De dødes tjern

av Bernard Borge. En dramatisering fra Radioteateret, NRK.

En deilig følelse av det skremmende, det overmystifiserte, ord fra tredvetallet, glemte setninger og uttrykk sammen med sjeldent stykke musikk, en sekvens som spinnes om og om og om igjen. Diverse mistanker når en liten gruppe venner og bekjente drar av sted til å lete og løse en mulig mordgåte - hvis bror av en av de fremmede i skogen er meldt savnet. Psykologi, okulte krefter, mangel på forklaringer, en gal morder som har greid å rømme.
Og midt i det hele står tjernet.

"Hvem er det som roper?"

ganske anminnelig

Hvis hensikt har vært å la dagen gå, uten annet mål, så lå jeg lenge våken, mangel på en grunn til å stå opp. Jeg kan forklare hva det var som fikk meg til å handle slik fremfor meg selv, men for ingen annen kan jeg si til hva som beveger min tanke og handlingen bak den.

En lang, langsom en. Seigpining, en bevisst valgt stykke masochisme. Nei, jeg søker ikke smerten for å vise at jeg er levende. Smerten driver meg til intetheten, til en slett ikke dårlig oppservasjon, hvis ønske og lyst er en annen. En annen.

Ren misunnelse og sjalusi, men fortsatt glad for hennes lykke. Likevel, det er overkant av negativ påvirkningskraft, to av tre er på den gale siden. Fortreffelig, nær sagt. Forferdelig, vil jeg si.

Åndelig formørket. Det er sotmagien som har tatt meg.