Kort tekst som sikkert ville blitt en fascinerende bok. Noen som ønsker å kommentere denne saken her?

Den angomeriske krysseren Spareriet gled gjennom den lille galaksen Brontonixia. Skipet, som befant seg i Langsk-klassen, var en av det angomeriske rikets kraftigste stjernekryssere i denne delen av universet. Med seg hadde den syv hundre tusen, førtiåtte hundre og syttitre kampklare jagere av Liaktol-modellen, populært kalt ”stjernestøv” siden de bare var utstasjonert ved skip av Langsk-klassen eller ved den angomeriske hovedstaden. Hver jager tilhørte en gruppe bestående av femtiseks Liaktoler og tretten Skrukser, som fungerte som tyngre skyts. En av disse jagergruppene var stasjonert under løytnant Harkings, som for øyeblikket lå og sov i sengen han hadde fått utstasjonert tre måneder tidligere. Harkings var 22 år gammel, men likevel en kjent skikkelse i miljøet på brua. Blant annet hadde kaptein Krokrykk et særskilt godt øye til den unge lovende løytnanten, men de grunnene skal vi ikke gå inn på nå.
Ombor på Spareriet var det 11 kapteiner og en kommandør der kommandøren var øverste leder og ansvarlig for skip, mannskap og personaltoalettet i trede etasje som bare han fikk bruke. De resterende av lederstillingene, kapteinene, hadde hver sin praktiske funksjon hvor minst fire av dem alltid var på vakt uansett døgnrytme. To av dem satt komfortabelt i behaglige stoler ved en av storskjermene på skipets offiserdekk i 27 etasje og fulgte med på et av skipets mange elektroniske stjernekart mens de diskuterte navigasjon gjennom spesielt i turbulente galakser (med turbulente menes omfattende krig og kraftige stjernevinder) uten å la skipet komme til skade. Den tredje vakthavende kapteinen sto et stykke bortenfor og så ut over den nærmeste utsikten Brontonixia hadde å tilby, mens den fjerde kapteinen for øyeblikket var på kvinnetoalettet og kastet opp restene av det hun personlig mente hadde vært en ytterst dårlig middag.
Kapteinen ved vinduet snudde seg, men ikke så brått at den røde halvkappen flagret mer enn nødvendig for å gjøre en dramatisk og slående effekt, som dessverre var helt bortkastet da de to andre knapt la merke til at han var der eller hadde snudd seg. Han kremtet.
- Vi har fortsatt et par timer igjen før vi når Barak Toloso.
Samtalen ved stolene som nettopp hadde sentrert seg om et tilfelle av radioaktive asteroider av middels størrelse og hyppig fart, samt hvordan man skulle kunne klare å passere disse uten energiskjold når man hadde en krysser av Liaktol-klassen med å gjøre, stilnet.
- Vi vet det, kaptein Korsu, sa den ene av dem. Han var blåkledd og hadde en grønn knapp over den venstre skulderen, noe som viste at han var senioroffiser av første grad.
- Den eksakte tiden er 100 og 14 minutter, kaptein, sa den andre. Han var også kledd i blått, men i en noe lysere tone. Dessuten manglet han den grønne knappen på den venstre skulderen.
- Kaptein Egu, kaptein Irusu, jeg er fullstendig klar over at dere vet når den beregnede avstanden er tilbakelagt. Det jeg lurte på var om dere hadde tatt med dette i betraktingen.
Kaptein Korsu kastet blikket tilbake dit han tidligere hadde stirret og ble raskt fulgt av to par hoder til.
Rundt den nærmeste planeten surret det et utall mindre elementer, noen få av dem store nok til å betraktes som måner. En av disse månene hadde form som en eplekake, tenkte kaptein Egu, som var sulten og ikke hadde fått i seg middag enda, før han fikk øynene opp på nettopp hva kaptein Korsu hadde siktet til. En av de kretsene objektene hadde løsrevet seg fra den tidligere banen sin og hadde kurs rett mot Spareriet.
- Datamaskin, beregn avstand og kurs til imøtekommende element! bjeffet kaptein Irusu. Ordenen ble straks etterfulgt da en ikke-menneskelig stemme et halvt sekund senere svarte like lydig som bare en ikke-menneskelig stemme kan:
- Avstanden til imøtekommende element er beregnet til 721 lyssekunder med en fart på to hundre og seksti tusen kilometer i timen, noe som utgjør et eventuelt sammenstøt om nyaktig fjorten minutter og elleve 11 sekunder.
Kaptein Egu kastet en spørrende sekund i retning kaptein Korsu for å få med seg reaksjonen hans. Som vanlig var den like tydelig som et meteorittnedslag i en steinørken utenfor Uguru Krashi om høsten ved soloppgang.
- Kan det være mulig at det objektet der ute kan falle ut av sitt kretsløp og forandre kurs så plutselig og radialt uten en ytre påvirkning?
Kaptein Irusu snakket mest av alt til seg selv, bare for å sette ord på tankene. Kaptein Korsu ristet på hodet.
- Nei, jeg tviler på det. Og jeg tror ikke vår tiltrekningskraft er stor nok til å dytte noe på den størrelsen ut av kurs heller.
- Når en ser på de andre objektene, prøvde Egu seg på, - er det tydelig at bare er dette ene elementet som reagerer slik.
- Korrekt observert, kaptein Egu.
