Melankoli over spinn av tanker tenkt før

Jeg lengter etter et sted å tilhøre. I et kort sekund virker ønsket sterkt nok til å ville gjøre noe drastisk for å oppfylle det. Nope. Jeg kommer ikke til å gjøre noe.

Park.


Mr. Darcy



Fortid er hva fortid alltid er. Uka mi har endret seg til det verre.

Hvis du legger ved tanken på at jeg er slik jeg var et par måneder og uker tidligere, er jeg fortsatt den samme. Eneste som har endret seg er jenta, siden det ikke er den samme. Det er to vidt ulike personer. Fortelle? Nei, jeg vil helst ikke. Vil ikke bli skuffet.

Marit jobber på Tusenfryd. Marihøne.

Under huden. Blod. Rødt kjøtt. Bass og fjes inne i deg. Kan du stoppe det?

Du lever hva du har. Hva jeg har, det er et liv som arbeidsmaur, noe jeg også liker. Venner har jeg. Familie har jeg. En stor facinerende situasjon. Det er egentlig ingenting jeg trenger, er det vel?


Å ønske seg noe en ikke kan få er menneskelig. Å ikke ville akseptere sitt eget ønske fordi det ikke kan realiseres gjør at en kan bli gal foran speilet. Humlesnurr sa det, så da må det være sant.


Shut the door, please.

Dører, muligheter, tog, planer, reiser, mål, hendelser, elskverdighet, ensomhet. Av så mange grunner vil jeg alltid beskrive meg selv som ensom.

Ensomhet i fellesskap. Ensomhet når en er sammen med andre. De korte blaffene jeg glemmer det, enten for situasjonens skyld eller annet. Men ensom er jeg alltid, uansett. Nå begynner dette å minne om emosetninger, jeg vet, men vil ikke gjøre så mye med det.

Mårer er rare dyr. Når en skal skrive et ord og bommer var det en som sa til meg at en skulle gi blaffen da det var bedre å fortsette enn å endre på fortiden - på det en allerede HADDE skrevet. Litt uenig med han, må jeg innrømme, selv om tanken er fin.


Uenighet er bra av og til. Da er det lettere å komme til utvikling. Dessuten er det behov for diplomati og gode snakkere. Jeg er ingen av delene, ikke diplomat eller politikertunge.

En konsert på lyden.