fredag 30. mai 2008

Dagens lille hendelse med smak av popkultur

- Du finner nærmeste bok for hånden.
- Åpne den på side 123. Åpner den og blar deg frem/bakover til side 123.
- Let nedover siden til setning nr. 5.
- Skriv de tre neste setningene ned og publiser dem på nettet.

Egentlig et ganske meningsløst gjøremål, men jeg gjør det for det.

Boken er ”M is for Malice” av Sue Grafton.

”I guess it depends on what he says to them. Ultimately, of course, this is probably something for the lawyers to discuss. I think they want to be honorable”.

Sånn, da har jeg gjort mitt.

torsdag 29. mai 2008

Skal jeg forsøke?

Jeg er redd. Redd for å ha tolket der det ikke var å se etter andre betydninger. Redd for at jeg har kommet frem til galt svar, i den grad det er et svar jeg da vil sitte med. Redd for å gjennomføre løsningen, redd for konsekvensene det kan føre med seg. Bekymring og uroet. Nervøs. Men ønskene og drømmene, kan de bli noe mer? Kan de realiseres? Ja, og det skremmer meg. Skremmer meg fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal gripe situasjonen an. Men samtidig; er jeg villig til å gjøre det som gjøres må? Ja, jeg er villig, bare ulysten – det er redselen for å ødelegge som holder meg tilbake. Ah, du indre konflikt, hvorfor kan du ikke la meg være?

I overført betydning drar jeg til Amerika. Hva dette innebærer må du forstå selv.


Utenfor vinduet ditt kan jeg se skygger. Gode skygger, ikke ringskrømt, men slike skygger som i Spirited Away når vår heltinne trer inn i ånderverdenen. Koselige skygger. Tegnede skyer som virker vennlige.

Trafikklys. Trafikklys jeg må løpe over.

Siden det ikke finnes en privat bilfører for min del har jeg heller ikke bil. Men jeg har kropp, hodet og følelser. Jeg er kanskje ikke perfekt, men hvem er? Tenk et øyeblikk på sjåføren som ikke eksisterer, du.

lørdag 24. mai 2008

Dagens forløp

Å gå uten å børste tennene en hel dag kan være godt for mange ting;
- Karius og Baktus liker seg (og deg) bedre
- det gjør tyggisindustrien glad (noe som forklarer hvorfor ingen har klaget på ånden min)
- det plager ikke andre enn deg selv (har gått med munnen lukket mesteparten av dagen)
- jeg VET det er galt, men gjør det likevel, noe som gir meg en pervers glede av å bryte reglene for mitt eget beste (og det er UTROLIG tilfredstillende)
- jeg setter ekstra pris på tanntråd og kveldspussen mer enn vanlig (det er sant!)

Utenom det har jeg egentlig hatt en veldig fin dag, og alt i alt en ikke så dårlig uke. Kjæresteløs som alltid, men med godt håp om det gode i andre mennesker og ved den tro alt alt sammen kommer til å bli bra til slutt - noe jeg selvsagt ikke kan vite med sikkerhet da jeg mest sannsynlig ikke kommer til å bli værende her når noen trykker på AV-knappen. Ja ja, en kan ikke få alt her i levet heller. En kopp varmt vann og ferkst brød holder for magen min.

Hvis noen filosoferer seg frem til meningen med livet og ikke sitter igjen med 42, da har "noen" regnet Feil. Nåja, religiøse personer er selvsagt utelukket, samt de som foretrekker svaret "kjærlighet" på nevnte spørsmål. Egentlig er det vel bare jeg som kan rekke opp hånden og med skinnende øyne rope ut, fullstendig sikker i sin sak; "Førtito, lærer!" Dette er om vi plasserer nevnte spørsmål på tavlen og undertegnede ved skolebenken lengst frem ved vinduet i klasserommet, vel å merke.

Utifra den tanken at jeg er priviligert har jeg det bra, og den tanken kan jeg være enig med. Tross alt gir det meg ikke skyldsfølelse for å kjede meg, men tvert om får meg i bedre humør. Nå skal det nevneverdig ikke mye til for å få meg i en lettere sinssteming i de fleste situasjoner, men jeg liker tanken for det. Den har noe barnslig glede over seg. Og i kveld føler jeg meg til å passe den beskrivelsen. Likevel er det ikke fordi jeg legger meg tidlig eller glemmer alt av ansvar. Ikke fordi jeg kjenner et barns trygghet og visshet om kjærlighet fra en voksenperson, ei heller er det mitt enkel spåk. Nei, det er variasjonen av lykke.
Derfor vil jeg ønske alle dere en god tid fremover og en fin tid på døgnet du leser dette. Det var alt. Takk for i dag.
Til alle dere som ikke viste at jeg fikk et godt møte - jo, det var nettopp det jeg fikk ha. Takker for oppmerksomheten.
m

Mine kjære venner og elskede fiender

Oslo by om morgenen egner seg til storslått musikk og sikker gange – irsk, vel å merke. Den enslige unge helten som vandrer nedover gatene til fløyte, slagverk og gitar, stemmefull av stemning. Med bestemte skritt fører veien han inn blant trærne, forbi de sovende endene, forbi porten av metall, forbi vakten uten rytme, forbi det trafikkerte krysset, forbi barene og hotellet. Legg tiden til 1930-tallet eller tidligere før århundreskiftet. Med de lange våpne dragne kom de i land, in the land of foggy dew.

At some times it makes me think.

Tåken, eller elvens vannfordampning, alt ettersom hvor klinisk du vil være, ligger tykt over mennene. Den klamme fukten får de av dem som ikke er døde til å fryse. Brunkledde i frakker og båter skvulper mennene med harde ansikter under luene nærmere elvebredden, så nær de kan komme det engelske fortet. Med våpen og stille årer i hånd beveger lettbåtene seg oppover.

And with they’re long lost buns and they’re army guns, they fought in the foggy dew

Det er sangen om en soldat, som forlot sin kone og barn, gikk ut i krigen for å sloss, og han tapte. Men før han tapte, skrev han et brev hjem, til sin frue, og hans navn var – mr. 170.

Det hvite ved hodebunnen er nok flass og ikke lopper, men det klør likevel.

It was better to die under the Irish sky, far beneath the foggy dew

Som den andre jeg er finner jeg springing interessant. Springing i ord, stemning, av glede og på sjakkbrettet. Variasjonen over tema sprining. Facinerende, synes du ikke?

Jenter kan være så uforståelige i blant. Den ene vil kose, og siden hun er jente VET jeg det ligger mer bak. Men hva? Den andre vil forstå meg, men jeg skjønner meg ikke selv, og tenk om det ikke er noe bakom forståelsen? Den tredje vil ha meg til å gjøre ting for henne, men det er på jobben, så det er greit. Den fjerde påpeker det hun mener er typiske trekk ved meg, men som jeg selv bare gjør på impuls av og til, og at det var sammen med henne, var ren skjær tilfeldighet. Den femte kunne få meg til å spise av gulvet om hun ville, men som hun aldri gjorde. Til tross for alt dette er det jenter jeg kommer best over ens med.
Damen med nøklene vekker meg til virkeligheten igjen, før jeg lett befinner meg midt i mellom fantasi og det 21. århundre, der den lille jenta med vinger alltid vil elske meg, selv når hun ikke er der.

mandag 19. mai 2008

Kunne det tenkes at hans fingeravtrykk var over der hun hadde vært?

Han var en fin fyr, en kjekk kar og sterke hender som tok vare på andre enn seg selv. Likevel ble han hentet inn til avhør, selv om ingen trodde han hadde gjort noe. Det gjorde han ikke selv heller.
Han er en fri mann nå.

Hun gjorde en stor feil da hun ikke dekket han med plast og kastet han i sjøen. Gitar. Helt. Borte. Dararatatatam.

Hva du gir er det du får.

Litt trist tanke er rettferdigheten, nesten nesevis slikt tilkalles svik. Kanskje er riktig galt tiltalte en nydelig gang? Gransk kallenavn når reisen nettopp parerer rett til landet trivielt, travelt, tragisk. Kunne englene energisk kunngjøre ett tap? Pappa, aldri i ildens svakhet tenker regler rett.


Parken virker lokkende. Lokk på alt som er å gjøre. Hva du gjør er hva du fortjener. Ut i fra den tanken ligger jeg ikke nevneverdig godt til. Usynlighet, bortkommenhet, konstante nøkkellyder i eller utenfor døren fra fantasien min, Philadelphia – minner fra musikken. Bruce.


Ved balkongen i tredje henger et lik uten tenner eller høyre hånd. Jeg la det der selv. Han var pen en gang. Ikke nå lenger. Nå er han vare blå i sin nakenhet med sand på føttene og under tærne. Neglene hans er lakket røde, men øynene er tomme og borte med en fyrstikk stukket gjennom hver av dem liggende foran lysbryteren på venstre side av døren. På bryteren er det et avtrykk av en hånd i blod. Det er mitt blod. Men ingenting av det ble tatt frivillig. Ikke tente jeg fyrstikkene heller, så de bare ligger der de har ligget utent og urørt siden i går morges. Leit å tenke på at han ikke var fri fra smerte under hendelsesforløpet. Sykdom gjør alt så mye verre.

Daddy, daddy. Engelsk virker så vakkert av og til.
Daddy, daddy, where are you now?

Han er en fri mann nå. Han er en fri mann nå. Han er en fri mann nå. Han er en fri mann nå. Han er en fri mann. Men ikke nå. Mannen var fri en gang for lenge, lenge siden. Men ikke nå lenger. Nå er han lege og hjertedoktor. Men sitt eget kan han ikke reparere. Og som eneste hjertedoktor må han slik de før i tiden gjorde – han må finne seg en han kan lære alt han kan til. Likevel vil det ikke redde han, for læresvennen vil ikke kunne eller tørre å røre ved sin mesters hjerte. Det er derfor hjertedoktorer ikke har et hjerte, for de kan ikke røre ved sitt eget. De lever, de puster, spiser, går og ler, men de kan ikke kjenne glede annen enn suksess; det å vinne over en truende fare og redde et hjerte. Det er den største gaven av dem alle – å gi liv til noe som før var ikke var levende. Hjertedoktorer er den eneste formen for fødende menn, siden ingen av dem er kvinner. Ingen kvinner er villige til å gi slipp på hjertet sitt, for de vet å verdsette det. Dessuten er det litt dumt og dramatisk å oppgi sitt eget hjerte for å kurere andres, noe som forklarer hvorfor det bare er menn som frivillig gir seg i kast med slik en oppgave. Å vie hele sin eksistens for å tjenestegjøre noen som aldri vil kunne gjøre det samme for deg tilbake, å kjenne kallet etter å kaste seg mot kravet om lykke uten å motta det selv, det blir slitsomt i lengden. Derfor holder ingen hjertedoktorer ut særlig lenge, noen ikke så mye som et år en gang. Det er de som ikke viste hva det var de gav seg i kast med, og de går under uten å sende lærdommen videre til en annen, fordi de ikke har hatt tid eller krefter til å ta seg en læregutt. Likevel skriver de alltid ned sine bedrifter, for uansett hvor uvesentlig det virker for de hjerteløse der og da vil det alltid være en hjertedoktor som kommer for å hente det den tidligere hjertedoktoren fikk skrevet ned før han døde.
Nå var ingen hjertedoktor spesielt onde eller grusomme, ikke spesielt rike eller velstående, ikke spesielt unge eller gamle, og heller ikke spesielt flinke til å holde seg på et sted over lengre tid. De dro rundt der det var behov for dem, og det var som oftest ikke bare på det samme stedet. Når en hjertedoktor hadde kurert alle hjerter som trengte å kureres i ett område, dro han videre til neste, og så videre til neste etter der igjen når det andre området var leget. En hjertedoktor hadde ikke råd til å bo på et sted med mindre det var i en stor by, men på denne tiden var store byer sjeldne, og det var ikke nok hjertedoktorer til å la noen vandre rundt uten noe å gjøre. Bare i en by bodde det en hjertedoktor i noen år, men så flyttet han ut på landeveien igjen han også, slik som alle de andre hjertedoktorene i hans tid. Hans navn var Arudipus, og det er han denne historien skal handle om.

Arudipus bodde i London, og selv om London på denne tiden var betraktelig mindre enn det den er i dag, var den stor nok for Arudipus. Knuste hjerter finnes overalt, men som oftest blant unge som nettopp har fått oppleve å føle kjærlighet for andre enn seg selv eller sin familie. Men unge mennesker har sjelden penger, så det var ikke alle hjertedoktorer som ville behandle unge mennesker. Men Arudipus var ikke slik. Han synes at et menneske var et menneske, uansett alder eller rikdom. Derfor kunne han like godt kurere hjertet til en liten og krokrygget fiskerkone som hadde vært trofast hele livet og nå mistet mannen sin på havet, så vel som en ung adelsmann hvis hjerte hadde fått en kraftig brist ved det harde avslaget fra det som ble hans trettende utkårede denne måneden. Arudipus var snill slik.
- Arudipus, kunne en hjertedoktor som var på besøk i London finne på å si, - hvorfor hjelper du de som ikke kan betale deg?
- Å, det gjør de da, svarte Arudipus alltid da og smilte. Ingen andre hjertedoktorer kunne skjønne hva det var han mente med dette, så de ristet på hodet over Arudipus’ og hans rare vaner. Nå var alle hjertedoktorer litt rare av seg på den ene eller andre måten – noen hadde fargeklare klær som flagret i vinden og nesten fløy av sted når de gikk, andre var kledd i sekk og aske med en kjepp til selvskap, noen hadde dyr til følgesvenner, noen famlet rundt med bind for øynene og filler til klær, noen var dypt religiøse mens andre ikke var det, og noen sov bare på tirsdager og torsdager, da gjerne hele dagen også. Noen holdt dørene oppe for damene og snakket pent til alle rundt seg, mens andre ikke sa noe annet enn uhyggelige ord og skulte. Noen solgte små flasker med mystiske væsker, andre urter den hjertesyke skulle spise rå, og noen ingen ting. Noen tok seg dyrt betalt for sine tjenester, mens andre ikke var så nøye med prisen. Men hjertedoktorer var de alle sammen.

Vår historie begynner en vår for lenge, lenge siden, for om våren pleide det å seile mange skip fra London ut i verden, og da var det mange på land som kunne trenge besøk av en hjertedoktor, så derfor var våren en travel årstid for Arudipus. Som oftest var det nede på kaien når skipet la til havs at de som sto igjen befant seg side til side med Arudipus, som alltid hadde et trøstelig ord og en varm klem til de som trengte det. For noe annen medisin enn menneskelighet trengte ikke Arudipus, for han trodde nemlig på det gode i alle mennesker, selv om de som bodde på kontinentet.

lørdag 17. mai 2008

Dagen sier vel alt, gjør den ikke? En tale for lang og dårlig uttalt, nedbør og snakk, en dag uten orkestermusikk ved nasjonalsangen, selv om det var stemning da toget startet sangen ved første vers (de fleste datt ut under det andre) uten annen komp enn tre jenter med mikrofon og regnjakker. Paraply jeg holdt over min mor for å hindre vindens makt.

Det driver meg.

Target key, øyne, blå og grå, aldri grønne. Ingen vet hvordan det er å være en annen enn seg selv (laivere er utelukket pga tekniske finurlighet).

Sikte aktivert. Mål søkes.

Pm. Mp. Mpa. EaIp. Oppdagelse.

Nattens musikk og vindens forandringer

Vend ansiktet ditt bort fra solen, og du vil se forlokkelsen. En stemme, en følelse, et bilde, en skjult foråpning du ikke våger å forfølge.

Vend tungen og strupen bort fra drukkenskapen i år 21. En prøvelse, en øvelse, en test av vilje og et håp om kontroll.

Mangel på kontroll, men fortsatt VALGET om tap av grepet. Så lenge jeg selv utsetter meg for det burde det være overlevbart.
Greit.

Når mørket faller venter et lys på deg. Morgenkjærligheten.

Et år har gått, og det raskere enn beregnet. Alder tilsier at tiden ikke lenger venter, selv om jeg ikke trenger å holde følge eller tritt med tiden hele tiden. Trass i alt som kan skje vil det ikke hende at jeg unnslipper klokken. Intet menneske jeg kan forestille meg vil vel kunne påstå at han eller hun forstår og kan tenke seg begrepet "tidsløshet". Jeg vet jeg ikke kan, og derfor vil etthvert forsøk på å fremme en slik forståelse virke som et dødfødt illeluktende lik av et prosjekt. Ikke ville jeg hatt tiden til det heller.

Ei lenge vil jeg være deg, o Romeo.
"O Romeo, o Romeo, hvor er du, min Romeo?"

Jeg sitter på taket og ser ut. Sitte er det jeg gjør når jeg skriver. Det er da logisk, er det ikke? Skjønt, hvem er du til å argumentere mot min oppfattelse av logikk etter eget hode eller personlige lyster hvis utfoldelse ikke skader andre av stor grad, da som små ubevisste stikk, ei ment til onde.

Langsomt hører jeg meg selv sove. Drømmende, snorkende uten å plage andre, den avslappenheten bare ren uskyldighet kan frembringe og fremskaffe - kjærlighetssøvn. Drømmeløs kjærlighetssøvn.

mandag 12. mai 2008

Nå har jeg gjort dette også.

For første gang sitter jeg fastbundet (psykisk og bare delvis fysisk) ved resepsjonen. Derfor dette innlegget som faktisk har blitt nedskrevet MENS JEG FORTSATT ER PÅ JOBB. Ikke skyld på meg, resepsjonistene gjør det hele tiden har jeg funnet ut, samt han som skal hjelpe meg med å forstå gjestegruppekonseptet. Og da kan jeg bedrive samme aktivitet uten dårlig samvittighet. Tross alt - sjefen min er ikke til stede og kan skjenne på hverken meg eller andre. Ikke det at hun bruker munnen på en slik måte så ofte. Faktisk har jeg til gode (eller onde...) å motta krasse ord og munnhuggeri som takk for en slett hendelse. Så langt har jeg spist rått kjøtt på søndagsrutinene her, skiftet noen lyspærer der slikt var nødvendig - tar de resterende etter turistbussen - funnet meg i at jeg får masse ekstra penger pga det er første pinsedag i dag, sittet her og skrevet, sendt en bursdagsmeldig til Marits far (ganske tidlig på dagen, men likevel sender vi gratuasjon via denne siden), samt begitt meg i kast på to hjul fra Skøyen og hjemover. Nå venter sesongen for spreke ben, skulle jeg tro. Som om jeg ikke får trim nok av trappene på hotellet... Kan nok alltids få være GREATFULL for ekstra muskler. Har nok godt av det også siden jeg ikke lar adrenalinet og melkesyren ta overhånd.

Og maskinen vil ikke sammarbeide med meg fordi alle bokstavene blir overstyr, noe som gjør det å endre på skreven setning UMULIG! Granskauen og grusomheten har en konspirasjonsteori på hallgangen denne mandagen.

Magadag. Nope, ikke magedag eller made day. Make my day. Nope, ikke det heller.