- Takk, kaptein Irusu.
For sitt indre så Korsu for seg de to kapteinene kjærtegne hverandre lidenskapelig liggende på en stor bok bak en datamaskinskjerm det sto JEG ELSKER REGLER skrevet i enorme turkise bokstaver ned langs sidene.
- Den kommer nærmere, bemerket kaptein Egu tørt, i et tappert forsøk på å imponere de andre, som selvsagt ikke lot seg imponere det spor, ved å virke mindre enn åpenlys.
De to andre kastet først et blikk til hverandre før de snudde seg mot kaptein Egu, som nå hadde forstått at det ikke var smart å si det han trodde var smart uten å konfigurere seg med sin mor først, som tilfeldigvis var den kvinnelige kapteinen som fortsatt befant seg på dametoalettet til høyre i 26 etasje, men som ikke lenger vrengte magesekken over vasken.
- Det er et gorotisk lasteskip! utbøt kaptein Irusu indignert.
- Alle skjold opp øyeblikkelig!
Ordenen ble tatt til følge så raskt at de knapt merket at den var gjennomført. Nå gjensto det bare å finne ut av hva den enslige frakteren der gjorde der ute.
- Hva gjør en…
Lenger kom ikke kaptein Egu før en ikke-menneskelig stemme avbrøt han:
- Alarm, alarm. Vi er nå innstilt som mål. Alarm, alarm. Fiendelig romskip. Aktiverer mottiltak.
- De planlegger å skyte! ropte kaptein Irusu.
- Aktiver automatisk gjengjeldelse av enhver form for ildgivning!
- Automatisk gjengjeldelse innført.
- Gi oss beskjed om hva de skyter med før vi returnerer ildgivningen, ba kaptein Korsu om. Den ikke-menneskelige stemmen bekreftet dette mens de to andre kapteinene så dumt på han.
- Jeg vil ikke at vi skal utslette dem for en sonde.
- Det kan være nukler i en sonde! (nukler er dødelige for alle som ikke puster co2 gjennom larveføtter, noe ingen anstendig angomerisk statsborger kan og gjøre noen gang)
- Likevel. Jeg er øverstkommanderende på denne vakten nå og det er jeg som bestemmer.
Det kom et halvveis kremt fra heisdøren som nettopp hadde åpnet seg. Kaptein Krrrishsiu hadde ankommet broen noe sjanglende og med dårlig parfymelukt hengende etter seg. Hun hadde ikke klart å regulere mengden duft som ble sprayet på enhver som gikk ut av dametoalettet da systemet enda slet med å regulere og identifisere angomerisk kvinnespy (hvilken kvinne vil frivillig vedkjenne seg at hun nettopp har kastet opp?), noe som hadde gitt teknikerne et dugelig problem da de konstruerte dørene med tanke på enhver situasjon som kunne oppstå på et angomerisk dametoalett. Denne ankomsten la et kort brudd på den opphetede diskusjonen mellom kaptein Irusu og kaptein Korsu før kaptein Egu raskt gav en feilaktig statusrapport.
Kaptein Krrrishsiu gulpet litt, svelget tungt og sa med så lite verdighet hun gadd å presse ut gjennom den øverste nesen;
- Ingen ildgivning før vi vet hva de vil.
- Men kaptein, de er gorotere!
- Jeg hadde en gang en elsker som var goroter. Fantastisk fyr. Vil du diskutere saken med meg på seksøyeshold senere? (alle angomeriske kapteiner får tildelt et ekstra øye, en halv hjerne, to sett med stemmebånd og et løyve til å praktisere ubetinget kjefting for å holde styr på alt sammen når det er hektisk på brua, noe det nesten alltid er)
- Fiendelig romskip har nettopp avfyrt et sett (et sett er halvparten av den totale ildgivningen et romskip kan komme med, avhengi hvor mange våpen skipet har, som i dette tilfelle betydde tre raketter siden et gorotisk lasteskip av bundet av tallet seks på alle mulige måter) raketter bestående utelukkende av TITT’er (står for Tenkende Intelligente Totale Trusler da gorotiske våpenplanleggere er ikke kjent for fantasifulle beskrivelser).
- Tre TITT’er? Spareriet kan ta tretten av disse i en enkelt kahytt og likevel ikke behøve å male den om etterpå, lo kaptein Egu selvsikkert nå som mamma var her og kunne irettesette de to andre om de motsatte seg han.
Det kom et lite bump, og så en metallisk stemme som ble kaste gjennom hele Spareriet.
- Vi vet dere har det. Overgi dere eller smak våre…
Lenger kom ikke stemmen før vedkommende som hadde sendt budskapet ut til Spareriet var utslettet, sammen med resten av det gorotiske lasteskipet og et utall små asteroider som tilfeldigvis hadde vært innenfor en fem tusen meters omkrets av romskipet. TITT’ene hadde snudd seg mot sine egne utsendinger da de hadde forstått at det var umulig å trenge gjennom skjoldene på Langsk-krysseren. Og siden det eneste de viste var hvordan å ødelegge romskip hadde de snudd seg mot det nærmeste målet, nemlig det gorotiske lasteskipet. Tilbake sto fire perplekse kapteiner på brua i 27. etasje og lurte på hva som nettopp hadde hendt, om noen hadde tatt seg bryet med å filme hendelsen og om de skulle informere kommandøren om denne (interessante?) hendelsen.