The Cold side of life

Jeg våkner opp etter å ha sovet rundt ti timer. Klokken er halv to om natten. Morgen er det først om minst et par timer. Jeg har en jobb som skal gjøres syv. Regner med å være der fra sekstiden av ca. Overraske nattevakten igjen. Legge igjen bestemors kanintøfler.

Hvis dette er en drøm er hele verden i den.

Et lyst og ryddig rom som ville gjort seg som enhver moderne amerikansk byleilighet på film. Den normale hovedpersonen som bor her sammen med en jente. Likevel er det noe som skurrer.Jeg forsøker bare å beskrive situasjonen slik jeg føler den, alene klokken 4.30 om morgenen. Det er lyst og stille utenfor, slik en sort katt trasker oppover veien utenfor vinduet. Slike små ting som gjør dette helt normalt. Normalt, men samtidig utenom, det særegne en opplever når hverdagspersonen blir revet ut av sin lille boble og får opplevelser i bøtter som han sikkert ikke forventet seg til å begynne med. Ikke alle disse filmene har en lykkelig utgang. Den lange bleke gutten som tok livet sitt på Brooklynbrua, den psykotiske effekten en opplever ved usammenhengheter. En nakke som lar deg tro du har fått en hjernerystelse. Ikke tilfelle. Den nærmeste fremtid burde gjøres om til slik døgnrytme som ansees passende og majoritetsbenyttet. Litt trøtt. Bare litt. Jobbe snart. Bagasje. Høre ferdig ut månens mørke side først.