lørdag 28. juni 2008

“The man was dying in my arms. What the fuck was I supposed to do!?”

Everybody panics. But not me. Everybody but me. Not now. And that you don’t do is start shooting everybody.*

Forleden dag…
…hadde jeg besøk av et par venner som aldri hadde truffet hverandre før. Ikke særskilt unormalt, tenker du, alle har venner som ikke har møttes ansikt til ansikt. Det var det ikke heller når jeg referer til det i en blogg der mye befinner seg på eller litt over kanten. Hvorfor reportere om trivielle hendelser? Vel, hva annet skal en rapportere om når en ikke lider/brenner av en sterk politisk, religiøs eller annen overbevisning som gjør det viktig å holde på med det de på godt amerikansk kaller ”broadcasting”?

Jeg tilhører ulike og flyktige små grupper på kanten av normale mennesker forståelse, det medgir jeg gjerne. De fleste som kjenner meg kan også si seg enig i dette. Funnet meg til rette i diffuse sammenhenger og langs særegne personers akse har jeg. Slippe løs sider av seg selv mesteparten av oss ikke vil vedkjenne seg.

Sara -
Er du forsatt pasifist når de begynner å gnage på gitaren din?
Ruben -
Vel, jeg hadde håpet på at de hadde begynt å gnage på meg først…

Pizza!
Venner. Hva mer kan en si? Flere av menneskene jeg tilbringer tid frivillig med tilhører et lite samfunn i seg selv. I en sirkel er det alltid noen du ikke kjenner så godt. Men du legger bånd på deg, både for ikke å skremme vedkommende, følge normalitetens normer og regler så godt du vil for å lete opp sider dere kan ha til felles. Jeg pratet en gang mer enn fem minutter sammenhengende med en gutt fra Stavanger som ikke likte fantasy, og som presterer å åpne med denne replikken når jeg helt tydelig sitter beslukt med Harry Potter del 7. Realsime i litteraturen var det han foretrakk, for når han hadde lukket opp en bok og lest setningen ”Anne gikk en tur i parken med demonen sin” hadde han blitt fysisk dårlig og orket ikke lese videre. Jeg synes synd på han, nå i ettertid. Tenk, det stakkars mennesket kunne ikke ha rom for noe så virkelighetsfjernt som en demon i hodet sitt. Jeg er oppriktig lei meg på hans vegne. Men igjen, han vet ikke om noe annet enn den illusjonen han lever i. Kanskje han er lykkelig. Kanskje han liker rosindrops?

Zombier og levende døde er også et tema for seg selv. Zombier, eller noe som har sterke fellestrekk med beskrivelsen og begrepet, befinner seg nemlig på grensen mellom fantasy og science fiction. Du finner det i både moderne og eldre sammenhenger; Filmer som ”28 days/weeks later” hvis handling omhandler zombielignende kreaturer, trege og hø-ende vesener du må drepe (og som bare kan drepes) med hellig vann på vannpilene dine i spillet Thief (de egner seg utmerket godt til å slukke fakler og), døde trollmenn vekket til live i Harry Potter, de levende døde som tar over det 20. århundret i diverse filmer (Night/Dawn/Day of the Dead for å nevne tre av dem i en sammenheng), og jeg er ganske sikker på at de finnes i fremtidsversjoner også. Zombier var det Sara og Ruben pratet om, sånn hvis det har vært uklart tidligere i teksten.

Fanfiction er noe jeg ikke har et rundt begrep om. Det lar seg liksom ikke bli oppsøkt, for jeg finner meg alltid på andre sider når jeg er tilkoblet World Wide Web. Hvilke sider jeg er tilknyttet? Vel, denne er jeg ganske glad i for eksempel. Facebook. Andre venner som blogger. ungbdsm.no er også verd et besøk. Først når er det slik at jeg er tilknyttet befinner jeg meg som regel på Majorstuen bibliotek, og da sier det seg selv at begrensingene er logiske. Enda har jeg en forestilling om rett og galt, selv om den som alt annet også er ukonstant. Jeg gidder ikke en gang liste opp det jeg ser på som ikke kan endre seg, for da gjør det nettopp det likevel. Og det ikke å si noe, da er det såpass stekt at jeg må betro meg til noen om denne sannheten, men så blir den byttet ut den og. Frustrerende slik, men det er livet mitt, og jeg er vant til det.

Marit sa en gang at jeg var flink til å blogge på en Veronikask måte. Er det fortsatt en sannhet?

*Med mindre de er aliens du har med å gjøre, selvsagt. Da har du all rett til å fyre løs med plasmariflen din og ha en grei samvittighet etterpå.

Murre over situasjon og M som fortsatt er f.

Ingen kommentarer: