke kan du bare legge deg ned og dø. Seriøst, om du ikke har gullhår i rumpesprekken eller en bataljon reddende engler på din side kan du kysse livet og saniteten din farvel. Glem alt du har lagret av erfaringer og hjemmelagd prosedyrer, ingenting, absolutt ingenting, kommer til å forbrede deg på hva du kommer til å møte når støvet har gitt seg etter første nedslag av hva det nå er som rammer oss. Du kan ha all verdens ressurser, mat og drikke for år fremover, våpen og ammunisjon til tretten regimenter, medisinsk tilgang verd et middels stort sykehus i Los Angeles, en New York-vilje til å klare deg gjennom alt sammen, en kynisme som gir deg plass ved nazistenes langbord, en leder du sidestiller med Gud Herren selv, håp og fremtid, samarbeid som en maurtue, teknologi og kraft, samt en smart plan om å slå tilbake mot de jævlene som tok over planten vår til å begynne med; alt dette er verd dritt om du ikke har flaksen på din side. Et streifskudd, ett bitt, et støvkorn, et par sekunder, galt sted, en mine, en skygge, et angrep uforbredt, en overraskelse, en feil sving, et flatt dekk, mangel på bensin, et magasin som låser seg, frykt, en kompis som ikke takler det lenger, uansett hva det er, så er det ute med deg. Og da hjelper ingen ting. Ikke noen verdens ting kan redde deg da. Det er et sting, men det er verdens sting.

Mat.

Hvordan skal du skaffe deg noe å spise når forsyningene ikke lenger er til rådighet? Jakte? Kan du jakte? I så tilfelle, jakte med hva slags våpen på hva slags dyr? Kan du tilbrede det du nedlegger? Er det noen som kan gjøre det for deg?
Det er en kjensgjerning at alle mennesker trenger mat og vann for å holde seg funksjonelt, og i hvert fall for å holde ut over en lengre periode. Om det er snakk om søppel fra det som en gang var vår så stolte sivilisasjon, rester fra et gjenglemt bord, så lenge det får deg til å overleve kan du virkelig ikke klage. Og om reservene går tomt, for de vil ta slutt en dag, så finnes det alltid noe som får oss til å holde ut litt lenger. Vi har historier om folks om har overlevd jordskjelv og blitt sittende fast klemt i flere dager uten å kunne røre seg, mennesker som har drukket sitt eget piss for ikke å tørke ut, tilstander der en har måttet spise andre mennesker (forhåpentligvis allerede døde), folk som har stappet i seg insekter og mark i ren desperasjon. Ekstreme tilstander krever ekstreme væremåter. Alt dette kan bli en realitet. Men hvordan skiller du mellom det som du kan spise og drikke uten bekymring? Hvordan kan du skille fluesopp fra kantarell? Kan du plukke bær og fukt, samt vite når hvilke bær og fukter skal plukkes, hvor de befinner seg og om de er trygge? Hvor lenge skal du steke ferskt nyslaktet dyrekjøtt over åpen ild og være sikker på at du ikke får matforgiftning? Hvor skal du få dette stykke kjøtt fra til å begynne med? Kan du holde deg på rasjoner som har en utløpsdato i mange år? Kan du holde utstyret ditt, enten det er til matlaging og forsvar av ditt eget liv rent og pent så det fungerer optimalt til enhver tid? Kan du bygge noe du kan kalle et hjem i all denne elendigheten?

Kunnskap.

Igjen og igjen kommer en tilbake til nødvendigheten av kunnskap, kunnskap om hvordan en overlever. Uten kunnskap er ens sjanser kraftig redusert.
Det jeg vil frem til, er at uten kunnskap etter verdens undergang. Hva er det som kommer til å være viktig? Jeg vet at jeg ikke vet noe som kommer til å være til nytte. Alt jeg vet er hva ti års obligatorisk skolegang, tre år på videregående med vekt på teater, ett år på folkehøyskole med hovedfokus på skriving, opphold på ulike steder, hvordan en forholder seg til ulike personer i ulike situasjoner og selve livet har lært meg. Kan jeg noe om å finne mat? Nei. Kan jeg lage meg et våpen av saker jeg plukker opp av ruinene? Nei. Har jeg drept noen før? Nei. Er jeg kynisk? Nei. Er jeg i ideell fysikk form? Nei. Kan jeg klare meg en lang tid uten noe å spise? Nei. Kan jeg ta vare på meg selv alene i skogen uten annet enn det jeg klarte å raske med meg på vei ut døren før ”noe/noen/det” kom? Nei. Kan jeg finne meg mat selv utendørs uten å gå på en restaurant eller fastfoodsjappe? Nei.
I tillegg kommer den nødvendige kunnskapen om hva som har skjedd, hvordan det skjedde og det nødvendige hvorfor. Det er menneskelig å feile, men det er like menneskelig å ville plassere skyld.
En ting jeg kan svare positivt på er dette: Er jeg heldig? Nja, håper på det, men bare tiden vil vise meg rett/urett. For litt flaks har jeg. Det er vel det eneste jeg har å rutte med også, om jeg skal se over listen her. Men flaks nok til å overleve? Det tviler jeg sterkt på. Ergo er det mye som teller i mot meg når apokalypsen kommer. Jeg ville ikke veddet på meg selv, for å si det på den måten.
Så er jeg forbredt? Nei. Men jeg burde kunne bli det.



Alt jeg ønsket meg var en apokalypse. Apokalypse nå.

mandag 1. september 2008

Hvilken side er vi på?

"Vi er på demonenes side. Vi er ondskapens menn i Paradiset. Sendt av Døden for å spre ødeleggelse og undergang der vi går. Jeg er forbauset over at du ikke allerede visste det."

En mann hadde dette svaret. Han gjorde ting, ting han visste var galt, men fordi han ikke så noen annen mulighet, var han nødt til å gjøre dem. Den mannen var en gang nestkommanderende på Battlestar Galctica.