søndag 28. desember 2008

Om Waterloo Sunset, Paradice Falls og Child Raiser.

Vedrørende dagelige og nattelige hendelser skal ingenting sies for gitt eller bli tatt opp til en grundig og ren bokstavelig tolkning. Nei, det har vi det alt for gøy til å gjøre.

Organisasjonen som mest sannsynlig ikke kommer til å bruke noe form for navn på medlemmenes ID-kort, hvis da situasjonen krever et gjennkjennelsesmerke av et lite stykke laminert papir, hadde et delvis gjensyn på det sentrale østlandet. Videre enn Videvandre kan se blir nok overaskende hendelser finner mest sannsynlig ikke sted i den nærmeste fremtid (selv om besøk er nevnt og tilrettelagt for kurs sør-øst og nord-nord-øst). Ingenting er som en kraftig misforståelse!

Så lenge han så utover solnedgangen ved Waterloo var han i lykkerus (hint; refereres ikke til den kortvokste franskmannen som kronet seg selv til keiser rundt år 1805, ca).

Paradice Falls er stedet hvis en er slavehandler og ønsker slike varer på godt og ondt (men først etter at halvparten av Einsteins profesi har skjedd fyllest).

Child Raiser? Forsøkt å få et barn til å vokse opp uten å føre helvete på CV'en samtidig? Ingen som har klart å gjøre det til nu, ei heller jeg.*

*(Dette utsagnet har flere vesentlige grunner jeg ikke trenger gå mer inn på for at den intelektuelle ikke-leser skal ta poengballen og plassere den i den rette korgen. Den røde med laserstripene på, altså.)

Eller s, for den saks skyld. Bokstaven, ikke feilskrivningen.

Ha en fortsatt fin tid på døgnet.

mandag 22. desember 2008

22/16

Eksister ikke. Men en kombinasjon som lyder godt når den blir uttalt. Som sagt kan det hende at dette årstallet vil være særdeles fascinerende.

En stund tilbake skrev jeg utelukkende fascinerende slik som dette; "facinerende". Fortsatt mener jeg det burde skrives slik; jeg kan ikke finne rom for en bokstaven s i ordet. Merkelig, ikke sant? Merkelig hvordan slike små ord gjør seg til rette ovenfor forfatteren. Facinerende, er det ikke?

Ravnsverdet sto til vingers prakt/
under den sultne fulgehammens makt.

fredag 19. desember 2008

Utelivsresultat

Det er i enden av november hendelser tar sted like ofte som andre deler av året. Likevel er det spesielt. Særlig når dagen blir til natt.

Det var et stort arrangement som pågikk ved nærmeste nattklubb. Hotellresepsjonisten trodde dette skulle bli en god vakt, litt uro siden det var fredag, men ellers ikke mer enn normalt. Den tanken holdt helt til en ung mann vaklet inn med blod over hele seg.

Sikkerhetsvakten ble tilkalt og hotellresepsjonisten fikk tilkalt politiet. Den unge mannen var blitt overfalt, så meget var tydelig, men omstendighetene som ble avslørt var ikke mindre stygt.

Da politiet kom og hentet den unge mannen var hotellresepsjonisten opptatt med andre ting, så sikkerhetsvakten hjalp til etter beste evne. Av uforklarelige grunner plaget dette hotellresepsjonisten mer enn vedkommende var villig til å innrømme omvenfor seg selv.

onsdag 17. desember 2008

Our sun is dying.

Søker seriøs medarrangør (og spillere!) til mindre laiv.

Kjapp beskrivelse:
År 2142 (ca). Solen holder på å dø og jorden er på vei til å bli en solid frossen isklump. De eneste som kan stoppe denne utviklingen et team bestående av åtte vitenskapsmenn/kvinner på vei mot solen.

Deres hensikt; å restarte stjernen.

Noen som blir forlokket til å melde sin interesse?

onsdag 10. desember 2008

Kunnskap gir makt, men en god bløff gjør samme nytten...

How the fock can you do that?
I just use me good old one.

And it's home, boys; home. .. Home I'd like to be, home for a while, in me old countery, where the fish' is all green and the yellow sow is pee; I'd like to go a-roaming in me old countery.

All I do is irish; butter and ale.
I don't know what happend to the clapping.

Guinness blir man ikke smart av. Men det gjelder som regel all alkohol også. My godness!

"Oh well. Time to die."

Fockerflyene var faktisk ikke så ille under første verdenskrig, selv om Den Røde Baron ble skutt ned til slutt. Og på den tiden hadde de ikke fallskjermer heller - ble du skutt ned ble du regnet som død (med mindre det er en amerikansk film det er snakk om; de er så flinke til å overse slike småting som realisme). Selvsagt.

Thigh me up, thigh me down, thigh me to a tree, thigh me high, thigh me tight. Feel for a try? Tried, you said? Ha! I don't think so.

mandag 8. desember 2008

Att og fram...

..og tilbake igjen; uten så mye som ei skramme.
Merk; ingen skadede i prossessen.

Konstruksjon av kjedsomhet;
prisøkning på livsantikvalitet.

Huskestue og radioaktive katter.

Britisk understatement og go go go tørr humor.

Søke opp sære pottespor.

Tirade av triangler.

Flee.

tirsdag 2. desember 2008

Noen ganger er det ålreit (å være italiener)

Slo opp på VGs nettsider og dukket over denne spennende beskrivelsen fra den mindre hyggelige hendelsen fra India. "Det var en italiensk fyr der, og de sa til han: «Hvor er du fra?» Han sa han var fra Italia og de sa «fint», og lot ham være." Noen ganger er det helt greit å heller kunne bli mistenkt som mafiosi enn brite eller amerikaner.

onsdag 26. november 2008

Andre ganger er det perfekt.

Så du tar en bolle fra kjøkkenet og henter en gaffel før du tar med deg den himmelske perfekte maten som er bacon til et bord med en stol.

Andre ganger ryster vinden kornet og irrer dør fordi de ikke kan bli enige.

torsdag 20. november 2008

Bacon

Bacon skal lages på den rette måten, og det er det ikke mange som faktisk klarer. Derfor spiser jeg sjelden bacon. Ost er bedre. Ost og frukt. Særlig druer er på menyen for tiden. Druer og melk og eple, både inntatt som flytende og fast form.

"Three Dog here" sa mannen over radioen før han satte på "I don't want to set the world on fire". Det trengs ikke heller. Etter en vedensomfattende atomstorm trenger ikke verden brenne igjen. Da er det bedre å falle ut, selv om det er for tredje gang.

mandag 17. november 2008

Sørlandet

er mangt og meget om sommeren. Hestehagen om senhøsten var ikke mangt og meget, det var mer hytte og nattekulde enn idyll og lettkleddhet. Glemte å ta med meg både sovepose og ullsokker, så joda, det var impulsløsninger og dette-fikser-vi-holdning. Og House. Masse House. Og trevegger.

Kommet videre og gått tilbake, lett etter gamle skrømt fra barndommen i munnhulen (blant annet den onde dragen Plakk), toget etter planen (og når jeg sier "etter planen" mener jeg "etter beregnet ankomst", altså forsinkelse), sett formen bli smeltet av en blå bag, søkt opp mangelfulle ettelatenskaper på weben sammen med mine medsammensvorne søsken av felles minner og behag, oppdaget øyeblikksgleden av å kaste et stort stykke hardt tørt brød i vannet til endene - dead duck day - og savnet puta mi i to netter. Og hva bedre? Jeg manglet bok to i serien jeg leste på, så verken søvn eller hygge ble det mye av på vei opp igjen. Meeen det kunne vært verre.

søndag 16. november 2008

Hei, pass på; Kefir!

"With every fiber of my beeing."

Det finnes også bare en Jostein Ole. Heldigvis.
Og alle vet at han er homofil.

Radio Gugu.

søndag 9. november 2008

Du har ikke så meget til overs for økonomene, har du vel?

Nei.

Overview of the book “The 21 Irrefutable Laws of Leadership”, by John Maxwell

The Law of the Lid - Leadership ability determines a person’s level of effectiveness. Leadership ability is always the lib on personal and organisational effectiveness. Whatever you want to accomplish is restricted by your leadership ability.

The Law of Influence - The true measure of leadership is influence - nothing more, nothing less. If you don’t have influence you will never lead others. To change organisations you need influence. Leadership is not based upon holding position, leadership is about your ability to influence.

The Law of Process - Leadership develops daily, not in a day.Leadership is learnt over time, it’s the capability to develop and improve their skills that distinguishes leaders from their followers. Successful leaders are learners.

The Law of Navigation - Anyone can steer the ship, but it takes a leader to chart the course. Leaders have a vision for their destination, they understand what it will take to get there, they know who they’ll need on the team to be successful, and they recognise the obstacles long before they appear on the horizon.

The Law of E.F. Hutton - When the real leader speaks, people listen. Don’t listen to the claims of the person professing to be the leader. Instead, watch the reactions of the people around him. The proof of leadership is found in the followers. “Being in power is like being a lady - if you have to tell people you are, you aren’t.” - Margaret Thatcher

The Law of Solid Ground - Trust is the foundation of leadership. To build trust, a leader must exemplify these qualities: competence, connection, and character. Character makes trust possible. And trust makes leadership possible.

The Law of Respect - People naturally follow leaders stronger than themselves. People don’t follow other by accident. They follow individuals whose leadership they respect. Followers are attracted to people who are better leaders than themselves.

The Law of Intuition - Leaders evaluate everything with a leadership bias. Leadership depends on more than just the facts. Leaders see trends, resources and problems, and can read people.

The law of intuition is based on facts plus instinct and other intangible factors. A leader has to read the situation and know instinctively what play to call. Leadership is more art than science.

The Law of Magnetism - Who you are is who you attract. Leaders are always on the look out for good people. In most situations you draw people to you who possess the same qualities you do.

The better leader you are, the better leaders you will attract.

The Law of Connection - Leaders touch a heart before they ask for a hand. Effective leaders know that you first have to touch people’s hearts before you ask them for a hand. The heart comes before the hand. People don’t care how much you know until they know how much you care. To connect with people in a group relate to them as individuals. It’s the leader’s job to initiate connection with the people.

The Law of the Inner Circle - A leader’s potential is determined by those closest to him. A leader’s potential is determined by those closest to him. All great leaders have surrounded themselves with a strong inner circle.

The Law of Empowerment - Only secure leaders give power to others. The people’s capacity to achieve is determined by their leader’s ability to empower. “The best executive is the one who has the sense enough to pick good men to do what he wants done, and the self-restraint enough to keep from meddling with them while they do it” - Theodore Roosevelt.

The Law of Reproduction - It takes a leader to raise up a leader. More than four out of every five of all leaders that you ever meet will have emerged as leaders because of the impact made on them by established leaders who mentored them. People cannot give to others what they themselves do no possess. The potential of an organisation depends on the growth of its leadership.

The Law of Buy-In - People buy into the leader, then the vision. The leader finds the dream and then the people. The people find the leader, and then the dream. People don’t first follow worthy causes. They follow worthy leaders who promote worthwhile causes.

The Law of Victory - Leaders find a way for the team to win. Leaders believe that anything less than success is unacceptable. And they have no Plan B. That keeps them fighting.

The Law of the Big Mo - Momentum is a leader’s best friend. You can’t steer a ship that isn’t moving forward. It takes a leader to create momentum. Followers catch it. And managers are able to continue once it has began. But creating it requires someone who can motivate others, not who needs to be motivated. Getting started is a struggle, but once you’re moving forward, you can really start to do some amazing things.

The Law of Priorities - Leaders understand that activity is not necessarily accomplishment. Apply the Pareto Principle, If you focus your attention on the activities that rank in the top 20 percent in terms of importance, you will have as 80 percent return on your effort. As a leader, you should spend most of your time working in your areas of greatest strength.

The Law of Sacrifice - A leader must give up to go up. Sacrifice is a constant in leadership. “When you become a leader, you lose the right to think about yourself.” - Gerald Brooks

The Law of Timing - When to lead is as important as what to do and where to go. Only the right action at the right time will bring success. If a leader repeatedly shows poor judgement, even in little things, people start to think that having him as the leader is the real mistake.

The Law of Explosive Growth - To add growth, lead followers - to multiply, lead leaders. The key to growth is leadership. “It is my job to build the people who are going to build the company.” - John Schnatter. To go to the highest level, you have to develop leaders of leaders.

The Law of Legacy - A leader’s lasting value is measured by succession. Just as in sports a coach needs a team of good players to win, an organisation needs a team of good leaders to succeed. A legacy is created only when a person puts his organisation into the position to do great things without him.

Nevnte jeg at jeg egentlig ikke er ledertypen?

fredag 7. november 2008

In the Darkness of the Ministry of Defense lies many things...

Samtale som ikke har eksistert for mine ører.
- Jeg lukter som et barn! -
Og så? - Og så?! Det er ingen god lukt, er det vel? - Nei? - Nei, nettopp!

Payne, Max er ingen plausibel underholdning med mindre du går for å få en oppfriskning av spillminner. Duke Nukem skulle også tryne på lerretet, blir det snakk om.

Baldrian drar på Baltasar for å foreta en markedsundersøkelse på eget intiativ.

Steinrøysa nede i bakken står fortsatt. Ingen nedrivningsordre er blitt signert. Heldigvis.

Gaius. Grateful dead. Fortsatt bare navn. Navn uten lyd og lys.

