mandag 14. juli 2008

Min ulv, min ulv, hvor har du dratt, min ulv?

“Even a man who is pure in heart,
and says his prayers by night,
can become a wolf when the wolfbane blooms,
and the autumn moon is bright.”
Slik forteller i alle fall verset.

Som liten har jeg alltid likt å drømme meg bort, enten det var i skogen med hunden eller alene i sengen om natten. Jeg drømte om monstre og ville dyr, jeg drømte om helter og sverd, jeg drømte om pistoler og pirater, jeg drømte om alt som ikke fantes i denne verden til en liten gutt. Likevel var det ekte for meg, uansett hva andre vil ha meg til å tro. Jeg dro ut på eventyr, jaktet ville menn og drager, krysset elver og endeløse skoger, red på hester og ulver, sloss med bjørner og tallløse fiender, kom hjem med sår på knærne og hull i tøyet. Kort sagt gikk det for seg når jeg dro ut i fantasiens land. Ett av de trekkene jeg nå husker best, var at det sjelden var noen med meg, enten fra fantasi eller virkelighet. Jeg var alltid alene når jeg forsvant inn i den verden der alt dette var reelt. Et ridedyr, men ikke et tenkende vesen til følgesvenn. Bare jeg og mine våpen, et sverd eller gevær, alt ettersom hva jeg forestilte meg av tidsperiode. Om det var indianer eller cowboy som sto mitt hjerte nærmest kan jeg ikke huske, men jeg liker å tro at jeg var begge deler like mye, selv om minnene som cowboy er lettere å oppdrive for meg nå mens jeg skriver dette. Likevel, det er noe jeg alltid må ha hatt i disse lekene jeg lekte alene for meg selv. Og nå vil jeg be deg om ikke å gjette eller få bilder i hodet.

Ingen kommentarer: