tirsdag 22. april 2008

Hard ashes from dreams

Gått rundt med vondt I hode og t-skjorte en stund denne lørdagen. Vært på loppemarkeder og brukt penger på noe alle som får meg på besøk kommer til å beundre. Eller i det minste late som de beundrer. Hva det er får du først se når jeg står med kofferten på trammen din og smiler bredt.

Min bror har lagt til min tidligere døgnrytme – sove halve dagen og tilbringe tid utenom dagslyset. Jeg for min del er nå såpass preget av solstrålene/opplyst skyet himmel at jeg lar øynene se det samme som natten uten måne eller elektrisitet. Egen PC med Vista og ikke-nett kan raskt bli surt når en skal på f. eks. Facebook for å tjene penger (der jeg leker meg som ”en mann av ære”, tilknyttet Costa Nostra, selvsagt), blogg (både egen og andres) samt flere sider jeg henger på ved slike anledninger (ikke spør). Heller ei virker slikt positivt i mitt venstre hjertekammer. Tunfiskøyelokk og slangestemme på høytaleren. Den andre høytaleren. Ikke min.

Kjøpt og betalt for å gjøre det som måtte gjøres, selv om en får lønn først ved avslutning i arbeidet (dvs at du legger på røret og vandrer enten opp eller ned). Nok om lite tilfredsstillende situasjoner – jeg tar skjeen fra det grønne blad og gir dollar i andre bestemmelser; fra nå av finnes ikke andre valg enn det jeg ved mulighetenes krumspring fant fram. Ulikt meg å følge majoriteten i slik en sak. Men det beviser vel at det er det rette for en gangs skyld også. Trist det der.

”Du er flink til å få gull, du.” Jepp, der har du min bror på sitt beste. Gull og uttørkede gule skoger. Grå aske over brosjesølvet under snøskogen. Kålorm!

Dikt har det blitt, venneliste traktert og massakrert. Obstacle – hindring. Et stykk hard bane å fullføre.

Jeg har hatt den klassiske snakke-med-bartenderen-samtalen nå på torsdag som var. Konklusjon – benytte seg av mulighetene som finnes. Da er det bare å gjøre som jeg vurderte å gjøre, da.
Beklager.

Kirke. Søndag morgen, kvinnelig prest. En høytidelig og ærverdig dame. Stillhet og et farvel til den blå himmel. Helgen? Nei, ingen helgen. Bare sort tynn genser. Og et ønske om fred.

For aller første gang opplever jeg at datamaskinen min ikke finner noe nett overhode. Det er til å få (nett?)verk av. Gid det var så.

Eksponering. Eksponering av seg selv. Hm. Ulikt meg å vise hvem jeg er, hva jeg er eller hva jeg føler for mennesker jeg ikke er trygg på. Dager finnes det alltid der behovet for deg er til stede, du denne noen jeg ikke er sammen med nå. Er disse ordene en søken etter deg og det som kan bli?

Din far var en hyggelig mann, Mr. Jones. Min far var ikke. På det punkt har hr. Ambros og hr. Høst felles byrde.

Lett slepelige setninger kaver over papiret og vil (vil? Det er ord, bokstaver. De kan da ikke ville noe) frigjøre seg fra min husk.

Solskinnsdress og varme blomstermarker. Tenkelighetstrøye og breking. Blekt bekk, blekk av bek. Et hattestativ gjort til skamme. Søndag og skudd. Det enkleste er pistol. Enkleste? Å komme til slik en beslutning er hardt nok i seg selv, så skal en da ikke få belønningen heller enn avvisning? Forståelse og et slett inntrykk av det rette. Leketøy. Hvorfor har Fride fortsatt min?

Jeg er lei av liv som slutter og begynner. Det er så slitsomt i lengden. Eller, å begynne på nytt. Igjen. Det er det jeg er flinkest til, er det ikke? Skape noe nytt. Men å vedlikeholde det eller avslutte det, det er noe annet.

Hard aske fra drømmer.

Et par gode telefonselgere finnes det her i verden. Et par av dem. Ikke mange, men nok til at du blir overrasket når du støter på en (da helst via en telefon. Jeg har vært telefonselger selv , viste du det? Ante meg det, ja), finner tonen og lytter til en behagelig umasete stemme som rolig og fattet er med på improvisasjonen din. Hva som blir tilbudt er jo selvsagt en faktor, hr. Fakir, men det burde ikke være noe problem å få dette produktet ut på markede. Hvordan kan jeg være så sikker? Tja… Funnet skyldig i pengebruk, kanskje?

Papir eller godteri?

Waiting from my life. Build the war between us. Clean and clear the room.


Barn.

I det øyeblikket du trodde du forsto noe, ble et nytt kompleks avslørt. I dag har jeg nemlig fått oppleve barn i nuet, slik de er og slik de lever. To timer, da ikke bare med det som tidligere var mine, og et løfte om å dukke opp igjen før juni. Jeg har jo senvakt et par dager i mai…
Det varmet å se dem igjen, okei?
Å utdanne seg til førskolelærer er bare bekreftet. Alle de små og jeg som står og smiler. Gurimeg så godt det gjorde for sjelen! Nå kan jeg legge meg med god samvittighet etter jobb og gjenkjente. Tenke seg til hvilke goder en slik jobb fører med seg (og da regner jeg det å ha et HØYT immunforsvar pga alle basillene barna bærer som en bonus!)… *drømme seg bort*

Velkommen til nostalgi.

2 kommentarer:

MaritSyux sa...

Tiden går fremover, vi røskes opp med rota og plantes ned en annen plass helt til du til slutt finner et sted der du blomstrer mest, best, vakrest..

Skikkelseskifter sa...

Det er nok heller usansynlig, for ugress slår rot over alt og hører ingensteds hjemme. Håper ikke engang på noe slikt lenger.