mandag 19. mai 2008

Kunne det tenkes at hans fingeravtrykk var over der hun hadde vært?

Han var en fin fyr, en kjekk kar og sterke hender som tok vare på andre enn seg selv. Likevel ble han hentet inn til avhør, selv om ingen trodde han hadde gjort noe. Det gjorde han ikke selv heller.
Han er en fri mann nå.

Hun gjorde en stor feil da hun ikke dekket han med plast og kastet han i sjøen. Gitar. Helt. Borte. Dararatatatam.

Hva du gir er det du får.

Litt trist tanke er rettferdigheten, nesten nesevis slikt tilkalles svik. Kanskje er riktig galt tiltalte en nydelig gang? Gransk kallenavn når reisen nettopp parerer rett til landet trivielt, travelt, tragisk. Kunne englene energisk kunngjøre ett tap? Pappa, aldri i ildens svakhet tenker regler rett.


Parken virker lokkende. Lokk på alt som er å gjøre. Hva du gjør er hva du fortjener. Ut i fra den tanken ligger jeg ikke nevneverdig godt til. Usynlighet, bortkommenhet, konstante nøkkellyder i eller utenfor døren fra fantasien min, Philadelphia – minner fra musikken. Bruce.


Ved balkongen i tredje henger et lik uten tenner eller høyre hånd. Jeg la det der selv. Han var pen en gang. Ikke nå lenger. Nå er han vare blå i sin nakenhet med sand på føttene og under tærne. Neglene hans er lakket røde, men øynene er tomme og borte med en fyrstikk stukket gjennom hver av dem liggende foran lysbryteren på venstre side av døren. På bryteren er det et avtrykk av en hånd i blod. Det er mitt blod. Men ingenting av det ble tatt frivillig. Ikke tente jeg fyrstikkene heller, så de bare ligger der de har ligget utent og urørt siden i går morges. Leit å tenke på at han ikke var fri fra smerte under hendelsesforløpet. Sykdom gjør alt så mye verre.

Daddy, daddy. Engelsk virker så vakkert av og til.
Daddy, daddy, where are you now?

Han er en fri mann nå. Han er en fri mann nå. Han er en fri mann nå. Han er en fri mann nå. Han er en fri mann. Men ikke nå. Mannen var fri en gang for lenge, lenge siden. Men ikke nå lenger. Nå er han lege og hjertedoktor. Men sitt eget kan han ikke reparere. Og som eneste hjertedoktor må han slik de før i tiden gjorde – han må finne seg en han kan lære alt han kan til. Likevel vil det ikke redde han, for læresvennen vil ikke kunne eller tørre å røre ved sin mesters hjerte. Det er derfor hjertedoktorer ikke har et hjerte, for de kan ikke røre ved sitt eget. De lever, de puster, spiser, går og ler, men de kan ikke kjenne glede annen enn suksess; det å vinne over en truende fare og redde et hjerte. Det er den største gaven av dem alle – å gi liv til noe som før var ikke var levende. Hjertedoktorer er den eneste formen for fødende menn, siden ingen av dem er kvinner. Ingen kvinner er villige til å gi slipp på hjertet sitt, for de vet å verdsette det. Dessuten er det litt dumt og dramatisk å oppgi sitt eget hjerte for å kurere andres, noe som forklarer hvorfor det bare er menn som frivillig gir seg i kast med slik en oppgave. Å vie hele sin eksistens for å tjenestegjøre noen som aldri vil kunne gjøre det samme for deg tilbake, å kjenne kallet etter å kaste seg mot kravet om lykke uten å motta det selv, det blir slitsomt i lengden. Derfor holder ingen hjertedoktorer ut særlig lenge, noen ikke så mye som et år en gang. Det er de som ikke viste hva det var de gav seg i kast med, og de går under uten å sende lærdommen videre til en annen, fordi de ikke har hatt tid eller krefter til å ta seg en læregutt. Likevel skriver de alltid ned sine bedrifter, for uansett hvor uvesentlig det virker for de hjerteløse der og da vil det alltid være en hjertedoktor som kommer for å hente det den tidligere hjertedoktoren fikk skrevet ned før han døde.
Nå var ingen hjertedoktor spesielt onde eller grusomme, ikke spesielt rike eller velstående, ikke spesielt unge eller gamle, og heller ikke spesielt flinke til å holde seg på et sted over lengre tid. De dro rundt der det var behov for dem, og det var som oftest ikke bare på det samme stedet. Når en hjertedoktor hadde kurert alle hjerter som trengte å kureres i ett område, dro han videre til neste, og så videre til neste etter der igjen når det andre området var leget. En hjertedoktor hadde ikke råd til å bo på et sted med mindre det var i en stor by, men på denne tiden var store byer sjeldne, og det var ikke nok hjertedoktorer til å la noen vandre rundt uten noe å gjøre. Bare i en by bodde det en hjertedoktor i noen år, men så flyttet han ut på landeveien igjen han også, slik som alle de andre hjertedoktorene i hans tid. Hans navn var Arudipus, og det er han denne historien skal handle om.