Du går inn døren og ser et grønt lys. Ingen magi, ingen ond magiker som truer husfreden. Bøtta bak om døra er falt over ende. Asker har spredd seg utover gangen. Fotspor. Fotspor i asken. Grønt grøtete lys fra soverommet. Går jeg inn?

Statlig område. Sterkt statlig område. Papirer. Skuffer med dokumenter nedover ganghallen. Underlige underliggenheter bak nærmeste skap. Grå og unedsnødd av støv. Bort med gamle flammer, her er kald intellekt og kjørlig dominans av vitenskap, doktriner forglemt av andre enn sulfatet det er skrevet på.

Hallen er min.

torsdag 6. november 2008

Ingen kan drikke som bergenserne

Dette er en påstand jeg får bekreftet om og om igjen, selv om jeg ikke har befunnet meg i Bergen på snart et år. Hyggelige er de, høyrøstede blir de og gøy skal de ha det (og helst noe mer å drikke på også). Nå ja, noe måtte de da bruke det vannet til, så hvorfor ikke gjøre det om til alkohol. Virker logisk? Ikke på meg heller.

Jeg tror de eneste som kan ta opp konkurransen med bergenserne er homsene og alkoholikerne. Eneste er at en bergenser kan være begge deler, så da blir det mer der det allerede burde vært stoppet. Overstyrer en av de hverandre? Når slutter en bergenser å være bergenser og blir homofil? Når blir en homofil alkoholiker? Og når slutter bergenserne med gladflaska og sin nystemte?

Vesletuten gir smertekorken sloggitruser av herremodell. Jeg ante faktisk ikke at de fabrikkerte sloggitruser til herrer, med gylf og det hele. Noen andre som hadde en mistanke at slikt et plagg eksisterte?

Som nybakt eier av snarlig luftlønning er det på sin plass å be om erter. Kikerter, takk. Klikk!

Charlie? Charlie? Charlie! Å, jammen der er du jo, Charlie. Hvordan kom du deg dit, ditt hårete lille beist? (Charlie fikk hjelp av Mike, Oscar og Romeo)

Står du fortsatt på et bein i grøten med spinat på leggene? Nei, jeg bestemte meg for å vaske det bort med kloridbasert sprit.

Truseløs var det noen som var, men jeg holder meg til boxer. Truser er ikke min greie. At folk går med dem, det får være deres valg. At de derimot skal vise verden og vreden at de GÅR med truser (ja, truser som i flertall, som i flere oppå hverandre på en gang, comprende?) slik at all truseløshet er bortgjemt i skapet til bestefarens statsminister. Ergo skal det ikke være TVIL om hva disse bedriver når de kler på seg og lar andre gjøre jobben for dem når trusene setter seg fast i glidlåsen til garasjemannen din kone hadde en romanse med tidligere i våres. Uansett.
Poenget er at jeg ikke er så totalt overbegeistret for truseflashing. Selv ikke fra fulle bergensere.

T minus tre kosetimer.

Moderat moder. Mother Russia. Ruskie. Whooops?

Gausprekchenzie duicheia, sa mannen. Da, svarte kona.

And the Russians go "Aaah, for the motherland!" while Australia goes "WTF, mate", Mars is laughing at us, some meteor on a collision course goes "fuck this" and turn away, Venus is shaking its tail in sympathy and the sun puts on sunglasses.


God natt.

onsdag 29. oktober 2008

En skulle tro det første snøfallet første glede med seg.

Dette er før du bruker en ekstra time på å komme deg hjem etter å ha stått i snøføyken nede ved stasjonen lengre enn du har ønske om. Etter å ha stirret ut på det hvite nedfallet fra ærverdigheten kl 7 om morgenen med planer om en lang og god dusj bestående hovedsakelig av varmt vann har en ikke tanke på kaoset som kommer til å oppstå. Busser nekter å komme, tog står stille og offentlig kollektivtransport har med ett blitt en straff for alle som næret håp om det motsatte. Og enkelte kjører fortsatt rundt med sommerdekk.

Konklusjon - En blir fristet til å tro at folk og fe i lille Norge ikke lenger er forbredt på en tidlig oktober-vinter etter så mye prat om global oppvarming.

Når så det er sagt kan vi synge Snøsangen.

mandag 27. oktober 2008

Ufullstendig

Uredelig, ugjort, uredelig, uendelig, uviss, uærlig, ubestemmelig, ulovelig, underlig, underfundig, uredelig, uærlig, underfundig, uredelig, upålitelig, usmakelig, underfundig, uærlig, ung, uredelig, ugjort, urettferdig, utilgjengelig, ufullstendig.
Ufullstendig, uoverkommelig, utilgjengelig.
Uredelig.

onsdag 22. oktober 2008

Ave Maria

En kappekledd skikkelse i munkekutte lang
Kledd i jordens egne farger stråler han forbi
Et slag, en hest, et hvin av en pil som suser
Den brynjebedekkede er uten motstand
Som en elv, slik som før en gang var
Slik som det tidligere aldri forsvant
Snart er det så ledes atter igjen
Ingen vet hvem som vil ramme neste gang
Ingen vet og alle bryr seg bryskt
Intet er tungen tvunget til tale
Intet er neglen under samvittigheten
Igjen var det du som sa
Den jordnære leter enda etter sitt
Og få kan og vil ofre assistanse
Til noe som kan forvekslet med et enkelt rop om hjelp
Ave Maria

tirsdag 21. oktober 2008

21. october.

"England confides that every man will do his duty".
For presis 203 år siden sto det et slag som er vesentlig for britisk historie. En Admiral Neslon klarte utenfor et lite sted ved navn Trafalgar å slå den spanske og franske marine ved å senke 22 fiendelige skip uten å miste et eneste selv. Hvorfor har dette noe med Skottland å gjøre? To grunner. For det første er Skottland under den engelske kronen. Og for det andre finnes det et monument over Horatio Nelson på Calton Hill. Fra denne åsen får man et mer oversiktlig bybilde også.

Grassmarked; the place for public executioner.
Er jeg ikke heldig? Jeg VISSTE det var noe med det stedet, jeg VISSTE det! Og selvsagt stemte det også. Joda, i eldre tid, da hygiene ikke var viktig og skitten ble kastet ut av vinduet med et fransk "pass på for vannet" ned på gaten der folk gikk rundt med høye heler og vel så det for å komme unna den ankeldype flytende møkka av menneskelige ekskrementer; da var det offentlige henrettelser som fant sted ved Grassmarked. Og hvilke henrettelser! Heksebrenning, grav- og likrøvere, beryktede irrer som William Burke og William Hare (http://www.scotshistoryonline.co.uk/burke.html for utdypelse. LESEREN ANBEFALES Å LESE LINKEN!!) samt den standardiserte uheldige personen som var på feil sted til feil tid og derfor var mest sannsynlig blitt anklaget som heks. Nå er det ganske enkelt et sted der arbeidere i signalgule vester graver opp den steinbrolagte bakken for å lage noe så trivielt som trikkeskinner (Edinburgh er en gammel by, slike ting har de ikke hatt kapasitet til tidligere). Og ikke bare her, de holdt på ved det skottene kaller "the Royal Mile" som er fra slottet til borgen - noe som ikke er en og samme ting. Let opp et kart, så ser du ulikheten.

The Ghost tour; Of Greyfriars Graveyard and the Mackenzie Poltergeist

Skottlands mest fotograferte statue er gravsteinen til en hund, tro det eller ei. Denne gravsteinen befinner seg innenfor Greyfriars kirkegård og er reist av de amerikanske tilhengerne. Egentlig en søt historie - hunden setter seg ved sin herres grav. Selvsagt er ikke hunder lovelige ved slike steder i slik en tid som da disse hendelser utspant seg, så Bobby som bikkja het, ble kastet ut. Og kastet ut på nytt. Og kastet ut enda en gang. Og på ny. Og igjen. Og atter en gang. Og gangen etter det også. Etter å ha føket på hodet ut av kirkegården et utall ganger gav utkasterne til sist opp og lot hunden bli. Smart trekk, for den la ikke på røret før 15 år sendere. 15 år ved sin døde herres side. Kan man oppspore slik lojalitet i våre dager?
Det finnes en annen versjon av Bobby som er mindre Disney-aktig. Den velger jeg å ikke fortelle.
På samme kirkegård som Bobby finnes en langt mindre hyggelig skapning. Jeg velger ordet "skapning", for vi vet rett og slett ikke hva det er. Uansett hva det er, går det under navnet "the Mackenzie Poltergeist". Og det er ikke en hyggelig skapning heller. Tvert om er det et av verdens mest og best dokumenterte ikke-naturlige fenomener. Denne tingen, dette vesenet, hva nå enn det er, har både ondskap og humor - særlig godt liker det/den å leke med mobiltelefoner og annet elektrisk utstyr. Nå var det eneste jeg tok med meg inn en klokke, så jeg var relativ trygg slik. Ingen av vår lille gruppe på totalt åtte personer (guiden er talt med) fikk tilsynelatende skade av oppholdet i "the black manosuleum". Spør meg om historien en dag eller søk opp på nettet om du vil vite mer.

Of property lost at the airport
En paraply ble etterlatt for den vemmelige damen i sikkerhetskontrollen.


Of the fox and the dead bird
I den skotske hovedstaden finnes det ikke andre dyr enn hunder i bånd, og da ikke mange heller. Katter eksisterte visst ikke. Fuglesang hørte jeg bare så vidt det var i en av parkene og ned mot havnen og bryggene måkeskrik. Av det jeg så var det noe som minnet om en rev; pilende gange, stor buskete hale og mørk bustete pels. Kveldstid var det dyret ble oppservert, så det kan ha vært noe annet, men jeg er overbevist om at det var en rev. Det andre "levende" vesenet jeg la øyne på var en fugl, død og stiv med stirrende øyne. Lenge ble den liggende også, noe som forsterker min teori om et kattefritt Edinburgh.


The weather report - windy.
Det blåste. Og når det ikke blåste regnet det. Og når det ikke regnet og ikke blåste lurte du på hva som hadde skjedd - du så rundt deg og oppdaget at du enten var innendørs eller i le for den kalde vestavinden. Totalt sett vil jeg si jeg var heldig med været - ikke for kjørlig og ikke for mye regn. Sol og blå himmel var det faktisk nok av. Men til gjengjeld var det enda mer vind. Jeg spurte, og taxistyreren sa at det alltid blåste, en uttalelse jeg lett kan tro på.


In the cold start of rain and winter
Oktobober, hva ellers?


Of scottish breakfest and haggis.
Ikke frukt, ikke annen melk enn til teen, men egg, bacon, haggis, bønner, en halv tomat og sopp. Alt sammen i den lokale puben next door, for frokost var ikke inkludert i prisen.


1917. Oktober-revolusjonen.
Rød Oktober. Tom Clancy og ubåter. (Lesing er obligatorisk før og under en flyreise.)

Den norske steinen.
“During the war years - 1940 to 1945. The Norwegian Brigade and other army units were raised and trained in Scotland. Here we found hospitality, friendship and hope during dark years of exile. In grateful memory of our friends and allies on these isles, this stone was erected in 1978”.

For nå vil ikke mer info følge i denne bloggen om forfatterens opphold i Edinburgh.

søndag 19. oktober 2008

Operaball; nå også med passende antrekk.

Som henvist i tittelen har jeg befunnet meg på årets Operaball, vært innom Operaen selv og gått rundt med en holdning verd et halvt livs trening og oppdragelse. Videre har jeg mistet mine sorte skinnhansker på et tog til Kongsberg, så om noen av de som leser dette vil gi meg julegave, størrelse smal - hint hint.

Etter vakten drar jeg ut av landet. Bare for en kort tid, så det blir ikke tid til å savne meg. Nå ja, savne meg tviler jeg sterk på at noen av dere gjør. Å jo da, det har jeg full rett til å mene.

Noe jeg selvsagt også gjør.

Frøken Scarlett har ikke ankommet scenen enda, men det skulle ikke forundre meg om hun tar over for Veronica. Nå ja, Veronica er det ikke alle av dere som kjenner heller. Veronica, ja... "Personifisering av overdreven fandyrkelse" tror jeg vi kan kalle henne. Spør om du er nyfiken, så skal jeg forsøke å svare så uavhengi av vedkommende som lurer (hvis det da overhodet er fysisk og psykisk mulig).

Overkommeligheter. Overkommeligheter som søvn, mat og sosialt liv. Overkommeligheter, ikke sant?

Dette er til alle dere kjøterfans - Bjeff.

lørdag 18. oktober 2008

Pussig hvordan mennesker bare ser slike ting.

For kort tid siden ble jeg fortalt at jeg har helt lik munn som Scarlett Johansson. Slikt blir en jo ikke lettere munnrapp av, så jeg takket for komplimenten, for noe sa meg at jeg hadde hørt navnet i en annen sammenheng før. Dette stemte selvsagt også.
For alt damen ante kunne jeg være en slekning...? Okei, det er vel å dra det litt langt, men det er ikke helt utenkelig, er det vel?

Bryr jeg meg egentlig? Nja, om noen andre ser sammenligningen og kan nikke vedkjennende vil jeg sette pris på bli gjort oppmerksom på sådan.

Sverdet står i garderoben sammen med mafia/James Bond-frakken, til høyre for den ligger Nazgul-hetta ved siden av de svarte skinnhanskene. Alt i alt en god kombinasjon.

