lørdag 28. juni 2008

Kort tekst som sikkert ville blitt en fascinerende bok. Noen som ønsker å kommentere denne saken her?

Den angomeriske krysseren Spareriet gled gjennom den lille galaksen Brontonixia. Skipet, som befant seg i Langsk-klassen, var en av det angomeriske rikets kraftigste stjernekryssere i denne delen av universet. Med seg hadde den syv hundre tusen, førtiåtte hundre og syttitre kampklare jagere av Liaktol-modellen, populært kalt ”stjernestøv” siden de bare var utstasjonert ved skip av Langsk-klassen eller ved den angomeriske hovedstaden. Hver jager tilhørte en gruppe bestående av femtiseks Liaktoler og tretten Skrukser, som fungerte som tyngre skyts. En av disse jagergruppene var stasjonert under løytnant Harkings, som for øyeblikket lå og sov i sengen han hadde fått utstasjonert tre måneder tidligere. Harkings var 22 år gammel, men likevel en kjent skikkelse i miljøet på brua. Blant annet hadde kaptein Krokrykk et særskilt godt øye til den unge lovende løytnanten, men de grunnene skal vi ikke gå inn på nå.
Ombor på Spareriet var det 11 kapteiner og en kommandør der kommandøren var øverste leder og ansvarlig for skip, mannskap og personaltoalettet i trede etasje som bare han fikk bruke. De resterende av lederstillingene, kapteinene, hadde hver sin praktiske funksjon hvor minst fire av dem alltid var på vakt uansett døgnrytme. To av dem satt komfortabelt i behaglige stoler ved en av storskjermene på skipets offiserdekk i 27 etasje og fulgte med på et av skipets mange elektroniske stjernekart mens de diskuterte navigasjon gjennom spesielt i turbulente galakser (med turbulente menes omfattende krig og kraftige stjernevinder) uten å la skipet komme til skade. Den tredje vakthavende kapteinen sto et stykke bortenfor og så ut over den nærmeste utsikten Brontonixia hadde å tilby, mens den fjerde kapteinen for øyeblikket var på kvinnetoalettet og kastet opp restene av det hun personlig mente hadde vært en ytterst dårlig middag.
Kapteinen ved vinduet snudde seg, men ikke så brått at den røde halvkappen flagret mer enn nødvendig for å gjøre en dramatisk og slående effekt, som dessverre var helt bortkastet da de to andre knapt la merke til at han var der eller hadde snudd seg. Han kremtet.
- Vi har fortsatt et par timer igjen før vi når Barak Toloso.
Samtalen ved stolene som nettopp hadde sentrert seg om et tilfelle av radioaktive asteroider av middels størrelse og hyppig fart, samt hvordan man skulle kunne klare å passere disse uten energiskjold når man hadde en krysser av Liaktol-klassen med å gjøre, stilnet.
- Vi vet det, kaptein Korsu, sa den ene av dem. Han var blåkledd og hadde en grønn knapp over den venstre skulderen, noe som viste at han var senioroffiser av første grad.
- Den eksakte tiden er 100 og 14 minutter, kaptein, sa den andre. Han var også kledd i blått, men i en noe lysere tone. Dessuten manglet han den grønne knappen på den venstre skulderen.
- Kaptein Egu, kaptein Irusu, jeg er fullstendig klar over at dere vet når den beregnede avstanden er tilbakelagt. Det jeg lurte på var om dere hadde tatt med dette i betraktingen.
Kaptein Korsu kastet blikket tilbake dit han tidligere hadde stirret og ble raskt fulgt av to par hoder til.
Rundt den nærmeste planeten surret det et utall mindre elementer, noen få av dem store nok til å betraktes som måner. En av disse månene hadde form som en eplekake, tenkte kaptein Egu, som var sulten og ikke hadde fått i seg middag enda, før han fikk øynene opp på nettopp hva kaptein Korsu hadde siktet til. En av de kretsene objektene hadde løsrevet seg fra den tidligere banen sin og hadde kurs rett mot Spareriet.
- Datamaskin, beregn avstand og kurs til imøtekommende element! bjeffet kaptein Irusu. Ordenen ble straks etterfulgt da en ikke-menneskelig stemme et halvt sekund senere svarte like lydig som bare en ikke-menneskelig stemme kan:
- Avstanden til imøtekommende element er beregnet til 721 lyssekunder med en fart på to hundre og seksti tusen kilometer i timen, noe som utgjør et eventuelt sammenstøt om nyaktig fjorten minutter og elleve 11 sekunder.
Kaptein Egu kastet en spørrende sekund i retning kaptein Korsu for å få med seg reaksjonen hans. Som vanlig var den like tydelig som et meteorittnedslag i en steinørken utenfor Uguru Krashi om høsten ved soloppgang.
- Kan det være mulig at det objektet der ute kan falle ut av sitt kretsløp og forandre kurs så plutselig og radialt uten en ytre påvirkning?
Kaptein Irusu snakket mest av alt til seg selv, bare for å sette ord på tankene. Kaptein Korsu ristet på hodet.
- Nei, jeg tviler på det. Og jeg tror ikke vår tiltrekningskraft er stor nok til å dytte noe på den størrelsen ut av kurs heller.
- Når en ser på de andre objektene, prøvde Egu seg på, - er det tydelig at bare er dette ene elementet som reagerer slik.
- Korrekt observert, kaptein Egu.
- Takk, kaptein Irusu.
For sitt indre så Korsu for seg de to kapteinene kjærtegne hverandre lidenskapelig liggende på en stor bok bak en datamaskinskjerm det sto JEG ELSKER REGLER skrevet i enorme turkise bokstaver ned langs sidene.
- Den kommer nærmere, bemerket kaptein Egu tørt, i et tappert forsøk på å imponere de andre, som selvsagt ikke lot seg imponere det spor, ved å virke mindre enn åpenlys.
De to andre kastet først et blikk til hverandre før de snudde seg mot kaptein Egu, som nå hadde forstått at det ikke var smart å si det han trodde var smart uten å konfigurere seg med sin mor først, som tilfeldigvis var den kvinnelige kapteinen som fortsatt befant seg på dametoalettet til høyre i 26 etasje, men som ikke lenger vrengte magesekken over vasken.
- Det er et gorotisk lasteskip! utbøt kaptein Irusu indignert.
- Alle skjold opp øyeblikkelig!
Ordenen ble tatt til følge så raskt at de knapt merket at den var gjennomført. Nå gjensto det bare å finne ut av hva den enslige frakteren der gjorde der ute.
- Hva gjør en…
Lenger kom ikke kaptein Egu før en ikke-menneskelig stemme avbrøt han:
- Alarm, alarm. Vi er nå innstilt som mål. Alarm, alarm. Fiendelig romskip. Aktiverer mottiltak.
- De planlegger å skyte! ropte kaptein Irusu.
- Aktiver automatisk gjengjeldelse av enhver form for ildgivning!
- Automatisk gjengjeldelse innført.
- Gi oss beskjed om hva de skyter med før vi returnerer ildgivningen, ba kaptein Korsu om. Den ikke-menneskelige stemmen bekreftet dette mens de to andre kapteinene så dumt på han.
- Jeg vil ikke at vi skal utslette dem for en sonde.
- Det kan være nukler i en sonde! (nukler er dødelige for alle som ikke puster co2 gjennom larveføtter, noe ingen anstendig angomerisk statsborger kan og gjøre noen gang)
- Likevel. Jeg er øverstkommanderende på denne vakten nå og det er jeg som bestemmer.
Det kom et halvveis kremt fra heisdøren som nettopp hadde åpnet seg. Kaptein Krrrishsiu hadde ankommet broen noe sjanglende og med dårlig parfymelukt hengende etter seg. Hun hadde ikke klart å regulere mengden duft som ble sprayet på enhver som gikk ut av dametoalettet da systemet enda slet med å regulere og identifisere angomerisk kvinnespy (hvilken kvinne vil frivillig vedkjenne seg at hun nettopp har kastet opp?), noe som hadde gitt teknikerne et dugelig problem da de konstruerte dørene med tanke på enhver situasjon som kunne oppstå på et angomerisk dametoalett. Denne ankomsten la et kort brudd på den opphetede diskusjonen mellom kaptein Irusu og kaptein Korsu før kaptein Egu raskt gav en feilaktig statusrapport.
Kaptein Krrrishsiu gulpet litt, svelget tungt og sa med så lite verdighet hun gadd å presse ut gjennom den øverste nesen;
- Ingen ildgivning før vi vet hva de vil.
- Men kaptein, de er gorotere!
- Jeg hadde en gang en elsker som var goroter. Fantastisk fyr. Vil du diskutere saken med meg på seksøyeshold senere? (alle angomeriske kapteiner får tildelt et ekstra øye, en halv hjerne, to sett med stemmebånd og et løyve til å praktisere ubetinget kjefting for å holde styr på alt sammen når det er hektisk på brua, noe det nesten alltid er)
- Fiendelig romskip har nettopp avfyrt et sett (et sett er halvparten av den totale ildgivningen et romskip kan komme med, avhengi hvor mange våpen skipet har, som i dette tilfelle betydde tre raketter siden et gorotisk lasteskip av bundet av tallet seks på alle mulige måter) raketter bestående utelukkende av TITT’er (står for Tenkende Intelligente Totale Trusler da gorotiske våpenplanleggere er ikke kjent for fantasifulle beskrivelser).
- Tre TITT’er? Spareriet kan ta tretten av disse i en enkelt kahytt og likevel ikke behøve å male den om etterpå, lo kaptein Egu selvsikkert nå som mamma var her og kunne irettesette de to andre om de motsatte seg han.
Det kom et lite bump, og så en metallisk stemme som ble kaste gjennom hele Spareriet.
- Vi vet dere har det. Overgi dere eller smak våre…
Lenger kom ikke stemmen før vedkommende som hadde sendt budskapet ut til Spareriet var utslettet, sammen med resten av det gorotiske lasteskipet og et utall små asteroider som tilfeldigvis hadde vært innenfor en fem tusen meters omkrets av romskipet. TITT’ene hadde snudd seg mot sine egne utsendinger da de hadde forstått at det var umulig å trenge gjennom skjoldene på Langsk-krysseren. Og siden det eneste de viste var hvordan å ødelegge romskip hadde de snudd seg mot det nærmeste målet, nemlig det gorotiske lasteskipet. Tilbake sto fire perplekse kapteiner på brua i 27. etasje og lurte på hva som nettopp hadde hendt, om noen hadde tatt seg bryet med å filme hendelsen og om de skulle informere kommandøren om denne (interessante?) hendelsen.

“The man was dying in my arms. What the fuck was I supposed to do!?”

Everybody panics. But not me. Everybody but me. Not now. And that you don’t do is start shooting everybody.*

Forleden dag…
…hadde jeg besøk av et par venner som aldri hadde truffet hverandre før. Ikke særskilt unormalt, tenker du, alle har venner som ikke har møttes ansikt til ansikt. Det var det ikke heller når jeg referer til det i en blogg der mye befinner seg på eller litt over kanten. Hvorfor reportere om trivielle hendelser? Vel, hva annet skal en rapportere om når en ikke lider/brenner av en sterk politisk, religiøs eller annen overbevisning som gjør det viktig å holde på med det de på godt amerikansk kaller ”broadcasting”?

Jeg tilhører ulike og flyktige små grupper på kanten av normale mennesker forståelse, det medgir jeg gjerne. De fleste som kjenner meg kan også si seg enig i dette. Funnet meg til rette i diffuse sammenhenger og langs særegne personers akse har jeg. Slippe løs sider av seg selv mesteparten av oss ikke vil vedkjenne seg.

Sara -
Er du forsatt pasifist når de begynner å gnage på gitaren din?
Ruben -
Vel, jeg hadde håpet på at de hadde begynt å gnage på meg først…

Pizza!
Venner. Hva mer kan en si? Flere av menneskene jeg tilbringer tid frivillig med tilhører et lite samfunn i seg selv. I en sirkel er det alltid noen du ikke kjenner så godt. Men du legger bånd på deg, både for ikke å skremme vedkommende, følge normalitetens normer og regler så godt du vil for å lete opp sider dere kan ha til felles. Jeg pratet en gang mer enn fem minutter sammenhengende med en gutt fra Stavanger som ikke likte fantasy, og som presterer å åpne med denne replikken når jeg helt tydelig sitter beslukt med Harry Potter del 7. Realsime i litteraturen var det han foretrakk, for når han hadde lukket opp en bok og lest setningen ”Anne gikk en tur i parken med demonen sin” hadde han blitt fysisk dårlig og orket ikke lese videre. Jeg synes synd på han, nå i ettertid. Tenk, det stakkars mennesket kunne ikke ha rom for noe så virkelighetsfjernt som en demon i hodet sitt. Jeg er oppriktig lei meg på hans vegne. Men igjen, han vet ikke om noe annet enn den illusjonen han lever i. Kanskje han er lykkelig. Kanskje han liker rosindrops?

Zombier og levende døde er også et tema for seg selv. Zombier, eller noe som har sterke fellestrekk med beskrivelsen og begrepet, befinner seg nemlig på grensen mellom fantasy og science fiction. Du finner det i både moderne og eldre sammenhenger; Filmer som ”28 days/weeks later” hvis handling omhandler zombielignende kreaturer, trege og hø-ende vesener du må drepe (og som bare kan drepes) med hellig vann på vannpilene dine i spillet Thief (de egner seg utmerket godt til å slukke fakler og), døde trollmenn vekket til live i Harry Potter, de levende døde som tar over det 20. århundret i diverse filmer (Night/Dawn/Day of the Dead for å nevne tre av dem i en sammenheng), og jeg er ganske sikker på at de finnes i fremtidsversjoner også. Zombier var det Sara og Ruben pratet om, sånn hvis det har vært uklart tidligere i teksten.

Fanfiction er noe jeg ikke har et rundt begrep om. Det lar seg liksom ikke bli oppsøkt, for jeg finner meg alltid på andre sider når jeg er tilkoblet World Wide Web. Hvilke sider jeg er tilknyttet? Vel, denne er jeg ganske glad i for eksempel. Facebook. Andre venner som blogger. ungbdsm.no er også verd et besøk. Først når er det slik at jeg er tilknyttet befinner jeg meg som regel på Majorstuen bibliotek, og da sier det seg selv at begrensingene er logiske. Enda har jeg en forestilling om rett og galt, selv om den som alt annet også er ukonstant. Jeg gidder ikke en gang liste opp det jeg ser på som ikke kan endre seg, for da gjør det nettopp det likevel. Og det ikke å si noe, da er det såpass stekt at jeg må betro meg til noen om denne sannheten, men så blir den byttet ut den og. Frustrerende slik, men det er livet mitt, og jeg er vant til det.

Marit sa en gang at jeg var flink til å blogge på en Veronikask måte. Er det fortsatt en sannhet?

*Med mindre de er aliens du har med å gjøre, selvsagt. Da har du all rett til å fyre løs med plasmariflen din og ha en grei samvittighet etterpå.

Murre over situasjon og M som fortsatt er f.

fredag 20. juni 2008

Forbarmelse over dårlig skriving, en porsjon uheldig komposisjon, kroppskontakt og rødt skinn

En skulle tro at det ikke var mye som skal til for å bli minnet om en annen person. Det er det ikke heller. En sang, en setning, en lukt, en tid på døgnet, et klesplagg, en stemning, alt som tenkes kan. Jeg velger å referere til minnet som godt. Det er enklere slik.

Blå bukser, baby. Tiny dancer.

Edelstener i øynene hennes.

tirsdag 17. juni 2008

The Cold side of life

Jeg våkner opp etter å ha sovet rundt ti timer. Klokken er halv to om natten. Morgen er det først om minst et par timer. Jeg har en jobb som skal gjøres syv. Regner med å være der fra sekstiden av ca. Overraske nattevakten igjen. Legge igjen bestemors kanintøfler.

Hvis dette er en drøm er hele verden i den.

Et lyst og ryddig rom som ville gjort seg som enhver moderne amerikansk byleilighet på film. Den normale hovedpersonen som bor her sammen med en jente. Likevel er det noe som skurrer.Jeg forsøker bare å beskrive situasjonen slik jeg føler den, alene klokken 4.30 om morgenen. Det er lyst og stille utenfor, slik en sort katt trasker oppover veien utenfor vinduet. Slike små ting som gjør dette helt normalt. Normalt, men samtidig utenom, det særegne en opplever når hverdagspersonen blir revet ut av sin lille boble og får opplevelser i bøtter som han sikkert ikke forventet seg til å begynne med. Ikke alle disse filmene har en lykkelig utgang. Den lange bleke gutten som tok livet sitt på Brooklynbrua, den psykotiske effekten en opplever ved usammenhengheter. En nakke som lar deg tro du har fått en hjernerystelse. Ikke tilfelle. Den nærmeste fremtid burde gjøres om til slik døgnrytme som ansees passende og majoritetsbenyttet. Litt trøtt. Bare litt. Jobbe snart. Bagasje. Høre ferdig ut månens mørke side først.

”Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være redd for å bli befridd.”

Legg til en sort bok og et ”ikke jeg heller”.

Med ett får bakgrunnen min en annen betydning. En langt større betydning enn det jeg hadde forventet meg. En likhet mellom de som ikke kan se det, en likhet mellom større krefter enn du kan forestille deg. Et skille mellom fantasi, og virkelighet.

”De ni porter til skyggenes rike” var det en bok som het, og en film med navn ”the ninth gate”. Slik har jeg forstått det. Tolket det. Og sett filmen hvor selv sommernatten mørkner.

Morsomt hva mørket kan skjule. Det kalde lyset før morgengry gjør meg utilpass. Den sorte veggen bakom bokhylla like så. Det varer bare et øyeblikk. Så er det over. Spørsmålet er mer om det vil komme tilbake. Tilbake for å skremme meg. Jeg utelukker ikke muligheten. Enhver lyd får meg til å tenke et sterkt sekund på hva som kommer mot meg etter endelig å ha valgt det for godt å røpe seg, vise seg og rette sine krefter mot meg.Du skal ikke le av redselen. Du skal ikke ta lett på dumpe lyder. Du burde ikke vende deg bort fra stearinlyset.

Do you hear me calling from the sidetrack of your mind?

Egentlig skulle det være ”the” og ikke ”me”, men ”me” lyder så bedre i denne sammenhengen.

Trett av fredag den trettende. Trett av en lang dag med inntekt og gjentagende sniking av konsertlyd. Trett og fornøyd. Gitar og mangel på mat. Gitarsolo og Big Bang.

Lokale dråper og en skremmende sannhet, en lang lunsj med en av mine mange søsken. En skulle tro jeg av Eddas slekt. Denne søsteren fikk en porsjon virkelighet tatt innover seg og et godt sted til neste gang.Den øverste delen av skjorten heter på engelsk collar.

”Unge mann!”

Kan verden spille mer? Det er temperert og overskyet (deilig ettersol og 30 grader Celsius, eller hva?) stille i gatene, en gårsdag jeg har sett lenge etter allerede, en ekteskapslov som likestiller kjærlighet, et blikk på Facebook, en blogg som lever og fredag den trettende. Har vi det bra? Ja, det har vi.

Ah, Marit, hvor du hadde rett. *smiler*
”But for now… Let me say; I love you.”
Typisk å ha en dobbel betydning på allerede opptråkkede stier som de vil ha i fred. Takk og beklager. Som Chandler sa: ”Happy birthday. I’m sorry!”Ikke det at det betyr så mye, men… Some things just make sense. Sometimes they do. Not always, though. Yeah, you got that right. I’m right, right? Not unless different means the same.

Kjærlighetsliv skal ikke postes i offentlighet!

Jeg er tilfreds med dagen. Ikke lykkelig, men tilfreds. Kan ikke kreve mer av den nå. Fått gjort mye, egentlig…

Mistet og funnet lommeboka i en handlepose, hatt fem jenter å tilbringe dagen med til ulike tider, kjøpt bøker og praktiske saker, vært på konsert utenfor konsertområdet sammen med frøken S, gitt frøken M en omgang massasje (hun så forresten særskilt bra ut denne dagen), diskutert ekteskapslov og spekulasjoner rundt enkeltes legninger med en av mine søstre og ei venninne, latt nervøsiteten på båten og befunnet meg i hendenes og impulsers vold. Mine egne hender og til tider mine egne impulser, vel å merke seg. Er vi glade? Ja, det er vi. Glade og mette på en velbrukt og velsmurt dag.

All at Sea, sa Jamie Cullum. Kan ikke annet enn å være enig med han.


De ringte ikke fra Jesu Kristi Kirke. Skuff, for de sa de skulle gjøre det. Nå ja, ikke helt det store tapet, men likevel…

Slipp slipset langsomt

Logg. Onsdag, kl 14.10. 50 min før vakten begynner. Trang til å skrive gjorde seg gjeldende.
Jeg plages av selvtillit. Den får meg til å gjøre avgjørelser jeg kanskje ikke burde.
Ondag kl. 10.00. Pratet med mormoner av Jesu Kristi Kirke. Blitt dratt inn i et rekrutteringssystem på lik linje med SA’er og Sientologer. Fått utdelt mormonenes bok og bedt om å be. Videre oppfølging følger neste uke. Status; Skeptisk.
Torsdag. Tre jenter på avtaleblokken og avtrekkeren, tre vidt forskjellige hensikter og mål med hver av dem. Fri fra vakten. Bake. Flytte underseng. Holde seg unna krokodillerock. Få redegjort situasjon og utvikling av vennskap.

Mai.
Jeg har begynt å glemme ord og skrivemåte. Langt i fra betryggende. Håp for endelse på slik en hendelse og snarlig omvendelse. Lys lyrikk er ikke noe jeg har rettighet på, men jeg liker å ha språket til rådighet.

Juni.
Et års avholdenhet fra alkohol påbegynt. Bursdag ikke-feiret og grusomhetens granatnedslag ved desperasjon av mangel på tid og ikke-muligheter. Jeg mistrives med å være meg for tiden i det ene øyeblikket før jeg finner alt al right og okei i det neste,

Til leserens trøst; dette er tanker du ikke skal ta alvorig da det bare er snakk om mild ubehag i livstilværelsen og ikke akutt vennebehov. Men å få en melding som spør om jeg er ledig da eller når ville ikke blitt avvist på hundre år. Ei heller senderen, så det er sagt.

Torsdag 00.20. Hjemme fra vakt. Hugh Grant på skjermen. God følelse etter å ha funnet mesterens nøkkel på jobben i syvende time. Fått fri frem til helgen. Skeier ut med film nå som det endelig er mørkt nok. Ble ikke lovet sex i kveld heller (en smart henvisning til ”Sex and the city”, som skal være en ekte chicflick av en film etter hva min informant forteller meg, så vi gleder oss, eller bare jeg gleder meg).
Brennende tårer av gjesping og latter. Selve tåren som vekker mer enn varme hos meg.

August.
Flytting.


Fem gode grunner til å være singel. Godt jeg ikke er engelsk.

mandag 9. juni 2008

Melankoli over spinn av tanker tenkt før

Jeg lengter etter et sted å tilhøre. I et kort sekund virker ønsket sterkt nok til å ville gjøre noe drastisk for å oppfylle det. Nope. Jeg kommer ikke til å gjøre noe.

Park.


Mr. Darcy



Fortid er hva fortid alltid er. Uka mi har endret seg til det verre.

Hvis du legger ved tanken på at jeg er slik jeg var et par måneder og uker tidligere, er jeg fortsatt den samme. Eneste som har endret seg er jenta, siden det ikke er den samme. Det er to vidt ulike personer. Fortelle? Nei, jeg vil helst ikke. Vil ikke bli skuffet.

Marit jobber på Tusenfryd. Marihøne.

Under huden. Blod. Rødt kjøtt. Bass og fjes inne i deg. Kan du stoppe det?

Du lever hva du har. Hva jeg har, det er et liv som arbeidsmaur, noe jeg også liker. Venner har jeg. Familie har jeg. En stor facinerende situasjon. Det er egentlig ingenting jeg trenger, er det vel?


Å ønske seg noe en ikke kan få er menneskelig. Å ikke ville akseptere sitt eget ønske fordi det ikke kan realiseres gjør at en kan bli gal foran speilet. Humlesnurr sa det, så da må det være sant.


Shut the door, please.

Dører, muligheter, tog, planer, reiser, mål, hendelser, elskverdighet, ensomhet. Av så mange grunner vil jeg alltid beskrive meg selv som ensom.

Ensomhet i fellesskap. Ensomhet når en er sammen med andre. De korte blaffene jeg glemmer det, enten for situasjonens skyld eller annet. Men ensom er jeg alltid, uansett. Nå begynner dette å minne om emosetninger, jeg vet, men vil ikke gjøre så mye med det.

Mårer er rare dyr. Når en skal skrive et ord og bommer var det en som sa til meg at en skulle gi blaffen da det var bedre å fortsette enn å endre på fortiden - på det en allerede HADDE skrevet. Litt uenig med han, må jeg innrømme, selv om tanken er fin.


Uenighet er bra av og til. Da er det lettere å komme til utvikling. Dessuten er det behov for diplomati og gode snakkere. Jeg er ingen av delene, ikke diplomat eller politikertunge.

En konsert på lyden.

lørdag 7. juni 2008

You Realy Got Me...

...på godt og ondt, that is. Muligens ikke så mye ondt, men likevel.

Ville ting på høytaleren. Det kalles musikk, gjør det.

I know you know, don't you? Don't you know? Really? You really don't? Uh, that's funny. I thought you did.

Servanten blir servert. Nei, jeg kaster ikke opp på toalettet. Ei er jeg tjener av vasken heller.

Ned med sykdommen! Vekk med forandringene og ned med sykdommen! Dype spor.

Åpne med en ølkork, slutte med en fra brusen Solo. Hæ? Åja, jeg skal holde meg unna alkohol et år. Hvorfor? Jeg fikk lyst. Beste svaret da det er det ærligste.

Gooog gyg. God lyd. Bok uten signefike særegenheter. Signe selv'et.

Psykologi for en som ikke kan nok om det. Psykologi kan brukes til selvkurering. Men for å bli kurert må en være syk. Og jeg er ikke syk. Eller er jeg? Er jeg syk?

Affektere dine hjertebarn og gjøre det noe med det.

Magnificent, don't you think?

Båttur på Helvetes sjø. Kan bli spennende, eller hva?

onsdag 4. juni 2008

04.06.08

Jeg liker symmetrien i tallrekken, den er så pen og systematisk. Også passer den så godt til dagen og gleden.

Hva er egentlig lykke? Jeg kan ikke svare for andre, men gjør et forsøk for meg selv.
- Lykke er den følelsen du har når du er fornøyd med noe.
- Lykke er å bli regnet med når du ikke forventer det.
- Lykke er en god hårdag som holder hele dagen på jobben.
- Lykke er en positiv og uforberedt overraskelse.
- Lykke er å bestemme seg for å ha en god dag før du går ut døren.
- Lykke er å finne en ny kombinasjon av klær du ikke har brukt på en stund.
- Lykke er å passe inn på en måte som skiller seg ut.
- Lykken er å være unik.
- Lykken er en anbefalt og lånt tegneserie fra en venninne når du finner lesingen utrolig spennende.
- Lykken er en smilende sjef.
- Lykken er å børste støv av skoene dine så de ser skinnende ut.
- Lykken er å kjenne håret hoppe opp bak deg når du går raskt ned en trapp.
- Lykken er å våkne før vekkerklokken.
- Lykken er å sove uten t-skjorte og ikke fryse eller ha stive skuldre når man står opp. Lykken er sjølyder.
- Lykken er en støvete landevei om sommeren.
- Lykken er å bli lettet etter en konfrontasjon som kunne vært ubehagelig.
- Lykke er å ha et sted å stasjonere bagasjen din.
- Lykke er navnet på lillesøsteren til eksen din.
- Lykken er et lite barn som pludrer i vei på vaklende føtter og ser på deg storøyd og glad med en smilende mor som passer på.
- Lykken er endorfiner.
- Lykken er en avslappet stemning.
- Lykken er når sulten går over.
- Lykke er fornøyelsen etter en god middag og et langt piss.
- Lykke er nytt blad i barberhøvelen som fører til strålende og positivt overraskende resultat.
- Lykken er å vite når en skal gi seg.
- Lykke er å finne noen som er glad i deg tilbake.
- Lykken er å fullføre en oppgave og få en takk for at du gjorde det.
- Lykke er å høre setningen ”the lift is on your martinhand side”.
- Lykke er å vite at andre er trøttere enn deg.
- Lykke er et kort blaff over et gitt tidsrom.

Sånn, det burde oppsummere det meste om hva jeg har følt på jobben i dag, tror jeg. Jo, også støtte jeg på et par mormonere i slottsparken Facinerende mennesker, må jeg si. Meget facinerende mennesker.

Siden kjærligheten ikke har banket på døren min enda, velger jeg å sikre meg før jeg gjør noe på impuls. Vente og se hva som skjer. Og historien? Skroll bare lenger ned.

Glad i dere, alle sammen. Tusen takk for en fin dag!

Varme klemmer fra forfatteren

tirsdag 3. juni 2008

Hjelp!

Forfatteren er er smule fortumlet og litt redd i skrivende øyeblikk. Grunn? Mange. Ingen ønsker om å dele dem heller. Direkte grusomt.

mandag 2. juni 2008

Front desk

Det er mandag og enda to timer til jeg går av vakt. Om syv og en halv time skal jeg stemple meg inn igjen også. Varmen og personalfesten søndag har tatt knekken på mesteparten av oss som fortsatt er på jobb. All ære til de som klarte førstevakten!

Varmt. Veldig varmt. Og en av servitørene ser skremmende ut som en jeg ikke forventer å se i forkle og uniform. Etter å ha fått en liten sjokkopplevelse hver gang jeg støtte på henne fikk jeg høre at hennes dialekt ikke passet, så det kunne ikke være en av storesøstrene hennes. Likevel var jeg for feig til å spørre uansett, og nå har hun fri.

Merkelig så lite følelseslivet mitt er disse dager. Likgyldighet har erstattet mild forvirrelse og plagsomme tanker rettet mot en kant jeg ikke helt tør å bevege meg. Ikke enda.

Språk. Språk og varmeovn på rommet med over 20 grader Celcius ute. En skulle tro enkelte personer var unormale.

Sko som tripper. Sko som tripper. Sko som gjør vondt på føttene. Sko som er hvite med høy hel.

Phantom of the Opera på piano fra Vinterhaven. God mann, god musikk. Alt for sjelden jeg kan finne musikalsk hodeklarner. Det hjelper så lenge sangen varer (dvs i under fem minutter).

"You must reamember this - a kiss is but a kiss, two lovers fade away, as hearts go by."

Nei, hva er nå dette her da?

Etter å ha vandret på nett snublet jeg over denne saken da jeg skulle sjekke mailen min.

http://samliv.no.msn.com/article.aspx?cp-documentid=8404690

Av det som slo meg på denne siden var det enkelte ting som sa mer klikk enn andre saker. Setninger som "Gamle strømpebukser eller slips er fine å binde hverandre med" og "Sovemasker fra fly egner seg bra som bind for øynene, eller et tynt skjerf" falt meg raskt til hjerte og rynkene rundt øynene (som kommer av at du trekker munnvikene oppover). Litt "alternativ" sengekos ser ut til å være på god vei inn i hverdagsmenneskenes tilværelse.
Nå ja, det er jo koselig at vi ikke lever i middeladeren lenger, selv om jeg setter pris på tradisjoner. Å kombinere dem er litt verre...

Du dypper ikke pennen din i firmaets blekk.

Nei, det gjør du bare ikke, selv om Chandler var den som sa så. Uansett utelukker det ikke at du kan kna sjefen og kollegane dine på ryggen en stund… Vi var 120 av 170, så båten var fullstendig full, og det på mer enn èn måte. Underholdningen sto vi selv for, så hver avdeling hadde forbredt en liten sak. Oss bak skranken kjørte klassisk dans på LAVT nivå, dog noe humoristisk og improvisert. Med litt mer øvelse ville vi kanskje vunnet også. Nå ja, vi skylder på tekniske problemer og er fornøyde med det. Kompis sa de i alle fall lo mest av oss. Om det var til det bedre eller ei får så gode minner gjøre av med. Vi koste oss, og det er det viktigste for mitt vedkommende.

Titanicfølelse ved avreise, sjøen som spruter salt og måker, sol og tre gratis drinker. Meget hyggelig. Mange flotte rygger der også.

Sukk… Sjø, massasje og usedvanlig sommerlig stemning blant arbeidskammeratene dine… Kan skjønne sjefens første ord når jeg var kontraktbundet (velkommen til familien) på en sådan dag.

To gutter liggende forrest ved baugen og nyte det sommersol med solbriller og misunnelige blikk med veskene bak hodet som hodepute… Ikke rart en av frokostservitørene (som forresten hadde en ytterst humoristisk t-skjorte på seg for anledningen – always give a 100% at work; 20% Monday, 13% Tuesday, 6% osv…) rettet kamera og rart blikk mot oss. Bilder? Oi, det stemmer, ja… Ettersom jeg ikke tok noen kan jeg ikke vite hvor det var de endte opp, selv om flere har funnet, eller vil finne, veien til facebook (det kan du banne på at de har!). Skal se om jeg får lett opp et par stykker av dem, men lover intet.

Status? Fortsatt forvirret, men mindre. Besluttsom? Nope, men beregnende og kalkulerende. Villig til å ta en risk? Vel, det kommer an på uka, det. Så får vi se, ganske enkelt.
Ingen skal påstå at frøken samboer på Frogner og meg selv ikke kan ha det gøy sammen; forleden dag kom vi på noe vi valgte å kalle ”Verdens verste lukt”! Denne består av gammel saltvannslukt på en person som er god og svett, stinker sur røk og gammel alkohol som står på kjøkkenet og lager kål og smultringer etter å ha hatt sex med en annen svett person med dårlig parfyme som stinker tåfis. Ingen kommentar om hvordan vi kom frem til slik en sammensetning av ubehag.

Dagen kom, og jeg ventet på signal. ADVARSEL: LANGT INNLEGG

Fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck, fuck.
Fuck, fuck, fuck.

Fuck! Fuck me!

Jeg får lyst til å slå i bordet, kastet hodet mot veggen, kjøre kroppsdeler gjennom vinduet, gå i kirken for å bøte på mine synder, bli liggende i sengen og lukte på t-skjorta mi fra kvelden i forveien, lyst til å buse ut med sannheten i iver ovenfor samboeren, lyst til å fortelle hele verden om den fantastiske situasjonen jeg fikk oppleve, lyst til å krype under dyna og trekke den over meg igjen og bli borte, ønske det som skjedde til å bli ugjort, glemme det, gjøre bot, kontakte det rette vedkommende, se hva som skjer, leve videre uten forhåpninger. Leve videre uten forhåpninger. Leve videre uten forhåpninger. Å leve videre uten noen særlig forhåpninger er nok det lureste. Unngå å bli skuffet, om enn hvor lite.

En kveld ute i natten til morgenlyset demrer og du vandrer opp hovedgaten ved siden av fekteren i sort. Slike ting hender bare så alt for sjelden. Jeg endres, det gjør jeg. La meg hviske i øret ditt. Engel.
Timer som forsvant, en hengiven sjel med halsbånd på, en jente i rødt med krøllet hår. I see your eyes. Men gjør jeg det rette? Gjør jeg noen gang det rette? Det er ikke lenger det ondes problem, det er det rettes problem. Hva er korrekt oss mennesker i mellom? Mitt problem for tiden, vil jeg påstå og si høyt. Være så arrogant og pompøs at jeg vektlegger eget skille av rett og galt. Galt kan ende i galgen for min del. Billedlig, selvsagt. Jeg snakker tross alt om hvordan en skal oppføre seg mot andre i ulike situasjoner.

En situasjon oppsto i går jeg ytterst sjelden har befunnet meg i, hvis da ikke for første gang. For å forstå min gnaging om dette må enkelte fakta legges på bordet.
- Jeg flytter til Trondheim til høsten.
- Jeg finner tanken på et avstandsforhold forlokkende, men likevel skremmende.
- Å få kontakt med noen så brått og så forskjellig hva jeg er vant med.
- Jeg er av natur ikke særlig dominant av meg.
Med disse fakta til etterretning kan jeg beskrive kveldens forløp. Som alle andre store kjærlighetshistorier (dette er ikke en stor kjærlighetshistorie, la meg bare presisere) starter denne med at jeg traff en jente. En jente med rød topp, grått skjørt, hvite små halvsokker og krøllete gult hår. En jente med halsbånd på.

For de av dere som kjenner meg godt eller min legning innen BDSM, vet at jeg liker å si at jeg bygger livet mitt på to setninger. Den første er ”konstant variert” og den andre er ”jeg lever for å tjene”. Å tjene andre er i BDSM sett på som å være submissiv, det vil si underlegen. Nå ja, jeg er ikke den som tar så mye plass i de fleste sammenhenger, og om jeg gjør det, så vil jeg som regel ha fysisk eller verbal kontakt. Denne gangen bare skjedde ting.

Vi befant oss i sjette etasje på Tøyen; en gjeng der jeg bare kjente to fra før av, og hadde truffet en tredje to ganger før, de fleste kristne og uten alkohol i starten av sammenkomsten (jeg og ei annen begynte med sympatiseringsdrikking for å holde han som hadde med seg alkohol ved godt selskap). Etter hvert ramlet folk inn og tok seg til rette med vin og øl, dog i mer anstendige mengder enn voksne selskaper. Stemningen var lett og ledig, selv hadde jeg for anledningen trukket på meg mine regnbuesokker med tær, en oppbrettet bukse som fungerte som kortbukser før solen gikk ned og en sort t-skjorte fra en venninne jeg er meget glad i (både t-skjorta og jenta).

Så begynte ting å skje.