Jeg puster tung luft bak resepsjonistenes side av streken der jeg ikke har tillatelse til å befinne meg, men som jeg selvsagt er nå. Førtifem minutter forsinket, en skoletime med ikke-jobbing. Men jeg har funnet ut hvordan jeg lurer alfabetsystemet og overtastingen... Jeg bare kopierer det jeg skal ha i mellom setningene og ordene som TYDELIGVIS IKKE LIKER MEG NOE SÆRLIG og trykker på V-tasten. Bekreftet, skrivemoduset ved denne maskinielle enheten samsvarer ikke med mine behov og forhåpninger. Ergo burde jeg ikke fortsette med å "arbeide" på nevnte data. Jaja, verden kunne vært langt mulig verre.

Da sier jeg takk for denne gangen og gager meg selv ved å slippe tastaturet der det hører hjemme, nemlig på den RETTE siden av resepsonsstreken.
m ut.

søndag 11. mai 2008

Copycat; I know - but still! Thanks, my friend (guess who)

1. Hva kommer du til å dø av?
Listen er lang og mulighetene er mange. Å måtte ha en sermoni under ni år fra nå av virker makabert forlokkende - å ende det hele på samme måte som Brian Jones, Janis Joplin og alle andre som forlot livet før de ble 30...

2. Hvilke(n) sang(er) vil du at de skal spille i begravelsen din?
"Goodbye cruel world" av Pink Floyd. Resten av det musikalske og teatralske er heller usikkert. Har jo et par år på meg til å finne det ut uansett.

3. Begraves i kiste eller kremeres?
Kiste. Jeg foretrekker å være seks fot under og ha navnet mitt gravert i stein. Tanken på å ligge i jorden som et godt bevart lik (jeg kjenner metoder for det - spis f. eks masse rosiner)... Merkelig hvordan slike morbidheter får meg til å skinne i øynene og trekke leppekantene oppover.

4. Graver er fredet i 20 år etter begravelsen, og etter det må noen betale leie for at ikke noen andre skal begraves på plassen din. Vil du at familien din skal betale for at graven din forblir fredet?
Må en betale for å forbli uforstyrret etter sin død?! Hva f...! Da må jeg jo begynne å spare til det allerede nå da. Enda en utgift å tenke på...
Å la eventuelle etterkommere til å ha et slikt ansvar er for det første uaktuelt økonomisk og uetisk gjort av den avdøde. Så langt er min familie mine venner, og jeg vil ikke belaste noen av dem ved å påtvinge en "dødsutgift". Da står heller jeg for betalingen av mitt eget siste sted selv.


5. Er det noe du vil at verden skal vite etter at du er død?
Jeg tar med meg slikt i graven, for ingen kan få den hele og fulle sannheten når jeg først er borte.

Det er ulik skrift på dette innlegget... PC'er er skremmede facinerende av og til.

Fredag og jeg kan ha en mulig romanse i luften. Mulig, men for usannsynlig til å la seg gjennomføre. Ikke vil jeg gjøre et fremstøt heller, delvis i undertrykt redsel over avvisning, men også fordi jeg ikke tør å gjøre det selv uten å vite at det er greit å gjøre det, samt hva som vil kunne skje hvis hun sa ja og ble med på noe som ville minne om en date (noe jeg SELVSAGT ikke ville sagt til henne, rett og slett for å skåne henne for en dårlig date om det eneste som passet av beskrivelse var ”like shit”).
Det er ikke frykten for å gjøre det. Det er frykten for å bli avvist.

Bluesstemme hele lørdagen. En røst verdig Keith Richards og en stil hvis preg skrek New York. Dette var etter fredagsfesten hos Ronja, altså (noe som også forklarer stemmebåndets illebefinnende), med mennesker og dansing og mer alkohol enn beregnet. Menneskene var levende, selvsagt. Levende, unge og udødelige. Deilig å være ung av og til. Selv damen på nærmere nitti (jeg påsto hun ikke kunne være mer enn noe og sytti, noe hun så ut som også) sa hun hadde vært ”like ung som deg en gang”, noe jeg valgte å ta som chitchat fra hennes side mens vi ventet på datterens bil med tidshavet som eneste gjest. Joda, tross rulator var den eldre gardes representant klinkende klar, god noe døv (burde ikke klage, jeg har jo hørselproblemer selv), men veldig lett å finne en samtale med. Særlig når en står og venter med bare en time igjen til vakta er ferdig og du ikke har mye å gjøre ellers.

Hvor var jeg? Jo, forelskelse og jazzete snakking.

Jeg har blitt enormt glad i fysisk kontakt, og funnet ut hvilken stor tillit det er ved å vise nettopp dette. Det er et rent selvtillitskurs! Til alle dere som er villig til å gi meg en klem – dere aner ikke hva dere gjør for meg! Takk, takk, takk!

Forelskelse. Nei, det tror jeg ikke det er. Tross alt er jeg fornøyd med tingenes tilstand og stillstand som de er. Men hvilken garanti har jeg for at det holder seg? Ingen. Da er det bedre å nyte det her og nå.