Edinburgh, her kommer jeg!

mandag 6. oktober 2008

>You don't fool me<

Når du finner biter av livet ditt i gjenstander, gjenstander du ikke hadde latt øynene hvile på lenger, da er det like stort hver gang du kaster blikk på dem igjen.

I close the curtains and shut the world out
I hope not to fall apart
I whisper to myself that it will be all right
But I know it is a lie
I will never fully recover
I will never be the same again
Still I know some day
Some day it will be all right

I close the curtains and shut the word out
I hope not to be afraid
I wish for myself to all right
But I remember the lie
I don't presume to recover
I will never be sane again
Stillborn and a dark day
As this truly cannot be right

Det samme gjelder når det kommer til sanger.
Det samme gjelder når det kommer til spill.
Det samme gjelder for det meste, egentlig.

onsdag 1. oktober 2008

I materiellet.

Jeg befinner meg i en tilstand utenfor meg selv. En tilstand uten sorg, uten søvn, og mest av alt, uten andre. Uten andres forståelse for denne tilstanden, som i og for seg ikke betyr noe i seg selv, kan jeg ikke helt bevege meg rundt andre mennesker, selv om det er nødvendig. Er det kraftig og helt nødvendig, er det mulig å overstyre denne tilstanden. Men selv om det er mulig betyr ikke at jeg liker det, har lyst til det eller i det hele tatt gjør det. Enten skal situasjonen være alvorlig, eller så skal jeg bry meg godt om mennesket som behøver assistanse. Jeg er for eksempel ganske sikker på at om bil som nettopp hadde kjørt forbi meg og eksploderte foran meg med mange nok meters mellomrom til direkte fysisk skade vil jeg kunne være tilbake på et nanosekund og et halvt.

Ett av disse menneskene er
min søster.

Tilstanden ruller videre. Jeg vet ikke når den griper meg, rister meg, stryker meg over hodet, eller når den lar meg gå, slipper taket og lar meg falle ned på jorden igjen, svimmel og blodig forslått. Innvendig, aldri synlig. Denne tilstanden sier aldri på forhånd hvor lenge den skal være. Den kunne komme en skoletime, en eksamen, mens jeg går på gaten, på bussen (spesielt på bussen), på toget (der også ofte), når jeg har lite å gjøre, under en bok jeg har nesen oppi, mens jeg fører fingrene over tastene og trykker mykt på dem. Med ett er den bare der. Den tar tak i meg, løfter meg, løfter meg høyt, høyt opp, så høyt at jeg lett mister oversikten over hva som skjer nede på bakken. Noen ganger flyr den lett og sakte, andre ganger hardt og raskt. Noen ganger lar den meg lette ubekymret. Andre ganger ikke. Som oftest holder den seg i nærheten av der jeg er, så den kan slippe meg ned for en liten stund når jeg kaller på den til å gjøre så. Kan være jeg trenger å være til stede for noen rundt meg.

Liten tro har jeg på at denne tilstanden noen gang kommer til å forlate meg, andre stunder tror jeg den har gjort det for godt. Men den kommer alltid igjen. Alltid. Og hver gang før den har meg i sin omfavnelse, når jeg kjenner den ømt setter tentaklene i meg, da er jeg redd for hva jeg går glipp av her nede, hva som kanskje trenger mitt fokus og min konsentrasjon. For jo lenger den holder meg, jo mer forsvinner jeg fra denne verden. Så langt har jeg alltid vendt tilbake. For nå. En gang kan det hende jeg ikke gjør det. Ikke lenger kan. Og det både skremmer og forlokker meg. Skremmer fornuften og forlokker fantasien.

Skremmer, forlokker. Skremmer, forlokker.
Skremmer. Forlokker.


fredag 26. september 2008

39 kroner til London!? Det lyder for godt til å være sant…?

Det er det også.

Jeg har lett meg frem til noe jeg ikke kan forstå, men noe jeg liker mer enn jeg har godt av. Dette ”noe” er en serie. En Tv-serie. En Tv-serie jeg følger med på, godt krøllet oppi senga med en pute under PC-en og med noe snacks på nattbordet. Så lener jeg meg bakover til ryggstøet og ser på Battlestar Galactica. Til nå har jeg gjort meg ferdig med tre sessonger og venter spent på utgilvelsesdatoen til den fjerde.
I frykt for å røpe noe av det som skjer ovenfor folk som ikke har sett noe av Battlestar Galactica, kan jeg ikke uttale med om hendelser fra serien. Men jeg kan likevel beskrive et par av karakterene og selve begynnerplottet.

Lee Adama, sønn av Bill Adama, er Viperpilot. Han har fått i oppdrag å dra til Battlestar Galactica for å delta i dette stolte skipets avsluttingsseremoni der hans far er kommandør. Om bord på Galactica finner Lee Kara Thrace, en annen Viperpilot (Viper er navnet på et lite romskip, omtrent det samme som et jagerfly, om du forstår hva jeg mener). Denne personen sitter i kasjotten for å ha (for å bruke hennes egne ord) – ”stricking a superior ashole”. Nevnte ”superior ashole” er nestkommanderende Saul Thigh, en mann med sans for flaska og knalltøffe replikker. Når Kara ser Lee, aner vi mer enn tydelig en brukbar bakgrunnshistorie, for ut i fra samtalen deres finner vi blant annet ut av at Lee og Kara, samt Less og hans fra har sitt å stri med. Zak, Lees bror, står sentralt i begge konflikter.
Videre spinner historien oss til Caprica by, på planeten Caprica. Her får vi treffe (i to vidt så ulike sammenhenger) regjeringsmedlem Laura Roslin, stjernegeni Gaius Baltar og en mystisk og vakker blond kvinne. Denne kvinnen vil være meget vesentlig for handlingen senere, særlig i den første sesongen av serien, da hun representerer et høyt reelt problem for menneskene om bord på Battlestar Galactica. Baltar holder på med noe dataprogram innenfor det militære, selv om han åpenlyst er sivil. Roslin har vært på legebesøk og fått ille nyheter, noe hun reagerer på når hun og hennes assistent Billy er på vei til Galactica for å overvære avsluttingsseremonien, der kommandør Adama skal gi sin avskjedstale før han går av til en (forhåpentlig) rolig pensjonisttilværelse (selv om den skarpe leser allerede har tenkt ”ja, særlig at det kommer til å skje!”).
Tilbake på Galactica får vi se nesten samtlige roller delta i avslutningsseremonien til Battlestaren, der kommandør Adama overrasker med en cylog-inspirert tale (cylogene er en gjeng tenkende maskiner, skapt av menneskene selv). Adama vektlegger hvor viktig det er å være forbredt, være klar, og å ha en hensikt. Etter det drar Lee som eskorte sammen med Rosin og et par andre på vei mot Caprica.

Det er nå spenningen starter.Helt i begynnelsen av serien får vi svar. En øde romstasjon ble bygget etter en lang og ødeleggende krig mellom cylogene og menneskene, slik at de kunne opprettholde diplomatiske forbindelser. Hvert år sendte menneskene en delegat. Cylonene sendte ingen. Mange år har gått, og få levende husker cylonene som annet en et vondt minne, en krig som ble utkjempet av fedre og mødre. Vår representant for menneskeheten går inn og setter seg til rette, gjør det komfortabelt for seg selv. For komfortabelt, for utsendingen begynner så smått å nikke med hodet. Brått går en dør opp! To maskinielle vesener som bare kan være cyloner strener inn i rommet. Så følger en tredje skapning inn. Men hva er dette? Vedkommende er jo en smellvakker kvinne! Både mannen og seeren blir forskrekket av dette. Damen går helt bort til offiseren, og setter seg utfordrende ovenfor han. Etter et øyeblikks gransking kommer hun med følgende spørsmål. ”Er du i live?” ”Ja”, svarer den forskremte. ”Bevis det”, er det han får i retur. Etter det går ting litt galt. Damen griper muligheten til å benytte seg av en herre til tungetango før en missil slår inn i romstasjonen. ”Det har begynt.” (…)

torsdag 18. september 2008

Irsk gladvold og det så vel

Jeg har bestemt meg for å ta med min bror på teater. Det er lenge siden vi har gjort noe felles, og han trenger litt kultur - spesielt når det er en kulturopplevelse jeg tror han vil like. Ikke kan han så mye om Irland og landets problemer, så en del av poengene vil gå tapt. Og liksom meg selv er han ikke spesielt fan av nynorsk heller. Men vet du hva? Det gjør ingen verdens ting; for dette kommer han meget sikkert til å like.

Tarantino ville vært stolt av Martin McDonagh, men det sier alle som skal beskrive forestillingen - noe derfor min bror sikkert vil like det. Sort humor, irske nasjonalkarrakterer, alt sammen verd en aften med stive lattermuskler og et oppriktig (og skadefro!) smil ut videre.

Er det noen som ønsker å bli med? Skal som sagt se denne forestillingen mer enn èn gang, bare så det er sagt. Slå følge, det er ikke dyrt, og tro meg - det er en opplevelse av de store (om en liker litt røffe tilstander, småvoldeligheter og morbiditet).

Alt i alt kom både Hanne og undertegnede ut med smil om munnen og lyspærestråler i øynene, samt med en glorie rundt oss. Hver vår glorie av pur sadistisk observatørglede. Nevnte jeg at hun likte bursdagsgaven?

Og som alltid har man funnet et godt sitat, selv om dette ikke vil være en verdig finito på slik en saftig sakralisert kveld (tross alt er jo teater hellig som fy, så jeg begår ingen synd ved å påpeke dets moralske og opphøyede betydning). Og her kommer det;
"Det var ikkje Marx som sa det!"

Jeg vet ikke lenger, jeg.

”Så mangt merkelig har hendt, at å lære fager frues pris under kjærlige øksehugg fra en dverg, det synes meg ikke noe større under.”
Men det gjør derimot jeg.

Som så mange andre beveger jeg meg i takt. Takt etter hva, kan du spørre deg selv. Takt etter hverdagen din, kanskje? Hver enkelt av oss har jo små ritualer og eiendommelige hendelser vi ikke kan slippe unna med. Et av dem kan for eksempel være denne bloggen. Nå ja, det er ikke akkurat det beste eksempel, men et eksempel like vel.

Rent merkmystisk er det når det kommer til vekking. Særlig når det er andre du skal vekke og ikke deg selv. Særlig når TV’en ikke slår seg på og lager lyd så mobilen og backup’en må til for å redde dagen. Rent merkmystisk, det der.

Kosenkrans. Rosekrem. Saftig svans. Og nesten mett.

Sitatet er hentet fra side 411. Rom 411 er derimot tvers ovenfor flere jeg verdsetter.

Kald ananas. Kalt ananas. Min ananas? MIN?

”Skal du bjeffe hele dagen, lille hund, eller skal du bite?” Premie til den som gjetter rett (situasjon, skuespiller, film, regissør, plott osv)
Tips;
angryalien.com.

onsdag 10. september 2008

Jeg legger inn en egensøknad til undertegnede om å ikke nekte meg selv glede.

En snubler over så mangt. Jeg fant for eksempel tre cd'er jeg ikke trodde jeg kom til å få se igjen. Og dette var før jeg fikk meg egen pc - altså leeenge siden. Neida, bare et par år. Ikke så gæli' det, vel? For som heksen sa (i Disney's helaften tegnefilm Tornerose, vel å merke); "Og årene går." Er det negativt?
Anne Kat Hærland sier i sitt nye show "Gift, men ingen fanatiker" at folk motsetter seg alderdommen. Hallo!? Alderdommen er en helt naturlig del av livet, det. Flere jeg kjenner gleder seg til å bli gammel og vis, deriblant undertegnede selv. Gammel, altså, for vis tviler jeg litt på. Erfaren, tror jeg vi går for.

Jeg røyker ikke, jeg drikker ikke (for dette året, i alle fall), jeg bruker ikke penger på så mye, jeg er ikke særlig sosial av meg for tiden og jeg jobber som nattevakt. Om en legger alle disse tingene sammen, så har jeg det egentlig ganske bra. Nesten lykkelig. Ja, det vil jeg påstå. Lykkelig.

Rir de fortsatt?

En sol kan være så mangt. En sol er varmere, mer god, om du forstår, enn en stjerne. En stjerne er upersonlig. En sol er mer spesifikt, liksom en venn betyr mer enn en bekjent, og nær familie betyr mer enn fjern familie.

Jeg smiler, jeg. Kan du si det samme?

lørdag 6. september 2008

Apokalypse

La meg snakke om verdens undergang. Ikke på en negativ måte, ikke reelt, men i filmer, bøker, ideer. Spesielt ideer.
Du finner den over alt. Apokalypsen. Skjulte spor, åpenlyse sider, ville gjettinger, både dette og hint. Problemet er ikke å vite at den er der, at den kommer. Problemet er å vite hva du skal gjøre når den kommer. For den kommer, all right. Den kommer.
Enten det er zombier, romvesner, atombombehelvete, altødeleggende krig og elendighet, ekstreme værtilstander som et ironisk vink som følge av global oppvarmin, en sykdom, et virus, en fremmed makt med teknologi far greater than our own, maskiner, vampyrer, en ny istid, varulver, fantasivesener fra våre dypeste mareritt, mistenksomhet, en totalitær diktatorstat, en radioaktiv ødemark, en union av hele jorden mot noe vi ikke vet hva er. For den kommer. Apokalypsen. Og det er ikke noe vi kan gjøre noe med det heller. Det eneste vi kan gjøre er å være forbredt på den. Men forbredt på hva? Selve Ragnarok?
Forbredt til å overleve en nuclearwinter sidestilt utelukkende med Finbulsvinteren? Å holde seg i livet et øde sted der det ikke er sivilisasjon fordi byer og bygder har blitt rammet og nå enten under fremmed kontroll, smittefarlig eller bombet til før historisk tid? Ekstremt farlig vil det være uansett. Vil man holde sammen i små grupper og stole nok på hverandre til å vite at det er alle for en og en for alle? Eller vil man holde seg alene, bli småforstyrret i ensomheten, snakke til en bamse, en forball, en stein av underlig form… Da er det bedre å ha noen å snakke med, og denne noen bør være en annen av rasen homo sapiens.

Medmenneskelighet.


Det menneskelige er noe som kan bli glemt, men det er mer viktig enn vi aner. Ingen vil overleve lenge uten andre. Et par einstøinger vil det alltid være, men vi kan ikke satse på å beholde det som gjør oss til mennesker alene. Vi er sosiale vesener, og det blir bevist om og om og om igjen. Ergo kan vi ikke redde oss selv uten å ha andre med oss. Andre å støtte oss på. Jo, vi har en mengde trekk som gjør oss til Tellus’ største drittsekker, men selv en drittsekk har et ønske og et håp om å overleve, har han ikke? Faktisk er det som regel drittsekkene som klarer seg, for de er ikke tynget av moral, av hva som er rett og hva som er galt. De tenker på seg selv og hva som skal til for å holde seg i livet, om enn bare for å se neste dag. Survival of the fittest, som Darvin sa. Og han kunne ikke hatt mer rett.
Men uten andre mennesker, hvem er vi? Ingen. Ingen ting. En totalt nobody som går rundt og bare overlever. Ja, det er essensielt å holde seg i livet, men til hvilken hensikt? Hva tjener du og verden på om det bare er deg igjen og ingen andre? Ingen ting. Vel, du vil sikkert kunne knerte et par zombier, gjøre noen aliens pist og legge kjepper i hjulene på skjebnen, men til hvilken nytte og hensikt? Vil du ikke da ha tapt noe av det som gjør oss til ”høyere vesener”, det som skiller oss fra dyrene? Vil du ikke da ha drept din egen sjel? Å ta vare på det åndelige, det jeg kaller det medmenneskelige er i mine øyne helt umulig å gjennomføre på egenhånd. Alene vil du kunne ha dine instinkter, ditt liv og din helse. Men hva med din sjel og menneskelighet? Vil den være tapt for alltid uten andre?
”Det er i møte med andre en kan definere seg selv”, sa en filosof for mangfoldige år siden. Hvem kan hjelpe oss med å definere oss om vi sitter der med en rifle over skulderen, et spyd i hånden helt mutters alene med bare et våpen til trøst? Ingen andre enn oss selv. Og da blir det raskt til dette – ”det enkleste er pistol”.

Våpen.

Hvordan skal en kunne overleve Apokalypsen eller Ragnarok uten våpen?
Vi har sett det før, og vi vil se det igjen. Våpen og erfaring er makt. Den som har erfaring, kunnskapen, maten og våpnene, den er Elvis under slike omstendigheter. For hvem kan garantere sikkerhet når det ikke lenger finnes en stat, en regjering, en politistyrke, en hær, en nasjonal eller internasjonal plan for å hindre vår rase fra utslettelse? Hva om alt dette ikke eksisterer? Hvem skal ta kontrollen da? De overlevende? Det er ingen som har sagt hvem de overlevende kommer til å bestå av. Det er ikke noen form for garanti som sier at verdenslederen skal føre oss til seier. Faen heller, de kommer til å gå etter våre ledere først, knerte dem en etter en eller alle i samme slengen. Og så kommer vi til å stå der. Alle vi andre. Uten noen å følge. Hvem kommer da til å ta kommandoen? Prinsesse Nausicaä? General Raj-Singh eller kaptein Chen? Jack, unggutten fra Fluenes Herre? Kaptein Adama og president Roslin? Ellen Ripley? Oberst Kurtz?
Uansett hvem det er som tar kontrollen, så burde du håpe at de gjør en ting – få deg til å overleve. Og en god porsjon flask kan det hende du gjør det også.

Flaks.

En skal ha flaks, hvis ikke kan du bare legge deg ned og dø. Seriøst, om du ikke har gullhår i rumpesprekken eller en bataljon reddende engler på din side kan du kysse livet og saniteten din farvel. Glem alt du har lagret av erfaringer og hjemmelagd prosedyrer, ingenting, absolutt ingenting, kommer til å forbrede deg på hva du kommer til å møte når støvet har gitt seg etter første nedslag av hva det nå er som rammer oss. Du kan ha all verdens ressurser, mat og drikke for år fremover, våpen og ammunisjon til tretten regimenter, medisinsk tilgang verd et middels stort sykehus i Los Angeles, en New York-vilje til å klare deg gjennom alt sammen, en kynisme som gir deg plass ved nazistenes langbord, en leder du sidestiller med Gud Herren selv, håp og fremtid, samarbeid som en maurtue, teknologi og kraft, samt en smart plan om å slå tilbake mot de jævlene som tok over planten vår til å begynne med; alt dette er verd dritt om du ikke har flaksen på din side. Et streifskudd, ett bitt, et støvkorn, et par sekunder, galt sted, en mine, en skygge, et angrep uforbredt, en overraskelse, en feil sving, et flatt dekk, mangel på bensin, et magasin som låser seg, frykt, en kompis som ikke takler det lenger, uansett hva det er, så er det ute med deg. Og da hjelper ingen ting. Ikke noen verdens ting kan redde deg da. Det er et sting, men det er verdens sting.

Mat.

Hvordan skal du skaffe deg noe å spise når forsyningene ikke lenger er til rådighet? Jakte? Kan du jakte? I så tilfelle, jakte med hva slags våpen på hva slags dyr? Kan du tilbrede det du nedlegger? Er det noen som kan gjøre det for deg?
Det er en kjensgjerning at alle mennesker trenger mat og vann for å holde seg funksjonelt, og i hvert fall for å holde ut over en lengre periode. Om det er snakk om søppel fra det som en gang var vår så stolte sivilisasjon, rester fra et gjenglemt bord, så lenge det får deg til å overleve kan du virkelig ikke klage. Og om reservene går tomt, for de vil ta slutt en dag, så finnes det alltid noe som får oss til å holde ut litt lenger. Vi har historier om folks om har overlevd jordskjelv og blitt sittende fast klemt i flere dager uten å kunne røre seg, mennesker som har drukket sitt eget piss for ikke å tørke ut, tilstander der en har måttet spise andre mennesker (forhåpentligvis allerede døde), folk som har stappet i seg insekter og mark i ren desperasjon. Ekstreme tilstander krever ekstreme væremåter. Alt dette kan bli en realitet. Men hvordan skiller du mellom det som du kan spise og drikke uten bekymring? Hvordan kan du skille fluesopp fra kantarell? Kan du plukke bær og fukt, samt vite når hvilke bær og fukter skal plukkes, hvor de befinner seg og om de er trygge? Hvor lenge skal du steke ferskt nyslaktet dyrekjøtt over åpen ild og være sikker på at du ikke får matforgiftning? Hvor skal du få dette stykke kjøtt fra til å begynne med? Kan du holde deg på rasjoner som har en utløpsdato i mange år? Kan du holde utstyret ditt, enten det er til matlaging og forsvar av ditt eget liv rent og pent så det fungerer optimalt til enhver tid? Kan du bygge noe du kan kalle et hjem i all denne elendigheten?

Kunnskap.

Igjen og igjen kommer en tilbake til nødvendigheten av kunnskap, kunnskap om hvordan en overlever. Uten kunnskap er ens sjanser kraftig redusert.
Det jeg vil frem til, er at uten kunnskap etter verdens undergang. Hva er det som kommer til å være viktig? Jeg vet at jeg ikke vet noe som kommer til å være til nytte. Alt jeg vet er hva ti års obligatorisk skolegang, tre år på videregående med vekt på teater, ett år på folkehøyskole med hovedfokus på skriving, opphold på ulike steder, hvordan en forholder seg til ulike personer i ulike situasjoner og selve livet har lært meg. Kan jeg noe om å finne mat? Nei. Kan jeg lage meg et våpen av saker jeg plukker opp av ruinene? Nei. Har jeg drept noen før? Nei. Er jeg kynisk? Nei. Er jeg i ideell fysikk form? Nei. Kan jeg klare meg en lang tid uten noe å spise? Nei. Kan jeg ta vare på meg selv alene i skogen uten annet enn det jeg klarte å raske med meg på vei ut døren før ”noe/noen/det” kom? Nei. Kan jeg finne meg mat selv utendørs uten å gå på en restaurant eller fastfoodsjappe? Nei.
I tillegg kommer den nødvendige kunnskapen om hva som har skjedd, hvordan det skjedde og det nødvendige hvorfor. Det er menneskelig å feile, men det er like menneskelig å ville plassere skyld.
En ting jeg kan svare positivt på er dette: Er jeg heldig? Nja, håper på det, men bare tiden vil vise meg rett/urett. For litt flaks har jeg. Det er vel det eneste jeg har å rutte med også, om jeg skal se over listen her. Men flaks nok til å overleve? Det tviler jeg sterkt på. Ergo er det mye som teller i mot meg når apokalypsen kommer. Jeg ville ikke veddet på meg selv, for å si det på den måten.
Så er jeg forbredt? Nei. Men jeg burde kunne bli det.



Alt jeg ønsket meg var en apokalypse. Apokalypse nå.

mandag 1. september 2008

Hvilken side er vi på?

"Vi er på demonenes side. Vi er ondskapens menn i Paradiset. Sendt av Døden for å spre ødeleggelse og undergang der vi går. Jeg er forbauset over at du ikke allerede visste det."

En mann hadde dette svaret. Han gjorde ting, ting han visste var galt, men fordi han ikke så noen annen mulighet, var han nødt til å gjøre dem. Den mannen var en gang nestkommanderende på Battlestar Galctica.

onsdag 27. august 2008

Mangel på tull.

Som ingen andre har påpekt, enten av latskap eller valg, savner jeg noe av det meningsløse i hverdagen min utenom det som allerede er (dvs, hva er en tilstedeværelse som ikke er hensiktsmessig og hvem bestemmer kriteriene for så nevnte situasjon). At jeg befinner meg i sengen nærmere halv tre på en onsdags formiddag UTEN Å SOVE kan ut i fra to synspunkter ansees som unormalt. For det første – ”hva gjør jeg i sengen midt på dagen?” vil det mest logiske spørsmål være. Svar – jeg har en arbeidstid som gjør det umulig for meg å purke om nettene. Ergo blir spørsmål nr. 2 dette – ”hvorfor sover du da ikke nå?”. Dette spørsmålet har jeg faktisk ikke et godt svar på. Jeg antar at jeg kjeder meg og vil være oppe, benytte noe av lyset. Se lyset, om ikke annet. Men bruke det til noe nyttig? Slik en henvisning finner jeg smakløs og fornærmende. Derfor er det min fulle plikt å pårope meg rettighet nr. 29 (selverklært taushet).

La meg snakke om ære en annen gang.

Fri ensomhet og ensom frihet.

En fri mann. Jeg er en fri mann. Fri fra ansvar, fri fra eventyr, fri fra venner, fri, fri som den eneste du ikke forventer å styrte ned fra himmel og haug. Haugtussa selv er ikke like fri som meg. Fri til å beskylde andre for svik, fri til å gi slipp og la det bære, la det briste, fri til å dra andre steder, fri til å slippe unna med mord. Fri, ganske enkelt. Fri og ensom. Men en god ensomhet. Ensom og lykkelig. Lykkelig ensom. Duma Keys fri/ensom/lykkelig.
Forstår du?

...

Nei.

mandag 25. august 2008

Hallo! Er det noen her?

Etter å ha gått igjennom en prosses som krever mer enn å flytte kasser og esker er jeg endelig stasjonert på et sted jeg velger å kalle Location X. X som i ukjent og X som i romertall. Begge deler gir den betydning jeg ønsker å fremme.

X kan stå for så meget.

Det er ingen hverdag mer.
Det er fascinerende å oppdage at verden fortsatt har daglige rutiner, selv om du har meldt det ut av den. Frivillig og godt betalt for det. Men mystisk forklarlig er det likevel.

Det er ingen hverdag mer.

torsdag 14. august 2008

Det er Moskvavær ute…

Det vil si at det regner, er kaldt og uten streif av sol. Skjønt, så stille i Moskva vil det ikke være før etter en atomeksplosjon. Tross alt er den russiske hovedstad meget større enn vår egen. Men det betyr ikke at de er heldigere stilt med været sitt.


New York har sikkert sol. Det har de også, men ikke før senere på dagen, for om morgenen skal det hølje i byen. Nei, da er nok Moskva mer heldigere enn sin nabo i Amerika. Litt regn om morgenen, så følger et par dager med lette skyer, sol og god temperatur. Også var det klart for en uke med regn her i landet…


Jeg har ikke bestemt meg for hva fremtiden skal medbringe, men jeg vet en ting: Og det er at jeg kommer til å gjøre det beste ut av det. I det minste for min egen lykke.

Mute; M ut.

mandag 11. august 2008

Stjernekveld uten krig, omskrivining og utdypt fascinasjon.

Marte, Rebecca og undertegnede hadde funnet ut for lenge siden at vi skulle besøke en galakse langt, langt borte... Ergo måtte det gjennomføres en gang, til tross for at vi endte opp med å bruke Jedi-uttrykket "Vi har ikke mye tid på oss nå" i forveien. Det vi derimot ikke tok i vår munn var setningen "I got a bad feeling about this", selv om den ble sagt flere ganger under kvelden/natten. Jepp, det var STAR WARS som sto på plakaten natt til søndag.

Rebecca stilte med hus, Martin stilte med filmer, og Marte... Hva var det Marte stilte med? Mener å huske at det var ideen å se Ringenes Herre; Ringens Brorskap (langversjonen) når vi var ferdig klokken tre på natten.
Med andre ord var vi kraftfullt opptatt med mesteparten av mørket, både på skjermen, utenfor vinduet, i koppene våre og i flaska mi. Det var verken vodka, kallinka, rulett eller kaviar. Det var krig, men ikke sett gjennom røyk av sigar. Ikke svinge vi oss i valsen, men vi var hele Ressistansen; Frøken Kaizer, hennes Constanse og meg.
Beundring av Mark Hamills hår, stor diskusjon om Carrie Fishers rollemodell i dagens samfunn og skjult og mindre skjult sikling over Harrison Ford. Da vi Dødstjernen var ødelagt for andre gang sa Rebecca takk for seg og krøllet seg godt inntil en av dynene vi hadde med oss i sofaen mens vi to på M bestemte seg for å gå fra en type fiksjon til en annen. Og når det var unnagjort sto lyset for døren, i koppene våre og i flaska mi (skjermen ble derimot helt sort som i en ren og pur protest). Da fant vi drømmeland for godt til å holde seg borte fra.
Søndag hadde det vært i mange timer, men det teller ikke, for søndag er det først når en våkner. Dagene blir ikke regnet med mindre jeg har hatt søvn i mellomtiden, skjønner du. Jo, uansett, etter latter over parodier på youtube (gjett tema selv, det burde virkelig ikke være så vanskelig) stakk vi ut for å gjøre det en annen allerede har beskrevet i sin blogg (klikk på denne linken http://hebbekost.blogspot.com/ eller se i margen). Det hun glemte å ta med var at Ressistansen pluss gjest fant et pansret fartøy på festningen etter morgenkaffe på det stedet der de hadde byttet ut noe personell.

Tidligere på uka har jeg ryddet og pakket klart til det som en gang måtte komme - forlatelsen av hovedstaden. Men ta det med ro, kjære leser, du vil sikkert finne ut av hvor det er jeg kommer til å bo videre. Dessuten drar jeg ikke fra min hyggelige jobb, jeg bare skaper litt lenger reisevei.

So say we all!

Battlestar Galactica er ved å få med seg om en liker paranoia, sci-fi, maskin VS mennesker, verdensrommet, panikk, utryddelse av den menneskelige sivilisasjonen, avhengihet av TVserier eller bare er meg. I det minste er jeg over Sex and the City og kan komme tilbake til nerdestatus med ny hekt på sci-fi.

Fakta - det eksister godhet.

Carrie's siste monolog.

"Well… Maybe it’s time to be clear about who I am. I am someone who is looking for love. Real love. Ridiculous… inconvenient…consuming… “can’t live without each other” love. And… I don’t think… that love is here…in this expensive suite… in this lovely hotel in Paris. It’s not your fault. It’s my fault. I shouldn’t have come here. Please, don’t. I’m fine. Thank you."

Hvis det eksister håp om kjærligheten er dette et av dem. Hadde tårer i øynene og et trist-happy-ending-smil om leppene da den var ferdig.

Will you love me enough to make up for the fact that I didn’t have a baby?

Det å ha bare 5,20 kroner igjen på kontantkortet ditt kan lett få deg til å føle som noe du ikke vil føle deg. For midt vedkommende var det greit. Tross alt ringer en ikke så mange etter klokken 23.00, men det gikk i et par meldinger. Meldinger fra folk jeg ikke hadde forventet å høre så mye fra. Men de er mine venner, og da skal en ikke bli for overrasket, skal en vel.

Det finnes så mange vakre ord. Ikke nødvendigvis hva de betyr eller i hvilken sammenheng de blir ytret, men ordene i seg selv. Veik. Desillusjonert. Vain. Dust. Komfort. Ord som Silkesvarten, Mørkerød, Deep, Purple, Power, Maktovertredelse, Titta, subconscious, sjarmerende, extraordinary, fabulous, wakeupcall, Matrix, Edinburgh, girlygirl, love, Frankie, Monday. Hovedsakelig ender jeg opp med ord som begynner enten med s eller med M. Det kan være en sammenheng der også. Spørsmålet er med om en tror på tilfeldige sammenhenger eller er tilhenger av det store bildet. After all, does the universe look after you? I mean, really really?

Honey? I got your message. So… the dog’s knock up?

And he tasted like black cherries.

En gang for lenge lenge siden eksiterte det eventyr. En gang var vi alle unge, lovende, uerfarne, spente på livet og det livet hadde å tilby oss. Årene gikk, og noen av oss lærte at ting ikke var slik vi hadde forventet at de skulle være. Enten de var bedre eller verre spilte det ingen rolle, for våre forventinger ble ikke imøtekommet. For noen er dette veldig viktig; å vite hva det er en går til.
Vi var unge. Noen av oss utviklet seg til å bli kyniske, mens andre lærte seg å sette pris på tilværelsen sin. Gjøre det beste ut av det hele. Se, oppleve, være der, være tilstede, leve og, forhåpentligvis, være lykkelig. Hvem er mest fornøyd, vedkommende som ikke lenger strever for å forbedre sin situasjon eller personen som konstant er på vei oppover? Jeg vet jeg ikke kan svare på spørsmålet, for jeg vet ikke hvem av de to menneskene jeg vil være, enda mindre hvem jeg vil bli.
Når filosofiske emner blir berørt er det som regel en mengde å si om det. Det er mye en kan komme med: utdannelse, spesialisering, tonn av bøker og avhandlinger, diskusjoner, hypoteser, teorier, kontrateorier, påstander, motargumenter og årevis med fokus rettet på tema. Jeg derimot, har ingen av disse tungvekterne i bagasjen min, ikke en gang et ferdiggjort kurs innen ex phil kan jeg skryte på meg. Vil det bety at om jeg forsøker meg på eksistensielle spørsmål uten noen som helst annet redskap enn mitt eget hode, vil jeg ikke da være på et helt annet sted enn de som har strevd med å avdekke all denne kunnskapen? Vil ikke da mine patetiske små spørsmål dekke en mer hverdagslig form for svar hvor du ikke trenger en professorgrad av ekspertise og forståelse?
Vinklet slik som dette kan det virke som jeg mener at vi ikke trenger utdannelse, ikke trenger utvikling. Det er ikke det jeg sier heller. Det jeg vil, er å sette spørsmålstegn ved hva det er som gjør folk lykkelige. Er noen av de mytene vi blir opplært til å tro på, slik som julenissen, den perfekte partner, påskeharen og tannfeen på lik linje med ”happely ever after”, suksess i arbeidslivet, romanse og evigvarende sunnhet? Hva om enkelte mennesker ikke passer til å gjøre dette? Hva om enkelte mennesker er fornøyd med en liten jobb uten de store mulighetene for å stige i gradene? Hva om enkelte mennesker er fornøyd med en tilværelse ikke alle ser på som sunn og fornuftig? Hva om lykke er det vi gjør den til å være?

And the sun will set for you. And the shadow of the day, will embrace the world in grey. And the sun will set for you.

And the shadow of the day, will embrace the world in gray. And the sun will set for you.

En dag vil det kanskje være sant også. Tross alt eksisterer det en skygge av dagen, uansett hvordan en ser på det. De fleste er avhengi av lyset, og lyset er først på dagen. Vel, om du er våken hele natten vil jo teknisk sett solen begynne sin reise for deg.


Denne natten har jeg ikke vært våken. Jeg har nemlig fri en periode. Et par dager av, bare. Et par dager til å gjøre hva jeg vil. Eller, det hadde vært et par dager jeg kunne bruke etter eget hjerte og hode hadde det ikke vært for at jeg har et flyttelass hengende over meg. Et flyttelass som må pakkes ferdig. Venner jeg skal treffe. En dag skal jeg kjøpe vekkerklokke, selv om det ikke er til meg. Musikk skal jeg ha denne dagen. Og mye av det. Musikk skal være min kaffe, min wakupcall, mitt middel for å holde seg våken, min musikk. Min musikk.

I’m okei. Truly, I’m all right. No, serious, I’m really okei. Give it a rest. Not resting, just give it a rest. For some time, right? Yes, for some time now.

Kan du huske den dagen hvor du lekte ute og det viktigste du kunne huske var å være inne til klokken åtte? Den tiden sandkasse var vesentlig, og andre unger betydde noe. Den gangen du syklet forbi huset og vinduet til jenta som du trodde likte deg litt lenger ned i gaten om og om og om igjen. Den gangen du hjalp til med å flytte all sanden over på den ene siden i sandkassen i bakgården for å telle om dere hadde glemt noen av lekene ved bunnen. Den tiden skole ikke fokuserte mer på utdannelse enn å lære deg å regne, lese og skrive. Senere ville de forsøke å lære deg å gjøre det så feilfritt som mulig, begynne med engelsk, o-fag (samfunns- og naturfag), gangetabellen, gymøvelser. Men ansvar kom hjemmefra.


Dam, dadadada, dadam, da,,,,da,,,,,da,,,,,dada.

tirsdag 5. august 2008

Jeg savner egentlig ikke noe nå selv om jeg ikke er helt fornøyd.

Kjennsgjerninger tilsier for mitt vedkommende at jeg ikke lider. Tvert om vil jeg påstå jeg har det ganske bra. Likevel er det liten glede i min tilværelse disse små dager. Leiligheten ser ikke ut med alle sakene som nå ligger halvpakket i esker og lignende, men forandringen plager meg nevneverdig ikke. Skriving fyller mitt øye mer enn mitt hjerte. Er det mandag? Føler meg som en søndag, going Monday.

Min kollega er stille i aften.

Å ta selvstendige avgjørelser har jeg ikke trening med, så derfor varmer det å vite at noen synes mitt første store valg var godt gjort å ta (merk, vedkommende gav skryt for selve valget, og bestemmelsen ble ikke nevnt).

Kaldt med andre vesener om natten. Få personer som er ute og får. Kan for så vidt forstå dem.

Litt. Bare litt til. Litt til nå. Bare litt.

mandag 4. august 2008

Mitt navn er noe dere kanskje kjenner til.

Forhåpentligvis. For navn er noe av det som gir oss makt til å definere oss selv, og makt over andre. Et navn kan være hemmelig. Et navn sier mye om hva vi mener om oss selv hvis vi kan velge det selv.

De aller fleste jeg vet om har ikke endret sine foreldres valg av navn. Et par stykker har gjort det. Men betyr det at de gjør det for å vise hvem de egentlig er, eller er det for å unnslippe en de ikke er?

Mitt navn er noe du som leser har hørt før. Men jeg har mange navn. Mange navn. Ett av dem er Skikkelseskifter. Et annet er Dragonite. Et tredje er Rasolin. Så følger Sarijera, Ravn, Torgrim, Martin, herr Styx, Wiltersen, herr Høst, mr. Martinius, Mini, herr Støvlespiser, Lille Venn og så videre, alt i en eneste stor usammenhengendehet. Listen er lengere enn hukommelsen, så mye er sikkert.

Enkelte navn er hellige. Navn som GUd HErren, Allah, Jehove, Jesus, Ibriham, Napoleon, Hitler, Bush, Pave Johannes Paul, Humlesnurr og Satan er for noen mennesker mer enn bare skrift og lyder. Det BETYR noe for dem. Så langt er det ingen av de nevnte navn som ringer en lignende bjelle midt i mitt dypeste sjeleavkomsmørke. Nei, det eneste navnet som betyr noe vesentlig for meg er hva jeg velger å kalle meg i øyeblikket.

Navn er overalt. Jeg ser rundt meg og oppdager en BOK ved tittel FATHERLAND, forfattet av ROBERT HARRIS og anbefalt av THE TIMES. Ovenfor meg på en STOL sitter FREDRIK, min kollega denne natten. Et GLASS står ved siden av meg. På DATAMASKINEN min hører jeg THE DOORS fra HØYTALERNE på PC'EN min. Kikker jeg på SKJERMEN ser jeg at det står INNLEGG og TITTEL på det jeg skriver. Navn er overalt. Det er nesten litt MATRIX over det hele. Skjønt, jeg forventer ingen AGENT SMITH eller NEO i nærheten utenfor HOTELLET. Som du ser, navnene er overalt, og de følger etter oss hvor enn vi drar, om det er til TIBET, USA, DOWN TOWN, HJEMME eller BORTE VEKK vi reiser til.

Navnene er overalt. Ikke rart det er vanskelig å påpeke en person med enkelnavn. Ikke rart folk tror de hører navnet sitt når det blir sagt et annet. Ikke merkelig at med så mange GJENSTANDER og VESNER som trenger navn at en lett blir forvirret og navngir samme vesen og gjenstand med et ikke ulikt navn. Er det rart det er forvirring?

Navn for navnets skyld? FRP ville sikkert ristet på hodet om det hadde stått i valgprogrammet til et annet parti.
Navn. En kan ikke leve uten det eller flykte fra dem.
Navn. Snart biter det deg i baken.

Natt til 30/7

Statusrapport.
Svetter som en gris, håret begynner med midtskill igjen og jeg har kortermet skjorte. Tidligere på natten, usedvanlig varmt. Nå, bedre, vifter som fungerer, vann med isbiter.
Nesten hodepine. Deilig trang skjortekrage og slips. En tanke trøtt. Glad jeg har en seng som venter hjemme.

Newsflash:
Jobben som nattevakt varer til midten av august da jeg dekker en som er syk. Etter det får vi se hva som skjer.

Newsflash x2:
Jeg har takket nei til Trondheim og blir på Østlandet på ubestemt tid.

Newsflash x3:
Mye på en gang.

Newsflash x4:
Flytting.

Newsflash x5:
Enhver form for argumentasjon mot eller for min bestemmelse er nytteløs – jeg har fattet min beslutning.

Newsflash x6:
Jeg står ved min beslutning.

Newsflash x7:
Jeg liker vaktlista mi for august.

Newsflash x8:
Og jeg er lei av å publisere nyheter. Nå er det deres tur til å overraske.

fredag 1. august 2008

Ytring

Jeg blir på Østlandet et år til. Ergo blir det ikke Trondheim.

Reaksjoner, anyone?

fredag 25. juli 2008

Samme prosedyre som natten førut.

Forskjellen er at jeg gjør mer denne natten, pluss at jeg har med egen PC. Det hjelper, merker jeg. Godt med personlig tastatur som responderer hyggelig på mine fingre.

Kort oppsummering av dag. Stått opp sent og ble vekket av en melding. Dratt opp til Nøklevann en time etter den brå oppvåkningen, fikk spankulert på steiner og vadet i vann. Bade ble det også gjort mye av. Dvs hele fire ganger på seks timer. Og det er mer enn det jeg plasket i vannet på ferien min! En lang svømmetur ble det også til. Både masasje og svømming på to dager. En skulle nesten tro jeg hadde blitt medlem av sunnhetens tjeneste. Men det har jeg altså ikke enda.
Enda, altså.
Uansett. Jeg fikk beveget mitt legeme og mine muskler til treningens fornøyelse. Så det skulle ikke være et problem. Ikke enda. Nei, tvert om, jeg føler meg sprekere og mer ungdommelig enn jeg har gjort på lenge. Ryggen verker ikke heller. Ikke en gang litt.
Videre, men bort fra hendelsesforløpet jeg nå har gitt en kort beskrivelse av. Tid for å leke seg på nett.

torsdag 24. juli 2008

Nattevakt på Bristol

Som alle andre unge menn i arbeidstøy er jeg nødt til å gjøre det som tøyet krever - å ha det på mens jeg arbeider. Heldigvis for meg er det snakk om bukser med press i, dressjakke, hvit skjorte og mørkt slips. Kan en mann som elsker å kle seg pent være mer fornøyd? Tror ikke det nei.

Nevnte jeg at klokken er 01.23 på natten da jeg kastet et blikk på tidsmåleren? Joda, jeg har drømt, bokstavelig talt, om det å være nattevakt. Hvorfor? En får være oppe midt på sorteste tiden av døgnet og likevel få betalt for det. Kan det hende at slik en faktor gjør seg gjeldende ovenfor min gode stemning? Ytterst sannsynlig, ytterst sannsynlig.

Fascinerende hvordan ting kan endre seg, fascinerende hvordan det aldri viser seg å være slik du forutsa det skulle bli. Planlagte hendelser vil ikke forløpe seg slik de ble tiltenk. Ikke alltid. noe som forklarerer hvorfor jeg står her midt på natten og taster et meget sent (eller meget tidlig) blogginnlegg. Likeså er det en henvisning til min situasjon: Jeg har to valg. Det ene eller det andre. Ingen av delene er rett, ingen av delene er galt. Ergo må jeg bare gå for det minste av to onder. Logikk og sunn fornuft var noe jeg skulle holde meg borte fra, sa horoskopet mitt. Men hvem bryr seg om slike ting uansett? Ikke jeg, i alle fall, selv om jeg kunne kjenne meg igjen i det.

Uansett. Torskerogn er ikke det som faller oftest fra himmelen, og skjøre stører er ikke i evighetssjøen på torsdag. God natt og god morgen, min lille. Glad i deg.

mandag 21. juli 2008

Don’t “cookie” me, Freud. Pants up!

Jeg våkner opp og føler meg dårlig, så jeg trekker for gardinene igjen etter å ha laget med frokost. Så setter jeg meg foran PC’en.
Jeg er ikke dårlig-dårlig, bare føler meg ikke bra. Også vil jeg helst ikke tenke på hva det er som gjør meg om til triste øyne.

Om du noen gang finner noe av det du betrakter som perfekt, hva er sannsynligheten for at det vil vare? Det kan være en perfekt hårdag, den perfekte daten, den perfekte leiligheten, det perfekte kveldslyset, den perfekte filmen, det perfekte måltidet, det perfekte paret sko, den perfekte dag,, den perfekte kjolen, den perfekte kombinasjon, den perfekte sjokoladen, den perfekte partneren. Det kommer aldri til å vare. Uansett hvor perfekt det er, så vil det alltid være en ende på det. Perfekt er ikke noe vi kan ha, det er noe vi opplever. Perfekt er en illusjon. Perfekt… Vel, perfekt er for godt til å være sant.

Jeg kommer nok aldri til å bli Mr. Big. Og Mr. Bigshot tror jeg det er best jeg ikke er. Kanskje like godt også. Mr. Mini, det er nok mer meg. Ikke det at det betyr noe, det betyr som regel aldri noe, det gjør faktisk ikke det, men jeg nevner det for det.

En dag vil noen komme inn døren og finne meg krøllet opp i sofakrokstolen min med en laptop foran meg mens en eller annen dum sang får meg til å virke enda mer nedfor enn det jeg allerede er. Jeg kommer til å være shabby, ha gardinene for og virke full. Dette er et meget reelt scenario, og det kan gjerne ta sted i morgen. Så om du noen gang banker på døren min og finner meg i denne posisjonen, da vet du hva du må gjøre. Da har du muligheten til å redde mer enn bare dagen.

Jeg er ærlig. Ja, jeg er det. Jeg er en ærlig løgner. Jeg lyver, men ikke for å unngå smertelig ærlighet. Det er jeg dessverre alt for god på. Dessverre. For det er lite jeg har som kan gjøre det bedre. Når det kommer til andre har jeg begynt å endre meg atter en gang. Og denne gangen liker jeg ikke forandringen. Den bare er der, den skjer, men jeg ser ikke noe godt i det.

Lovesick

Det betyr å være syk av kjærlighet. Men er det negativt eller positivt?

Jeg føler meg kjærlighetssyk akkurat nå. Strengt tatt burde jeg snakke med noen om dette, men jeg får det likesom ikke helt til. Det er lørdag og jeg har ingen andre planer for intimitet enn et møte med vaskemaskinen og kassadamen på nærmeste matvarebutikk. Men det er en god ting, er det ikke? At jeg er rede for å bli forpliktet, mener jeg. At jeg vet hva jeg trenger. Litt romantikk, litt kjærlighet, en jeg kan si ”jeg elsker deg” til nede fra gaten hvor hun lener seg ut vinduet i andre eller tredje etasje… Okei, jeg er kanskje ute på tynn is her nå, merker jeg. Det er ikke det å være sammen, det er å ikke være ensom også. Det er ikke sex, det er kjærlighet. Romantikk, en jeg kan gjøre ting for, en jeg kan stelle med, tulle med, le sammen med, klemme og kysse og si ”jeg elsker deg”, det er edelstener i øynene på jenta som svarer meg. Okei, okei, jeg flytter til Trondheim om en måned. Et hvert forhold her nede kan aldri nå den gløden jeg så lidenskapelig lengter etter på så kort tid. Kanskje jaktmarkene er bedre nord?

Okei, drit i jaktmarkene nordpå, for det ser ut som jeg går ut mot de evige nå. Savn og snufs og triste hendelser hele veien fra en serie du egentlig ikke viste du likte så mye til det å være trist alene, både rent fysisk og symbolsk. Av og til skulle jeg ønske jeg var del av en venninnegjeng som sto hverandre nært, og dette er ikke bare fordi jeg ser hvor godt Carrie, Charlotte, Miranda og Samantha har det. Dette er meg som ønsker å ha en jeg kan ringe til og bare si ”kom over” som faktisk gjør det. Spørsmålet er; om jeg hadde en slik venn, ville jeg ringt? Kan man virkelig være så gode venner at en ikke får skyldfølelse av å rette oppmerksomheten mot seg selv når det trengs?

Get it to York.
Go to New York. Det er nesten mer sannsynlig å gjennomføre enn et lykkelig forhold, og minst like realistisk. I det minste er krever det bare gjennomførelse fra min side. Ergo kan jeg klare det helt selv, alene, uten å måtte stole på noen andre for å få det til å bli realitet. Da har jeg mer tro på det fremfor noe som krever et samarbeid med en annen person. Du kan så sjelden stole på andre personer, og hvor sjelden jeg kan stole på meg selv. Vite fullstendig hva det er jeg gjør. Kan man noen gang gjøre det? Vil det ikke alltid være usikkerhet, en mulighet for at en tar feil, dog en liten en sådan?

Irske sanger kan være enten groteske og bloddryppende eller pripne og religiøse. Eller begge deler, for den saks skyld. Irske sanger er koselige, synes nå jeg. Fine melodier, god stemning, lette å like og danse/bevege seg til, trampe til, slå hendene sammen i fint (og fullt) lag. Irsk musikk får meg som oftest i bedre humør. Tøyvask gjør som oftest ikke det, men den stille morgenen hvor en går og bretter klesplagg i takt med din egen rytme før frokosten (kanskje på tide med den også?)

Kirken var ikke åpen i dag. Søndag, og det ser ut som de holder på med å pusse den opp. Jeg regner med at kirkegjengerne har fått beskjed en uke i forveien, noe jeg gikk glipp av da jeg var i en betraktelig mindre og betraktelig mindre hyggelig kirke. Risør kirke, det var. Dårlig prest var det også. Ergo fikk jeg ikke gått til gudstjeneste denne uken. Hadde muligheten til å skrifte lørdag, men jeg gikk ikke inn. Jeg kjenner ikke ritualet. Derfor burde jeg kanskje ikke kaste meg inn i det. Jeg gjorde det i alle fall ikke. Og der gikk min eneste mulighet til åndelighet i et gudshus, selv om jeg ikke viste det på den tiden. Synd, men sant. Synd, men slik er livet.
Ce la vi.

C'est la vie, som det egentlig heter da.

Daisies. Blomster. Sorte blomster. Sorte blomster med hvite hoder på en eng av grønt. Vind som rufser dem i håret og får kappene deres til å blafre. Fiolinmusikk som soundtrack. Soundtrack of your mind. Do you hear me calling?

fredag 18. juli 2008

Ny assossiasjon på ordet "lykke"!

Joda, det stemmer! "Lykke" er ikke lenger lillesøstra til eksen min som ble født mens vi var sammen, nå er "lykke" også dette:
å ha en sub!
Detaljer legger jeg ikke ut på nettet, så alt jeg sier er at jeg har en ny assossiasjon på ordet "lykke".
Vil du vite mer? Ring meg!

Privatlivets fred kan være både skemmende, smart og særdeles supert. å trenge inn på dette stedet og frariste det svar; det kan aldri være lurt. en vet ikke hvilke skader og ødeleggelser man kan og har gjort før det er for sent.
Derfor, siden jeg ikke har tilatelse til å vidreføre informasjonen jeg sitter på, avslutter jeg tema for denne gang før jeg røper noe.

Avis. Avis er den klassiske blekka av papir, nyheter og trykksverte. Avis er også en trylleformel i Harry Potter (magikunnskaper og tryllestav er obligatorisk i et hvert forsøk).

Okei. Jeg fører dette inn på jobben. Hvorfor? Fordi jeg har stått tidlig opp, gått på jobben, spist tidlig lunsj, gjort mitt på jobben, blitt sendt tidlig hjem to timer tidligere, kommet tilbake til jobben etter seks timer for å jobbe mer. Ikke helt av fri vilje, det er ikke min idè, men jeg var ikke den som sa nei da jeg ble spurt heller... Skyldig?
Ja, dommer. Skyldig.

Siktelsen mot Julius' lommetørkle fant aldri sted: Annklageren ble frikjent.

mandag 14. juli 2008

Alle kvinner har en indre mann og alle menn har en indre kvinne.

Jo, jeg er seriøs. Etter å ha sett tre sesonger av Sex and the City kan jeg tro hva som helst når det kommer til en av delene i tittelen. Det maskuline og feminine finnes i oss begge uavhengi kjønn og alder. Tid og mote kan variere hva som er en god blanding, en liten blanding eller total not. Uansett hva tiden og moten velger å fortelle oss, om jenter skal være jenter og gutter skal være gutter, om gutter kan være jentete og jenter guttete, om vi kan være androgene i klesstil, holdning, språk og sex, eller om det er et absolutt neinei å gjøre så. Hm, tricky, veldig tricky. Hva jenter gjør og ikke gjør har egentlig like lite for meg som hva gutter gjør og ikke gjør. Er det et tegn på at jeg kan bevege meg langs begge sidene av gjerde og ikke stabilisere meg i noen av leirene? Svarer til min forventing siden jeg ikke klarer å slå meg tilfreds med noe over lengre tid, men er besatt av forandringen uansett hvor slitsomt det er. Er jeg en av dem som ikke klarer å finne noe eller noen som vil gjøre livet mitt til noe annet enn en Carrieblogg? Vanskelig spørsmål. Og enda vanskeligere når du må føre diskusjonen med deg selv.

Rettelse, dette er ikke en Carrieblogg. Hvordan jeg vet det? Ganske enkelt fordi hun skriver om sex, og jeg skriver om hvordan det er å være meg. Damen gjør dumme ting mot andre menn, mens jeg bare gjør dumme ting. Damen kan varemerker, noe jeg er grønn på. Damen har og snakker om sex. Jeg snakker vesentlig mindre om det enn jeg har det disse dager, selv om sex alltid kan være et tema blant dem jeg stoler på. Vel, enkelte detaljer vil ingen egentlig vite.
Til felles har vi jentevenner, vi lunsjer, vi bor i byen, begge skriver på hver sin laptop, og handlingen tar sted i dette århundret til en forandring.
Til ulikhet har vi såpass mye at jeg ikke vil gå inn på det en gang, men heller kaster meg tilbake til serien. Denne gangen er det ”all or nothing/alt eller ingenting” som står på programmet.

Kan du forestille deg New York? New York, New York, New York… New York! I can.

Min ulv, min ulv, hvor har du dratt, min ulv?

“Even a man who is pure in heart,
and says his prayers by night,
can become a wolf when the wolfbane blooms,
and the autumn moon is bright.”
Slik forteller i alle fall verset.

Som liten har jeg alltid likt å drømme meg bort, enten det var i skogen med hunden eller alene i sengen om natten. Jeg drømte om monstre og ville dyr, jeg drømte om helter og sverd, jeg drømte om pistoler og pirater, jeg drømte om alt som ikke fantes i denne verden til en liten gutt. Likevel var det ekte for meg, uansett hva andre vil ha meg til å tro. Jeg dro ut på eventyr, jaktet ville menn og drager, krysset elver og endeløse skoger, red på hester og ulver, sloss med bjørner og tallløse fiender, kom hjem med sår på knærne og hull i tøyet. Kort sagt gikk det for seg når jeg dro ut i fantasiens land. Ett av de trekkene jeg nå husker best, var at det sjelden var noen med meg, enten fra fantasi eller virkelighet. Jeg var alltid alene når jeg forsvant inn i den verden der alt dette var reelt. Et ridedyr, men ikke et tenkende vesen til følgesvenn. Bare jeg og mine våpen, et sverd eller gevær, alt ettersom hva jeg forestilte meg av tidsperiode. Om det var indianer eller cowboy som sto mitt hjerte nærmest kan jeg ikke huske, men jeg liker å tro at jeg var begge deler like mye, selv om minnene som cowboy er lettere å oppdrive for meg nå mens jeg skriver dette. Likevel, det er noe jeg alltid må ha hatt i disse lekene jeg lekte alene for meg selv. Og nå vil jeg be deg om ikke å gjette eller få bilder i hodet.

Fredag. 10.20. 11/7. Se nedover.

Hvorfor er det slik at ”amen” raskt blir ”no pain”? Er det grunnen min for å gå i kirken? At det demper smerten? Er det virkelig så lett? Sangen heter ikke noen av delene en gang. Men kan det være en sannhet i det? Er jeg virkelig den som ønsker et avbrekk, om enn hvor misplassert, et pusterom fra smerten? Finner jeg dette ved å gå i kirken? Noe er det som trekker meg dit. Men hva? Det er i alle fall ikke guddommen deres. Men noe lokker meg dit. Noe. Men hva? Kanskje det er det lille rommet, den lille pausen, den lille, bitte lille lyden av mobilen som vekker noe mer enn den åndelige smerten jeg bærer på. Melankoli. Men hvorfor? Hvorfor blir det bedre av å dra til et fellesskap jeg ikke finner meg delaktig i? Ingen andre vet at jeg ikke tror. Bare Marit, men hun synes det var bra at jeg foreslo besøket og ville ha henne med meg. Hun tror. Hun tror på noe jeg ikke kan tro på. Hun tror, og vil ha meg til en trygg havn. Det kan hende jeg besøker den, ankrer opp der for en stund, men jeg vil alltids dra ut igjen. Ut mot havet, ut på det ukjente, ut der smerten kan drive deg til forlis. No pain. No pain. No pain. Jeg er en twenty something, ung, relativt uerfaren på ganske mye. Men på noen områder er jeg voksen av erfaringer, enkelte kjøpt dyrere enn andre. Prisen har jeg kunnet betale til slutt. Ikke spør meg om det er verd det. For å være ærlig vet jeg ikke om noe av det har vært verd det.

I hodet mitt er det søndag. Søndag, langt fra venner, lite å finne på, bakre del av lyset som gir etter, en kino bestående av to saler, saler, salene i evighet, salene hos rytterne, de ridende, hestene på torden, ridende over himmelen i rytmen alle kjenner, bundet nede på jorden, ingen annen lykke enn å se opp, se opp på himmelen, ha en strøm av tanker, la en strøm av tanker vekke deg, vekke deg fra illusjonen og søvn, sove uten noe rundt halsen som trykker deg ned, tenke uten å snakke, leve, leve, gi opp, fortsette ut løpet til du snubler, falle, bli tatt imot, aldri bli tatt imot og ende opp i grusen, se forspranget endre seg til det verre, falle bak, falle ut, løpe inn i slaget uten våpen og håpe på å stoppe det, velge side, ruste seg for kamp, la sjøen skylle over deg, finne nøkkelen, hindre slaget, salg av slaget, selge slaget til noen andre, no pain, ingen leve, ingen lever, ingen lykke, ingen latter, ingen latte, ingen symmetri, ingen mattematikk, ingen som er der, ingen som er der for deg, ingen smerte, ingen som kan hente deg opp til der du hører hjemme, ingen hammer, intet svelg, ingen snarlig besøk av guder, ingenting, tingeling, no pain, no gain, no pain, bare musikk, bare luft, ingen vannspeiling, ingen dur, bare moll, møll, ingen vesker i skapet, velskapt, ingen uten, bare trøtt, ingen ting, ikke viktig, la meg være i fred. No pain. No pain. No pain.
No gain.

Hold hendene høyt. Høyt. Høyt opp mot skyene. Og hold dem der.
Hold dem over sjøen. Ikke la deg svelge. Hold dem over sjøen. Ikke la deg lokke. Hold dem der. Og be om tilgivelse.


Noen ganger er det virkelig best med adjø.

fredag 11. juli 2008

Shadow Of The Day (sangen er fremført av Linkin Park, albumet heter Minutes To Midnight) 10/7 22.09

Alle mennesker lever i sitt eget lille univers. I dette universet finnes det forskjellige sfærer. Eksempel, du har jobb, sexliv, familie, slekt, sekt, venner, bestevenner, spesielle relasjoner til ulike personer, interesser, musikk (skal absolutt ikke undervurderes da dens makt og variasjon er ENORM!!!), små øyeblikk en deler med seg selv og andre. Intet menneske kan ha alle disse sfærene helt like. Tvert imot, sannsynligheten teller faktisk til fordel for ulikheter innen hvert vårt lille univers. For meg er det en behagelig tanke.
I mitt lille univers eksisterer bare jeg. Andre beveger seg inn og ut av det, men bare jeg er konstant. Vel, selve jeg’et endrer seg avhengi situasjonen, men det er fortsatt det samme jeg’et. Håper jeg. Tror jeg. Kanskje.

Av alle de som kjenner meg bedre enn overfladisk kan bare noen nikke når jeg sier at jeg misliker å ta avgjørelser. Vel, jeg gjorde det i det minste en stund. Okei, mesteparten av livet mitt, da. Greit, greit, jeg liker det fortsatt ikke, er du fornøyd nå?! Poenget er, at selv om jeg ikke finner verken ansvar og/eller avgjørelser spesielt forlokkende, har jeg i det siste begynt å påta meg begge. Å stå for en begrunnelse eller valg har jeg fortsatt til gode med det nye personlighetstrekket, og det er jeg bare glad for. For alt jeg vet er det for tidlig å vite noe som helst. Men det jeg vet, det er at det er en pakke som ligger og venter på meg. En pakke med ansvar.

M står midt i havgapet. Lar bølgende bruse over seg. Rett ut mot sjøen står han. Armene utstrukket. Det blåser. M står og tar imot bølge på bølge. Kjenner kraften i hver enkelt av dem. Noen av dem slår han med så styrke at han nesten må gi etter og følge dem inn mot land. Men han faller ikke. Gang på gang kommer de. Kneet til M blør, men han merker det ikke. Merker det like lite som at vannet er kaldt. Alt som betyr noe er kampen. Kampen mot havet. Hvor lenge M står der vet han ikke. Men han vet at havet vil vinne til sist.

En finner så mange gullkorn i Sex and the City...

“Don’t talk now. BAD to talk now.” Big.
“It’s so not fair. All the good ones are straight, even the gay ones.” Strandford.
Der. Endelig hadde jeg frigjort meg fra (navn). Jeg var fri, men jeg følte ingen glede ved det. (tekstet oversettelse fra hovedpersonen)
”Er det fyren fra boklanseringen?” ”Jepp.” ”*sukk* Jeg må virkelig begynne å lese igjen.”
A pluss B er lik X. Hva er X? Eks pluss vennskap er lik Cosmopolitan pluss whisky. ”Cosmopolitan pluss whisky er lik vennskap med en eks.” Carrie.

Hei. Er dere fortsatt i Sørenga? 00.15 5/7

Det er så stusselig å få meldinger som bare består av ett eneste ord. Meldinger som består utelukkende av ord som ”Greit”, ”OK”, ”Jada”, ”Hei”, ”Ops”, ”Awsome”, ”Care”, ”Takker”, ”Takk”, ”Snart”, ”*navn*”, ”*stedsnavn*”, ”Hva” ”Har”, ”Hvem”, ”Hæ?”, ”Sorry”, ”Seff”, ”Syk”, ”Kvalm”, ”Spyr”, ”Sender”, ”Heftig”, ”Sent”,, ”Ja”, ”Spør”, ”Skal”, ”Planlagt”, ”Seriøst”, ”Kommer?”, ”Dratt”, ”Vil”, ”Ingenting”, ”Bankers”, ”*bokstav*”, ”*tall*”, ”Månefisk”, ”*gjøremål*”, ”Kanskje”, ”Muligens”, ”Ser”, ”Sett”, ”Trøtt”, ”Ring”, ”Sånn” og ”Sees” er SMS’er jeg klarer meg uten i alle fall, med eller uten spørsmålstegn, utropstegn, punktum eller ingenting bak. Vel, kanskje et par av dem eller flere er greie å ha i innboksen sin, men ikke særlig mye mer. Kommer grusomt an på situasjonen. Legg merke til at jeg ikke lister opp verken ”Ja” eller ”Nei” da disse er såpass vesentlig og strengt tatt trengs da de er helt forståelige og som oftest helt nødvendige å få avklart.

De snakker om å avslutte Facebook. Det håper jeg virkelig ikke de gjør. For uansett hvor allment det er, så er den praktiske nytten vidunderlig fordi (nesten) samtlige er der, siden er totalt vanedannende og når først undertegnede kom meg inn på det, så burde det søren meg få fortsette med å leve lenger!
Rip Facebook gir liksom ikke en helt god klang heller…

Even less er kveldens sang.
Kveldens band er Porcupine Tree.
Nattens status er våken.
Kveldens viktigste hendelse har bestått av to ting: Søvn og sletting av meldinger på mobil (det var et spørsmål om plassmangel).
Maskinens status er snart ferdigladet.

Hva jeg skal ha skrevet i elegante bokstaver ved min begravelse… kl 23.09 3/7 – kl 02.49 4/7

Goodbye cruel world
I’m leaving you today
Goodbye
Goodbye
Goodbye
Goodbye all you people
There’s nothing you can say
To make me change
My mind
Goodbye


Nevnte jeg at verdens undergang kan være både vakker og oppløftende? Særlig når det gjelder en filmproduksjon og heltene klarer å redde menneskeheten likevel, til tross for kraftige tap. Okei, det er midt på natten, det kan ha noe med saken å gjøre. Jada, jeg er helt idiot som ser på film på en tid av døgnet hvor jeg skal stå opp. Kan fortsatt rekke et par timer…

Lost in space.

Ooops… Glad jeg kan være glad og gal samtidig, selv om tastaturet leker FUCK YOU med meg. Hadde jeg ant hva som kunne være morsomt og ironisk av kransekaketoppen ville samtlige andre skoggledd så granskauen ramlet sammen og ble til løv på bjørkebakken. Ergo ville det ta tid å finne ut av. Max tid til undertegnets wake-up-call; 2 h 38 min. Nighty night. Bite, little bedbugs. Bite. Bite me hard…

17.29 1/7 - Hjerter 10.

Siden Hassel Hvitveis er hjerterknekt er det en tittel jeg ikke kan gå etter, så da tar en det som er nest best. Hjerter ti. Sølv.
Sølvtenner. Ikke slik som Humlesnurr sin, men tenner av sølv. Tenner til å bite med. Edelmetaller er bløte, så en kan ikke bite hardt. Og husk at menneskehalser er så skjøre fra før av… He he he…

mandag 7. juli 2008

Fuck

Jeg har opplevd en ny fascinasjon for dette ordet. Jeg liker det. Også passer det til enhver sammenheng. Ikke? Nevn èn anledning hvor du ikke kan bruke ordet fuck.

Bare å gi opp.

Også klinger det så bra. Har du ikke tatt ordet før i din munn er dette tiden. Si det høyt. Si det lavt. Hvisk det. Skrik det ut så alle hører deg. Nyt det, la det rulle på tungen, slikke deg om leppene, sleng det ut så spyttet spruter, lengt etter det, oppdag betydninger av det du ikke forventet, smak, sug og lev det.

Du vet du er ute på noe sært når din mor ringer til en venninne og begynner samtalen med setningen "Hei, du glemte halsbåndet ditt" innenfor hørevidde. Selvsagt var det snakk om et hundehalsbånd til et liten firbeint vesen, men selve situasjonen gav meg en helt annen type vibber.

Vaniljemennesker er også klar over betydningen sub (de mener subwoofer).

Og regnet faller ned ute eller kommer inn på besøk gjennom stuevinduet ditt. Like behagelig begge deler, egentlig. Dog, det siste er ikke noe jeg fivillig vil oppleve igjen i den nærmeste fremtid uten å ha en drøss med tørre håndklær til rådighet.


Nevnte jeg at jeg drar sørover til enda mer regn? Joda, det er snakk om ferie. Mer innformasjon kommer sikkert senere. Gjør det ikke det, så synd for dere.

tirsdag 1. juli 2008

21.01 30/6 Når vi levende oppdager at vi kan klare å nå det faktiske mål som ikke eksisterer lenger og gråter som en følge av dette; det er først da..

Enkelte ting taler for seg selv. Eksempel - du vet du har tatt for mye fuktighet på leppene når små insekter blir hengende fast uten mulighet til å fortsette videre livsbevegelse. Du burde skjønne det når du finner frem dine svarteste klær og begir deg ut til trygge turiststrøk i byens offentlig grøntområde. Du vet det er for lenge siden sist når du klemmer stammen på et tre fem meter over bakken. Du ikke hva som kan skje når du bringer en illusjon av våpen med deg og menneskene rundt deg har fritt øyesyn til det som dingler langs hoften din.
God natt. Det tidligere min hilsen til drømmene. God natt. Nå sier jeg velkommen.

Mangel på kontroll. Mangel på kontinental frokost. Rom som snakker. Rom jeg lever i. Rom jeg har sovet i. God natt, og velkommen til meg. Seng? Det kan vi alltids fikse, eller hva, Drammens Tidene? Det kan jeg alltids ta hånd om, vet du. Ikke redd, ikke skulkende, ikke tingser. Trikser. Tannfilè a la biff bankekjøtt. Og syk gitar.

Toast. Toast. Cake.

lørdag 28. juni 2008

Kort tekst som sikkert ville blitt en fascinerende bok. Noen som ønsker å kommentere denne saken her?

Den angomeriske krysseren Spareriet gled gjennom den lille galaksen Brontonixia. Skipet, som befant seg i Langsk-klassen, var en av det angomeriske rikets kraftigste stjernekryssere i denne delen av universet. Med seg hadde den syv hundre tusen, førtiåtte hundre og syttitre kampklare jagere av Liaktol-modellen, populært kalt ”stjernestøv” siden de bare var utstasjonert ved skip av Langsk-klassen eller ved den angomeriske hovedstaden. Hver jager tilhørte en gruppe bestående av femtiseks Liaktoler og tretten Skrukser, som fungerte som tyngre skyts. En av disse jagergruppene var stasjonert under løytnant Harkings, som for øyeblikket lå og sov i sengen han hadde fått utstasjonert tre måneder tidligere. Harkings var 22 år gammel, men likevel en kjent skikkelse i miljøet på brua. Blant annet hadde kaptein Krokrykk et særskilt godt øye til den unge lovende løytnanten, men de grunnene skal vi ikke gå inn på nå.
Ombor på Spareriet var det 11 kapteiner og en kommandør der kommandøren var øverste leder og ansvarlig for skip, mannskap og personaltoalettet i trede etasje som bare han fikk bruke. De resterende av lederstillingene, kapteinene, hadde hver sin praktiske funksjon hvor minst fire av dem alltid var på vakt uansett døgnrytme. To av dem satt komfortabelt i behaglige stoler ved en av storskjermene på skipets offiserdekk i 27 etasje og fulgte med på et av skipets mange elektroniske stjernekart mens de diskuterte navigasjon gjennom spesielt i turbulente galakser (med turbulente menes omfattende krig og kraftige stjernevinder) uten å la skipet komme til skade. Den tredje vakthavende kapteinen sto et stykke bortenfor og så ut over den nærmeste utsikten Brontonixia hadde å tilby, mens den fjerde kapteinen for øyeblikket var på kvinnetoalettet og kastet opp restene av det hun personlig mente hadde vært en ytterst dårlig middag.
Kapteinen ved vinduet snudde seg, men ikke så brått at den røde halvkappen flagret mer enn nødvendig for å gjøre en dramatisk og slående effekt, som dessverre var helt bortkastet da de to andre knapt la merke til at han var der eller hadde snudd seg. Han kremtet.
- Vi har fortsatt et par timer igjen før vi når Barak Toloso.
Samtalen ved stolene som nettopp hadde sentrert seg om et tilfelle av radioaktive asteroider av middels størrelse og hyppig fart, samt hvordan man skulle kunne klare å passere disse uten energiskjold når man hadde en krysser av Liaktol-klassen med å gjøre, stilnet.
- Vi vet det, kaptein Korsu, sa den ene av dem. Han var blåkledd og hadde en grønn knapp over den venstre skulderen, noe som viste at han var senioroffiser av første grad.
- Den eksakte tiden er 100 og 14 minutter, kaptein, sa den andre. Han var også kledd i blått, men i en noe lysere tone. Dessuten manglet han den grønne knappen på den venstre skulderen.
- Kaptein Egu, kaptein Irusu, jeg er fullstendig klar over at dere vet når den beregnede avstanden er tilbakelagt. Det jeg lurte på var om dere hadde tatt med dette i betraktingen.
Kaptein Korsu kastet blikket tilbake dit han tidligere hadde stirret og ble raskt fulgt av to par hoder til.
Rundt den nærmeste planeten surret det et utall mindre elementer, noen få av dem store nok til å betraktes som måner. En av disse månene hadde form som en eplekake, tenkte kaptein Egu, som var sulten og ikke hadde fått i seg middag enda, før han fikk øynene opp på nettopp hva kaptein Korsu hadde siktet til. En av de kretsene objektene hadde løsrevet seg fra den tidligere banen sin og hadde kurs rett mot Spareriet.
- Datamaskin, beregn avstand og kurs til imøtekommende element! bjeffet kaptein Irusu. Ordenen ble straks etterfulgt da en ikke-menneskelig stemme et halvt sekund senere svarte like lydig som bare en ikke-menneskelig stemme kan:
- Avstanden til imøtekommende element er beregnet til 721 lyssekunder med en fart på to hundre og seksti tusen kilometer i timen, noe som utgjør et eventuelt sammenstøt om nyaktig fjorten minutter og elleve 11 sekunder.
Kaptein Egu kastet en spørrende sekund i retning kaptein Korsu for å få med seg reaksjonen hans. Som vanlig var den like tydelig som et meteorittnedslag i en steinørken utenfor Uguru Krashi om høsten ved soloppgang.
- Kan det være mulig at det objektet der ute kan falle ut av sitt kretsløp og forandre kurs så plutselig og radialt uten en ytre påvirkning?
Kaptein Irusu snakket mest av alt til seg selv, bare for å sette ord på tankene. Kaptein Korsu ristet på hodet.
- Nei, jeg tviler på det. Og jeg tror ikke vår tiltrekningskraft er stor nok til å dytte noe på den størrelsen ut av kurs heller.
- Når en ser på de andre objektene, prøvde Egu seg på, - er det tydelig at bare er dette ene elementet som reagerer slik.
- Korrekt observert, kaptein Egu.
- Takk, kaptein Irusu.
For sitt indre så Korsu for seg de to kapteinene kjærtegne hverandre lidenskapelig liggende på en stor bok bak en datamaskinskjerm det sto JEG ELSKER REGLER skrevet i enorme turkise bokstaver ned langs sidene.
- Den kommer nærmere, bemerket kaptein Egu tørt, i et tappert forsøk på å imponere de andre, som selvsagt ikke lot seg imponere det spor, ved å virke mindre enn åpenlys.
De to andre kastet først et blikk til hverandre før de snudde seg mot kaptein Egu, som nå hadde forstått at det ikke var smart å si det han trodde var smart uten å konfigurere seg med sin mor først, som tilfeldigvis var den kvinnelige kapteinen som fortsatt befant seg på dametoalettet til høyre i 26 etasje, men som ikke lenger vrengte magesekken over vasken.
- Det er et gorotisk lasteskip! utbøt kaptein Irusu indignert.
- Alle skjold opp øyeblikkelig!
Ordenen ble tatt til følge så raskt at de knapt merket at den var gjennomført. Nå gjensto det bare å finne ut av hva den enslige frakteren der gjorde der ute.
- Hva gjør en…
Lenger kom ikke kaptein Egu før en ikke-menneskelig stemme avbrøt han:
- Alarm, alarm. Vi er nå innstilt som mål. Alarm, alarm. Fiendelig romskip. Aktiverer mottiltak.
- De planlegger å skyte! ropte kaptein Irusu.
- Aktiver automatisk gjengjeldelse av enhver form for ildgivning!
- Automatisk gjengjeldelse innført.
- Gi oss beskjed om hva de skyter med før vi returnerer ildgivningen, ba kaptein Korsu om. Den ikke-menneskelige stemmen bekreftet dette mens de to andre kapteinene så dumt på han.
- Jeg vil ikke at vi skal utslette dem for en sonde.
- Det kan være nukler i en sonde! (nukler er dødelige for alle som ikke puster co2 gjennom larveføtter, noe ingen anstendig angomerisk statsborger kan og gjøre noen gang)
- Likevel. Jeg er øverstkommanderende på denne vakten nå og det er jeg som bestemmer.
Det kom et halvveis kremt fra heisdøren som nettopp hadde åpnet seg. Kaptein Krrrishsiu hadde ankommet broen noe sjanglende og med dårlig parfymelukt hengende etter seg. Hun hadde ikke klart å regulere mengden duft som ble sprayet på enhver som gikk ut av dametoalettet da systemet enda slet med å regulere og identifisere angomerisk kvinnespy (hvilken kvinne vil frivillig vedkjenne seg at hun nettopp har kastet opp?), noe som hadde gitt teknikerne et dugelig problem da de konstruerte dørene med tanke på enhver situasjon som kunne oppstå på et angomerisk dametoalett. Denne ankomsten la et kort brudd på den opphetede diskusjonen mellom kaptein Irusu og kaptein Korsu før kaptein Egu raskt gav en feilaktig statusrapport.
Kaptein Krrrishsiu gulpet litt, svelget tungt og sa med så lite verdighet hun gadd å presse ut gjennom den øverste nesen;
- Ingen ildgivning før vi vet hva de vil.
- Men kaptein, de er gorotere!
- Jeg hadde en gang en elsker som var goroter. Fantastisk fyr. Vil du diskutere saken med meg på seksøyeshold senere? (alle angomeriske kapteiner får tildelt et ekstra øye, en halv hjerne, to sett med stemmebånd og et løyve til å praktisere ubetinget kjefting for å holde styr på alt sammen når det er hektisk på brua, noe det nesten alltid er)
- Fiendelig romskip har nettopp avfyrt et sett (et sett er halvparten av den totale ildgivningen et romskip kan komme med, avhengi hvor mange våpen skipet har, som i dette tilfelle betydde tre raketter siden et gorotisk lasteskip av bundet av tallet seks på alle mulige måter) raketter bestående utelukkende av TITT’er (står for Tenkende Intelligente Totale Trusler da gorotiske våpenplanleggere er ikke kjent for fantasifulle beskrivelser).
- Tre TITT’er? Spareriet kan ta tretten av disse i en enkelt kahytt og likevel ikke behøve å male den om etterpå, lo kaptein Egu selvsikkert nå som mamma var her og kunne irettesette de to andre om de motsatte seg han.
Det kom et lite bump, og så en metallisk stemme som ble kaste gjennom hele Spareriet.
- Vi vet dere har det. Overgi dere eller smak våre…
Lenger kom ikke stemmen før vedkommende som hadde sendt budskapet ut til Spareriet var utslettet, sammen med resten av det gorotiske lasteskipet og et utall små asteroider som tilfeldigvis hadde vært innenfor en fem tusen meters omkrets av romskipet. TITT’ene hadde snudd seg mot sine egne utsendinger da de hadde forstått at det var umulig å trenge gjennom skjoldene på Langsk-krysseren. Og siden det eneste de viste var hvordan å ødelegge romskip hadde de snudd seg mot det nærmeste målet, nemlig det gorotiske lasteskipet. Tilbake sto fire perplekse kapteiner på brua i 27. etasje og lurte på hva som nettopp hadde hendt, om noen hadde tatt seg bryet med å filme hendelsen og om de skulle informere kommandøren om denne (interessante?) hendelsen.