Dagen til St. Partrick

Til alle dere som ba meg ha en god tur - mitt tred beste er gjort. Til alle dere som ikke ba meg ha en god tur - skuffer jeg dere hvis jeg sier at jeg har hatt det bedre og savner en jeg kan dele dette med som da kunne blitt en meget bedre tur?

Praha, dag to. Mandag. Til nu er jeg status ved TJA. Som syvende menneske og femte mann i gruppen er jeg overlatt til meg selv/to av de tre klikkene i av to personer stykk. Av de to er jeg i greit selskap med min mor og min slekting ikke-bror (dumme utenlanske tastatur som ikke kan skrive norske bokstaver). Det sier seg vel selv om de er bedre enn det jeg som oftest beskriver dem som ved denne ferien. Hvis ikke ville jeg ikke hatt et TJA, men et NEI.

Marit blogger som aldri mer hun sa hun skulle, ergo er det tomt uten elsker Kimmy og samboer Martin. Exphil er ikke det som ligger ved listen hennes, i alle fall. Frustrerende med viten om at en skal bli her i mer enn en uke til hvis behov hos undertegnede er stoppelse av hjemsykdommen.

Nei, jeg er ikke glad over Praha. Det er trist med alle disse fine byggene, stemningen og lignende - min eneste tanke er at det hadde gjort seg med en jeg kunne dele det med. En av mine venninner har levert sin handleliste over til meg, og to andre skal motta samme gave. Til sammen har jeg opplevd at flere av de hjemme drar nytte av denne turen i mer grad enn meg selv. Dette er bare en bekreftelse. Jeg skulle ikke blitt med.

Skinnhandel har jeg heller ikke sett. Skuffende til nu, det vil jeg si. Praha er ikke mitt sted. Ikke enda. Om det vil bli det, tviler jeg ved og.