Sommeren kommer snart. Våren griper landet etter ballene og tvinger grønt frem over det hele, hagemøbler dukker frem, det er for lyst til å se på filmer midt på dagen. Kort sagt, lyset har gitt seg hen til godheten, kreativiteten som sto i A-magasinet i Aftenposten fredag (hurra, jeg klarer meg!), Gorkij Park står på hyllen og venter på meg når jeg er over Tom Clancy’s Jack Ryan og hans siste eventyr. For eventyr er det når jeg åpner boken og forsvinner inn i en tid hvor Sovjetunionen, USA og alle andre faktorer fra den kalde krig, teknologi, hverdagsrealisme og den evigvarende skynde-seg-langsomt-fremover-stilen forfatteren vet jeg elsker så høyt.

Something’s getting in the way.

Britisk, ikke amerikansk. Men tipse kan de. Både herrefolket og franskmennene. Ikke dranskmennene.

Hvis det er noen jeg kan henvende meg til – takk for denne dagen.

PS – Stemmen har begynt å komme i normalt leie av det jeg klassifiserer som dyp egenrøst. Tenkte bare det ville være spennende å se om den overlever neste natt. DS.

Til et deilig sted

Jeg sitter på bakrommet og spiser en is sjefen min, vel, nestsjefen min, har kjøpt til meg, selv om jeg sa jeg ikke hadde kontanter for øyeblikket. Klokken er åtte, et piano spiller i bakgrunnene dempet avslapningsmusikk, selv om kjenninger som Yesterday, Memory og Over The Sea gjør sitt inntog en gang iblant.

På toppen av hotellet er det er flagg som vaier mot den ensfargede himmelen. Det så jeg da jeg klatret opp og ut av syvende etasje. Litt Titanicfølelse. Må innrømme det.

Nøt sjokoladen som en kvinne og isen som en unge. Speilbildet var for min egen del.

tirsdag 6. mai 2008

Dagens beste

Jeg ante ikke at David DeAngelo, forfatteren av “Double Your Dating” var på facebookmargen som reklame! Fy søren, fy søren, fy SØREN! FY av meg, noe så vidunderlig lattermildt! For de av dere som ikke ser humoren, les "The Game" (på norsk Spillet). Noe så vidunderlig...

Mer forvirring i bloggen, nok en gang.

Tog er definnetivt bedre enn buss, selv om toget er forsinket med mer enn en time og du sitter den gale veien.

Kan du tro hvilket ord som dukket opp på PCæn min? SXGYM. Lett tolkelig blir dette ”sex-gym”. Hvorfor hadde man ikke slikt på vgs? Faget hadde unektelig vært mer populært. Skulle likt å se den som ville skulke en time uten ”gyldig” grunn (jenter med mensen er selvfølgelig unntatt, men ellers kan jeg ikke komme på noe)...
Siriøst kom også plutselig til syne. Merkelig med merkverdige ord. Eller som frøken S sa ved en anledning (jeg siterer); ”Forandring forene seg”.

*smiler med oppriktig glede* Godt å vite, er det ikke?

Jeg har kommet frem til at jeg skal dra til Trondheim til høsten fordi det var den rette beslutningen å ta da Marit bestemte seg for å la meg gjøre et valg. Sånn at det er sagt. Trøndere, se opp, for her skal jeg snike meg inn og sette lydløst (?!) mine spor!

Min bror har egentlig god smak når det refereres til musikk. Spennende. Deilig å slippe å være nyskapende, men heller snylte på en som jeg er tvunget omgang med uansett. Dessuten vil han like det å kunne påvirke meg. Men på en annen side – hvem ville ikke?

Jesu Kristi Kirke arbeider på en søndag!

Stemmer det; man kan få seg en god latter av slikt. Manen på hesten var god den og. Men det var resten for så vidt også da, så det hele var ikke det helt store.
Pondus, Radio Gaga og musikk uten navn, en leken lekkerbisken (min mors hund, ikke et hunkjønn jeg har fått draget på og absolutt ikke frøken S!) samt pizza på døren.


Jeg er i Trondheim hos frøken S og storoser av kos, hygge og høy på livets små gleder da kortet mitt blir avvist. Og det har skjedd før den samme uken også, har det! Redsel sprer seg, både over ubehaget i situasjonen og det faktum at jeg ikke har penger. Forbruk må ned, så mye er klart. Direkte misantropisk og dirrende skuldre.

12 velbrukte timer, og kr 200 til frøken S.

Lois – this could be the beginning of a beautiful friendship.

Og det var nettopp slik det ble også, om jeg må si det selv. Begynnelsen på et godt vennskap. Noe ulikt etter en dag hvis aktiviteter har vært et par stykker, der undertegnede blant annet var ute på byen, mottok kos, lakris og internett (ikke samtidig, heldigvis), samt en samtale med min vertinne fra sentrum per buss. Legg til det faktum at jeg har fått en venn som ikke er kjærestematerialet, eller som jeg selv sa – ”Så heldig er jeg ikke”. Dette indikerer mer om hennes potensial, dog også våre enkle uoverstemmelser. Likevel, vi samsvarer på flere punkter, men kjære leser, ikke få håp, en slik situasjon er både hun og jeg sikker på ikke kommer til å oppstå, i alle fall ikke i den nærmeste fremtid. Derfor velger jeg nevnte sitat til tittel.