Jeg har blitt fortalt at jeg er god med fingrene når det kommer til det å gi massasje. Det ble jeg fortalt denne kvelden og. Av så mye som fire. Den fjerde bare smilte, mens den femte gav meg en klem da jeg ba om det via hint. Dette var nevnte jente som historien begynner med. Det ble mørkt, det ble allsang og det ble en ytterst facinerende kombinasjon av kristne mennesker og Sm. Når sant skal sies var jeg ikke den som brakte tema Sm på bane, men må stå til rette for å ha fyrt opp under ilden da jeg raskt kastet meg inn i diskusjonen. Tatt i betraktning at det ble ytret ikke mer enn to ganger som jeg fikk høre senere på natten, var det håndjern, halsbånd og sadisme til stede i leiligheten. Enkelte jeg kjenner slutter aldri å overraske meg heller.

Vi bestemte oss for å dra ut på byen, for det var dem av oss som ville danse. Jeg slo følge, om ikke annet for å komme meg ut siden sammenkomsten var slutt og hjemmets andre beboer ville sove. Først til døren var jeg og (kappløp mellom sånn oss gutter i mellom) og med vinnerprisen i smilet holdt jeg døren oppe for de andre. Så begikk ferden seg til Nasjonalteateret med Kissfans på banen (som forresten var sprutende full av svette folk og ellers alt for trang) og en jente med halsbånd ved min side. Ved den tid hadde festen allerede krevd sin første hjemreise for en av deltakerne, mens en annen fulgte raskt etter.

Møllers sto først på listen. Der var det folk, men like mange sitteplasser ledige som på et offentlig transportmiddel i rushtiden. Etter å ha fått en ordløs bekreftelse på hvilken side av skalaen min smilende venninne tilhørte var det mystisk lett å gå videre, og da med meg som den dominante. Å oppleve slike sider hos seg selv når en sverger til det motsatte er som en republikaner plutselig bestemmer seg for å stemme på demokratene. Det er situasjonen der et barn løfter en bil vekk fra sin mor og fire voksne ikke klarer å gjøre det samme etterpå. Det er mennesket som gikk på månen. Det er å avsverge sin religion på dødsleie.
Det er ikke det som skjer oftest, må jeg innrømme. Men det skjedde likevel.

Etter Møllers dro vi videre. To skulle hjem, så nå var vi fem. To stykker som gikk fastbundet like over kneet, verten alene og jeg med jenta med halsbånd, som nå befant seg ved min side og veiledning. Jeg er ingen sadist, men liker godt å ha andre under meg. Takket være tilfeldigheter selv ikke skjebnens grusomhet kan oppdrive en gang per hundrede år falt det meg naturlig å ta ansvaret vekk fra denne jenta med halsbåndet og ta det selv. For dere som setter spørsmålstegn og fordømmelse ved denne handlingen – hun ville det mer enn meg. Jeg er ingen stor menneskekjenner, men jeg vet når en annen person koser seg så det skinner ut av øynene hennes lik edelstener.

De fem som var tilbake vandret til en gate med to danselokaler, der det var uenighet om hvilken av de to klubbene vi skulle inn i. Som ved et trylleslag sa jeg med bestemt stemme da ingen kunne ta en avgjørelse - dit går vi. Og det gjorde vi også faktisk. Verten mumlet noe om at når undertegnede først hadde tatt en bestemmelse, så lønte det seg å gjøre det. Denne kommentaren fant jeg både urovekkende og berusende. Faresignalene ble vekket, men ikke aktivert.

Vel inne og ned trappen begynte så noe jeg bare kan beskrive som en flodhest (meg) og svane (jenta med halsbåndet) på dansegulvet, men med en lidenskapelighet fremmed for meg i en slik sammenheng. Jeg tok intet første skritt av respekt for henne, og fordi jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre – å gå på byen inneholder normer og regler jeg ikke kan. Likevel, det falt seg slik at vi kom hverandre nært, så nært som to mennesker kan komme uten å tråkke over motspillerens gjerde ved første møte.

Vi var ute to ganger, jenta med halsbånd og jeg, for å trekke luft til lungene og ro til ørene. Begge ganger smilte hun. Begge ganger fikk jeg holde godt rundt henne. Hvilke signaler hun sendte ut, hvilken hensikt hun hadde og hva slags mål hun hadde satt seg, det vet jeg ikke. Men jeg vet at hun klamret seg til meg og så på meg med glede.

Klokken ble mye til sist og jeg skulle hjem for å sove i underkøya. Klubben stengte også, så vi gikk et kvarter før for å slippe unna rushet med påtrengte gjester og klubbfolk. Alle fem ruslet opp til hovedgaten og ble stående der en liten stund, tre av oss satt mens jenta med halsbåndet og jeg sto. Jeg kysset henne på hånden før jeg dro sammen med den sortkledde fekteren opp forbi slottet.

Vel hjemme fant jeg meg tenkende på jenta med halsbånd og resten av situasjonen, hva jeg har gjort og hva jeg burde gjøre i fremtiden. Med andre ord, kort forvirring og et streif av lykke, men uten tanke på å forfølge det hele. Dermed overlater jeg alt hele den fulle samen og resten av trøbbelet til jenta med halsbåndet.

Jeg liker ikke avgjørelser, okei? Kan ikke folk begynne å respektere det snart?

Hvordan denne historien vil ende, hvis den da har en endelse, det vet bare gudene.

Forestill deg dette…

En eng, gylden gul med røde trær i vinden ved horisonten. Det er sent på sommeren, vinden blåser behagelig og det er varmt i været selv om det er overskyet. En lun årstidsblås rusker deg og din kjære i håret. Et pledd i mange farger brettet ut over marken, en flettet kurv bak dere med en duk liggende over det som er fraktet sammen med dere. Hun ligger med hodet i fanget ditt.
Og du er henne nær.