mandag 21. juli 2008

Lovesick

Det betyr å være syk av kjærlighet. Men er det negativt eller positivt?

Jeg føler meg kjærlighetssyk akkurat nå. Strengt tatt burde jeg snakke med noen om dette, men jeg får det likesom ikke helt til. Det er lørdag og jeg har ingen andre planer for intimitet enn et møte med vaskemaskinen og kassadamen på nærmeste matvarebutikk. Men det er en god ting, er det ikke? At jeg er rede for å bli forpliktet, mener jeg. At jeg vet hva jeg trenger. Litt romantikk, litt kjærlighet, en jeg kan si ”jeg elsker deg” til nede fra gaten hvor hun lener seg ut vinduet i andre eller tredje etasje… Okei, jeg er kanskje ute på tynn is her nå, merker jeg. Det er ikke det å være sammen, det er å ikke være ensom også. Det er ikke sex, det er kjærlighet. Romantikk, en jeg kan gjøre ting for, en jeg kan stelle med, tulle med, le sammen med, klemme og kysse og si ”jeg elsker deg”, det er edelstener i øynene på jenta som svarer meg. Okei, okei, jeg flytter til Trondheim om en måned. Et hvert forhold her nede kan aldri nå den gløden jeg så lidenskapelig lengter etter på så kort tid. Kanskje jaktmarkene er bedre nord?

Okei, drit i jaktmarkene nordpå, for det ser ut som jeg går ut mot de evige nå. Savn og snufs og triste hendelser hele veien fra en serie du egentlig ikke viste du likte så mye til det å være trist alene, både rent fysisk og symbolsk. Av og til skulle jeg ønske jeg var del av en venninnegjeng som sto hverandre nært, og dette er ikke bare fordi jeg ser hvor godt Carrie, Charlotte, Miranda og Samantha har det. Dette er meg som ønsker å ha en jeg kan ringe til og bare si ”kom over” som faktisk gjør det. Spørsmålet er; om jeg hadde en slik venn, ville jeg ringt? Kan man virkelig være så gode venner at en ikke får skyldfølelse av å rette oppmerksomheten mot seg selv når det trengs?

Get it to York.
Go to New York. Det er nesten mer sannsynlig å gjennomføre enn et lykkelig forhold, og minst like realistisk. I det minste er krever det bare gjennomførelse fra min side. Ergo kan jeg klare det helt selv, alene, uten å måtte stole på noen andre for å få det til å bli realitet. Da har jeg mer tro på det fremfor noe som krever et samarbeid med en annen person. Du kan så sjelden stole på andre personer, og hvor sjelden jeg kan stole på meg selv. Vite fullstendig hva det er jeg gjør. Kan man noen gang gjøre det? Vil det ikke alltid være usikkerhet, en mulighet for at en tar feil, dog en liten en sådan?

Irske sanger kan være enten groteske og bloddryppende eller pripne og religiøse. Eller begge deler, for den saks skyld. Irske sanger er koselige, synes nå jeg. Fine melodier, god stemning, lette å like og danse/bevege seg til, trampe til, slå hendene sammen i fint (og fullt) lag. Irsk musikk får meg som oftest i bedre humør. Tøyvask gjør som oftest ikke det, men den stille morgenen hvor en går og bretter klesplagg i takt med din egen rytme før frokosten (kanskje på tide med den også?)

Kirken var ikke åpen i dag. Søndag, og det ser ut som de holder på med å pusse den opp. Jeg regner med at kirkegjengerne har fått beskjed en uke i forveien, noe jeg gikk glipp av da jeg var i en betraktelig mindre og betraktelig mindre hyggelig kirke. Risør kirke, det var. Dårlig prest var det også. Ergo fikk jeg ikke gått til gudstjeneste denne uken. Hadde muligheten til å skrifte lørdag, men jeg gikk ikke inn. Jeg kjenner ikke ritualet. Derfor burde jeg kanskje ikke kaste meg inn i det. Jeg gjorde det i alle fall ikke. Og der gikk min eneste mulighet til åndelighet i et gudshus, selv om jeg ikke viste det på den tiden. Synd, men sant. Synd, men slik er livet.
Ce la vi.

C'est la vie, som det egentlig heter da.

Daisies. Blomster. Sorte blomster. Sorte blomster med hvite hoder på en eng av grønt. Vind som rufser dem i håret og får kappene deres til å blafre. Fiolinmusikk som soundtrack. Soundtrack of your mind. Do you hear me calling?