Sakte går jorden og alkoholen rundt mens tiden flyr for å holde følge. Såpeskum på neglene og et hjerte varmende på høyre side, kake og lakkerish.


Det som står til makt står som over en runde kort.

Nå har jeg lyst til å legge meg. Derfor avsluttes det for denne gangen. Takk for oppmøtet og lesingen. M

lørdag 3. mai 2008

Togtur

Tog er hyggelig å ta. Bedre enn buss over lengre avstander i alle fall. Denne gangen var det snakk om mer enn et par timer, så jeg fikk sovet, sett film (batteriet gikk ut etter ca halvparten, men det blåser vi i), lest mange kapitler videre i boken jeg holder på med, ført ned et par ord og setninger i den andre boken min (skriveboken, ikke DEN boken), spist mat, frukt og sjokolade, sett røde grantrær under Skyggen og opplevd Supertramp fra nabogutten til venstre en rad bak meg (ekteparet foran han igjen hadde en mann som så på meg mer enn det normalt var, så jeg sendte han et par blikk). Til tross for mye på skinnene var det ikke mye madrassbæring å spore her til gatene, det sto min vertinne for da jeg selv var hanskelig med paraply, koffert og smil. Også skulle det være ”ut i skog og mark”-prosjekt ved linja i morgen… Sko var det jeg skulle ha husket på… Får håpe det går bra utenom – mer informasjon om nevnte hendelse følger.

Et levende opptak av noen FLINKE musikere og lyd sto øverst på listen. Så følger min venninnes åsyn og hennes venninne, som for anledningen var kledd i vårgult og lignende fargeklattspraker. Synd det med brevet, men nå har man en rikelig overraskelse i bakhånd. Ikke en god historie som det kunne blitt, så derfor venter man litt med videre tanker om tema.

Opp klokken halv åtte på en ”fridag” og så gjøre noe jeg virkelig ikke har bedrevet med på lang til. Kan bare si jeg gleder meg!
m ut.

Tortur?

Spørsmål. Til den det angår

Hva er det som gjør livet verd å leve?

Spørsmålet er besvart. Hva de innringte sa og hva de innskrevne oppførte vil jeg ikke uttale meg om. Men den dagen kuen går i kirken for å bli muslim er enda langt unna.

Langt unna går det en mann som er meg. Men jeg er ikke en mann. Født mann kan jeg gå med på, men jeg ER ikke en mann. Nei, så langt der i fra. Et par kvinnelige sider har jeg blitt utstyrt meg, enten det er naturen, skjebnen eller en guddom som bestemte seg for å gjøre meg slik. Vesle hunden trenger en. Feminine kvaliteter er meg ei ukjent, dog jeg ikke frastøtes av det maskuline. Hva jeg tiltrekkes av er hemmelig, for det er ingen av delene. Det jeg er villig til å la gå til omverdenen er *tenke seg nøye gjennom før man røper noe* at jeg forelsker meg i personlighet.
Go figure.

Kaizers synger med Janoves stemme om himmel, helvete og det som skjer midt i mellom. Tilfeldig? Mmmm. Fire er dødens tall, og hvis uka hadde startet på lørdag hadde tirsdag vært den fjerde dagen. Tirsdag er en hyggelig dag. Neste tirsdag skal bli god. Veldig god.

Lite å kalle mitt eget, lite gass på tanken. Toalett og støv på bagasjen.

Grønne drager. En dag vil jeg fly bort med en flokk grønne drager. Grønne drager. Hvor ville drager drar? Det burde jeg virkelig ikke vite, burde jeg vel? Vie meg med en? Nei, nå tuller du. Grønne drager er frie, og frihet skal ikke hemmes med andre. Frihet. Grønn flyende frihet. Fransk løksuppe. Farlig, farlig. Fremmed. Fare, fare. Fremmed.
Firfirsle. Lille firsle.

Dette er bare et innlegg, men fortsett med å lese videre etterpå. Det vil lønne seg.

Gjennom en gård av roser står jeg og venter. Sove i en liten jentes seng i natten som var hos min søster av valg. Sove alene med bare den lille jentas ekstra pute å holde rundt. Sove med sammen med vissheten om savn etter sushi og sake. Moderate mengder, Nothing Hill og venner, seks av dem i tallet. Seks venner. Skjønt, så langt er grenser mellom venner og bekjente uviss, for jeg vet ikke lenger hvor den går. Rebecca, er det lurt å la meg regne alle jeg møter som venner? Er det smart å legge til side min skepsis over fremmede og nye? Er det klokt å glemme hvordan det er å bli såret?

Den grimme sangen.

Min faders røst. Min faders røst er stille. Ingen gud, ingen far, ingen som kan ta vare på meg. Min Mio.
Hvis det eksisterer eksos av en hilsen – så er jeg i Landet i det Fjerne. Marit har Narnia, jeg har Landet i det Fjerne. Jeg har intet håp, intet spor av drøm eller illusjon om hva som vil skje, men jeg har ingen fornektelse heller. Hva som skjer, det skjer. Slik har det vært så langt, og slik vil det vil fortsette å være også. Landet Utenfor. Flyr flaskeånden meg dit jeg ber han om?

Min fugl kan fly, men jeg blir igjen. Er det fuglen eller meg som er virkelig? Er det en virkelighet jeg avfeier?

Fløytespill og sølvbobler. Silke og høye tårn.
Fugl.

1987 ble Top Gun, Mio, min Mio og jeg til. Kan det unngå å tenkes at -87 var et godt år? Regner en med at man er ett år når man blir født, så er jeg snart 22 år og 86kull. Noen Beatelsfans fant ut at på det cover av platen der gruppen går over veien (det bildet Ruter har adoptert som reklamasjon for at man skal huske å stoppe før trikken kommer, vet du) fantes det ”bevis” for Pauls død. Derav også henvisningen til den hindusistiske teorien om fødsel av ettåringer. Jeg er uansett noe og tyve, hvor enn en vender på det, snur og rister ut sannhet. Eller forsøker så godt man kan i alle fall.
Mio, min Mio.

Elsk meg to ganger – en i morgen og en for nå.
Gråtende knær gjør seg ikke i brudeklær eller skumle barnebøker. Marte? Fortsett å gi meg godt lesestoff, er du snill. Og det selv om jeg får frysninger nedover ryggraden, ut gjennom skoene, og inn i en taxi til flyplassen (sitat Terry Prachtett).

Gol og glam. Hane og hund. Fløytespiller, mister Morrison?


En hver hensiktsfull handling blir meningsløs hos meg nå. Tanken på å tvangsinnlegge meg selv på et lite hvitt rom hvor leger og psykiatere holder meg fanget for ”å forstå meg” er det eneste som vekker positive følelser. Alt annet kan besvares med et skuldertrekk og svaret ”det betyr ikke så mye”. Jeg hadde lyst til å gå hjem, krølle meg sammen på teppet til en ball og gråte. En dårlig dag, kan du si. Også trenger jeg en klem.

Mio, min Mio

gjennom rosengården
mellom poppeltrærne
går jeg med min far
hoder hardt hans hånd
og høyt fra treets krone
høres en fugl som ensomt
synger om det grusomme
Landet Utenfor
og mitt hjerte skjelver
når min far sier til meg
Mio, min Mio


over rosengården
trekker natten sammen
og jeg ser en fugl som
svever i det blå
på sine brede vinger
flyr den opp mot himmelen
flyr mot det svarte
Landet Utenfor
og mitt hjerte skjelver
når min far sier til megMio, min Mio

Sort årstall

Daddy’s fallen cross the ocean
Leaving just a memory
A snapshot in the family album
Daddy that else did you leave for me

Daddy, what you leave behind for me

All in all it’s just a brick in the wall
All in all it was just bricks in the wall

Slutten på de mange innleggene er nær, så du kan slappe av etter dette. Underforstått – godt av deg å lese så mye av meg på en gang!

Det finnes en mann som ikke vil gi etter. Det eksisterer grunner for hans oppførsel. Hva disse grunnene er holder han tett om. De gjør som det de selv synes er rett, og da kan en ikke laste dem.

”I’m captain Jack Sparrow”.

Et gudsforlatt sted, en morgen uten ild, et sengegjerde som falt fra hverandre, blått på hendene til en forandring fra brunt, et helvete og ei glad jente.
Kan jeg klage på min tilværelse? Kan føttene og leggene mine være det de er? Meget mulig, meget mulig, meget mulig det. Søndags morgen, virker det som. Lørdag og lærdag er det det er. En av to.

Takker for sanitetspersonalet og sykesøsteren. Den siste ordre og en virrende mus.

Gid jeg hadde en hustru.

Starten på neste uke kan bli *spennende*. Nå som hr. Høst har vært hallvakt i drøy halv måned skal han overføre sine kunnskaper til nestemann. Med andre ord opplæring. Ergo må jeg lese meg opp på kirkens helligdag. Trøtt, men ingen som kan hjelpe meg. Tapt? Får håpe ikke det.

Krav blir stilt til denne overskyete tiden. Om nesten ti timer står sushi på tallerkenen og humøret over bordet. Skal se hva en slik sammenheng vil bringe. Burde, burde ikke. Hm.

Trompet. Trompet og dogg på sokkene. Sabel og poker, hr. Zahl. Dr. Mowinckel. Din sjarmør.
Stakkars dem som er født 24/7. Den 24. juli. Årstallet spiller ingen rolle. Det første?