Arudipus bodde i London, og selv om London på denne tiden var betraktelig mindre enn det den er i dag, var den stor nok for Arudipus. Knuste hjerter finnes overalt, men som oftest blant unge som nettopp har fått oppleve å føle kjærlighet for andre enn seg selv eller sin familie. Men unge mennesker har sjelden penger, så det var ikke alle hjertedoktorer som ville behandle unge mennesker. Men Arudipus var ikke slik. Han synes at et menneske var et menneske, uansett alder eller rikdom. Derfor kunne han like godt kurere hjertet til en liten og krokrygget fiskerkone som hadde vært trofast hele livet og nå mistet mannen sin på havet, så vel som en ung adelsmann hvis hjerte hadde fått en kraftig brist ved det harde avslaget fra det som ble hans trettende utkårede denne måneden. Arudipus var snill slik.
- Arudipus, kunne en hjertedoktor som var på besøk i London finne på å si, - hvorfor hjelper du de som ikke kan betale deg?
- Å, det gjør de da, svarte Arudipus alltid da og smilte. Ingen andre hjertedoktorer kunne skjønne hva det var han mente med dette, så de ristet på hodet over Arudipus’ og hans rare vaner. Nå var alle hjertedoktorer litt rare av seg på den ene eller andre måten – noen hadde fargeklare klær som flagret i vinden og nesten fløy av sted når de gikk, andre var kledd i sekk og aske med en kjepp til selvskap, noen hadde dyr til følgesvenner, noen famlet rundt med bind for øynene og filler til klær, noen var dypt religiøse mens andre ikke var det, og noen sov bare på tirsdager og torsdager, da gjerne hele dagen også. Noen holdt dørene oppe for damene og snakket pent til alle rundt seg, mens andre ikke sa noe annet enn uhyggelige ord og skulte. Noen solgte små flasker med mystiske væsker, andre urter den hjertesyke skulle spise rå, og noen ingen ting. Noen tok seg dyrt betalt for sine tjenester, mens andre ikke var så nøye med prisen. Men hjertedoktorer var de alle sammen.

Vår historie begynner en vår for lenge, lenge siden, for om våren pleide det å seile mange skip fra London ut i verden, og da var det mange på land som kunne trenge besøk av en hjertedoktor, så derfor var våren en travel årstid for Arudipus. Som oftest var det nede på kaien når skipet la til havs at de som sto igjen befant seg side til side med Arudipus, som alltid hadde et trøstelig ord og en varm klem til de som trengte det. For noe annen medisin enn menneskelighet trengte ikke Arudipus, for han trodde nemlig på det gode i alle mennesker, selv om de som bodde på kontinentet.

Ingen kommentarer: