Dagen kom, og jeg ventet på signal. ADVARSEL: LANGT INNLEGG

Fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck.
Fuck, fuck, fuck.

Fuck! Fuck me!

Jeg får lyst til å slå i bordet, kastet hodet mot veggen, kjøre kroppsdeler gjennom vinduet, gå i kirken for å bøte på mine synder, bli liggende i sengen og lukte på t-skjorta mi fra kvelden i forveien, lyst til å buse ut med sannheten i iver ovenfor samboeren, lyst til å fortelle hele verden om den fantastiske situasjonen jeg fikk oppleve, lyst til å krype under dyna og trekke den over meg igjen og bli borte, ønske det som skjedde til å bli ugjort, glemme det, gjøre bot, kontakte det rette vedkommende, se hva som skjer, leve videre uten forhåpninger. Leve videre uten forhåpninger. Leve videre uten forhåpninger. Å leve videre uten noen særlig forhåpninger er nok det lureste. Unngå å bli skuffet, om enn hvor lite.

En kveld ute i natten til morgenlyset demrer og du vandrer opp hovedgaten ved siden av fekteren i sort. Slike ting hender bare så alt for sjelden. Jeg endres, det gjør jeg. La meg hviske i øret ditt. Engel.
Timer som forsvant, en hengiven sjel med halsbånd på, en jente i rødt med krøllet hår. I see your eyes. Men gjør jeg det rette? Gjør jeg noen gang det rette? Det er ikke lenger det ondes problem, det er det rettes problem. Hva er korrekt oss mennesker i mellom? Mitt problem for tiden, vil jeg påstå og si høyt. Være så arrogant og pompøs at jeg vektlegger eget skille av rett og galt. Galt kan ende i galgen for min del. Billedlig, selvsagt. Jeg snakker tross alt om hvordan en skal oppføre seg mot andre i ulike situasjoner.

En situasjon oppsto i går jeg ytterst sjelden har befunnet meg i, hvis da ikke for første gang. For å forstå min gnaging om dette må enkelte fakta legges på bordet.
- Jeg flytter til Trondheim til høsten.
- Jeg finner tanken på et avstandsforhold forlokkende, men likevel skremmende.
- Å få kontakt med noen så brått og så forskjellig hva jeg er vant med.
- Jeg er av natur ikke særlig dominant av meg.
Med disse fakta til etterretning kan jeg beskrive kveldens forløp. Som alle andre store kjærlighetshistorier (dette er ikke en stor kjærlighetshistorie, la meg bare presisere) starter denne med at jeg traff en jente. En jente med rød topp, grått skjørt, hvite små halvsokker og krøllete gult hår. En jente med halsbånd på.

For de av dere som kjenner meg godt eller min legning innen BDSM, vet at jeg liker å si at jeg bygger livet mitt på to setninger. Den første er ”konstant variert” og den andre er ”jeg lever for å tjene”. Å tjene andre er i BDSM sett på som å være submissiv, det vil si underlegen. Nå ja, jeg er ikke den som tar så mye plass i de fleste sammenhenger, og om jeg gjør det, så vil jeg som regel ha fysisk eller verbal kontakt. Denne gangen bare skjedde ting.

Vi befant oss i sjette etasje på Tøyen; en gjeng der jeg bare kjente to fra før av, og hadde truffet en tredje to ganger før, de fleste kristne og uten alkohol i starten av sammenkomsten (jeg og ei annen begynte med sympatiseringsdrikking for å holde han som hadde med seg alkohol ved godt selskap). Etter hvert ramlet folk inn og tok seg til rette med vin og øl, dog i mer anstendige mengder enn voksne selskaper. Stemningen var lett og ledig, selv hadde jeg for anledningen trukket på meg mine regnbuesokker med tær, en oppbrettet bukse som fungerte som kortbukser før solen gikk ned og en sort t-skjorte fra en venninne jeg er meget glad i (både t-skjorta og jenta).

Så begynte ting å skje.

Jeg har blitt fortalt at jeg er god med fingrene når det kommer til det å gi massasje. Det ble jeg fortalt denne kvelden og. Av så mye som fire. Den fjerde bare smilte, mens den femte gav meg en klem da jeg ba om det via hint. Dette var nevnte jente som historien begynner med. Det ble mørkt, det ble allsang og det ble en ytterst facinerende kombinasjon av kristne mennesker og Sm. Når sant skal sies var jeg ikke den som brakte tema Sm på bane, men må stå til rette for å ha fyrt opp under ilden da jeg raskt kastet meg inn i diskusjonen. Tatt i betraktning at det ble ytret ikke mer enn to ganger som jeg fikk høre senere på natten, var det håndjern, halsbånd og sadisme til stede i leiligheten. Enkelte jeg kjenner slutter aldri å overraske meg heller.

Vi bestemte oss for å dra ut på byen, for det var dem av oss som ville danse. Jeg slo følge, om ikke annet for å komme meg ut siden sammenkomsten var slutt og hjemmets andre beboer ville sove. Først til døren var jeg og (kappløp mellom sånn oss gutter i mellom) og med vinnerprisen i smilet holdt jeg døren oppe for de andre. Så begikk ferden seg til Nasjonalteateret med Kissfans på banen (som forresten var sprutende full av svette folk og ellers alt for trang) og en jente med halsbånd ved min side. Ved den tid hadde festen allerede krevd sin første hjemreise for en av deltakerne, mens en annen fulgte raskt etter.

Møllers sto først på listen. Der var det folk, men like mange sitteplasser ledige som på et offentlig transportmiddel i rushtiden. Etter å ha fått en ordløs bekreftelse på hvilken side av skalaen min smilende venninne tilhørte var det mystisk lett å gå videre, og da med meg som den dominante. Å oppleve slike sider hos seg selv når en sverger til det motsatte er som en republikaner plutselig bestemmer seg for å stemme på demokratene. Det er situasjonen der et barn løfter en bil vekk fra sin mor og fire voksne ikke klarer å gjøre det samme etterpå. Det er mennesket som gikk på månen. Det er å avsverge sin religion på dødsleie.
Det er ikke det som skjer oftest, må jeg innrømme. Men det skjedde likevel.

Etter Møllers dro vi videre. To skulle hjem, så nå var vi fem. To stykker som gikk fastbundet like over kneet, verten alene og jeg med jenta med halsbånd, som nå befant seg ved min side og veiledning. Jeg er ingen sadist, men liker godt å ha andre under meg. Takket være tilfeldigheter selv ikke skjebnens grusomhet kan oppdrive en gang per hundrede år falt det meg naturlig å ta ansvaret vekk fra denne jenta med halsbåndet og ta det selv. For dere som setter spørsmålstegn og fordømmelse ved denne handlingen – hun ville det mer enn meg. Jeg er ingen stor menneskekjenner, men jeg vet når en annen person koser seg så det skinner ut av øynene hennes lik edelstener.

De fem som var tilbake vandret til en gate med to danselokaler, der det var uenighet om hvilken av de to klubbene vi skulle inn i. Som ved et trylleslag sa jeg med bestemt stemme da ingen kunne ta en avgjørelse - dit går vi. Og det gjorde vi også faktisk. Verten mumlet noe om at når undertegnede først hadde tatt en bestemmelse, så lønte det seg å gjøre det. Denne kommentaren fant jeg både urovekkende og berusende. Faresignalene ble vekket, men ikke aktivert.

Vel inne og ned trappen begynte så noe jeg bare kan beskrive som en flodhest (meg) og svane (jenta med halsbåndet) på dansegulvet, men med en lidenskapelighet fremmed for meg i en slik sammenheng. Jeg tok intet første skritt av respekt for henne, og fordi jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre – å gå på byen inneholder normer og regler jeg ikke kan. Likevel, det falt seg slik at vi kom hverandre nært, så nært som to mennesker kan komme uten å tråkke over motspillerens gjerde ved første møte.

Vi var ute to ganger, jenta med halsbånd og jeg, for å trekke luft til lungene og ro til ørene. Begge ganger smilte hun. Begge ganger fikk jeg holde godt rundt henne. Hvilke signaler hun sendte ut, hvilken hensikt hun hadde og hva slags mål hun hadde satt seg, det vet jeg ikke. Men jeg vet at hun klamret seg til meg og så på meg med glede.

Klokken ble mye til sist og jeg skulle hjem for å sove i underkøya. Klubben stengte også, så vi gikk et kvarter før for å slippe unna rushet med påtrengte gjester og klubbfolk. Alle fem ruslet opp til hovedgaten og ble stående der en liten stund, tre av oss satt mens jenta med halsbåndet og jeg sto. Jeg kysset henne på hånden før jeg dro sammen med den sortkledde fekteren opp forbi slottet.

Vel hjemme fant jeg meg tenkende på jenta med halsbånd og resten av situasjonen, hva jeg har gjort og hva jeg burde gjøre i fremtiden. Med andre ord, kort forvirring og et streif av lykke, men uten tanke på å forfølge det hele. Dermed overlater jeg alt hele den fulle samen og resten av trøbbelet til jenta med halsbåndet.
Jeg liker ikke avgjørelser, okei? Kan ikke folk begynne å respektere det snart?

Hvordan denne historien vil ende, hvis den da har en endelse, det vet bare gudene.